Siv jobber som likeperson for en brukerorganisasjon. En likeperson på rus og psykisk helsefeltet er et menneske med egenerfaring knyttet til rus og psykisk helse utfordringer. Siv har lite faglig kunnskap og få studiepoeng, men hun har en erfaringskompetanse som man ikke kan studere seg til på noen høyskoler. Hun har egenerfaring med utenforskap og stigmatisering. Det er hun som har inspirert Tommy Sjåfjell til denne ukas blogg:
-Jeg er jo blitt pårørende til en rusavhengig mamma i en alder av 45 år! Min mamma som har stått der som en trygg bauta gjennom min oppvekst og frem til i dag er plutselig en rusavhengig. Hun drikker for mye alkohol, og kombinerer dette med sovetabletter. Hun lyver om forbruk, hun skjuler flasker, og avhengigheten hennes går ut over hennes forhold til meg og datteren min. Denne historien er utgangspunkt for ukas blogg.
I pasientenes helsetjeneste forventer vi at byråkrater og økonomer tar våre bekymringer som brukere og pårørende på alvor. Derfor har et samlet brukerråd ved Blå Kors Borgestadklinikken skrevet et åpent brev til Helse Sør-Øst, med kopi til helseministeren og helse-og omsorgskomiteen. Vi stiller konkrete spørsmål vi ønsker svar på som berører tilbudet til ruspasienter og pårørende i regionen.
Bruker - og pårørende representantene Tommy Sjåfjell (A-larm) og Marius Sjømæling ( BAR) blogger sine synspunkter og refleksjoner rundt den økonomiske situasjonen til klinikken:
Man må fremover legge til rette tjenestene på en slik måte at jeg både får løst krisene og tent håpet. Et ensidig fokus på alt jeg ikke klarer vil kun bekrefte håpløsheten. Det kan ha en negativ innvirkning på relasjonen jeg har til mine hjelpere.
Jeg ønsker at vi skal snakke mer om holdninger og verdier som preger helsepersonells valg av arbeidsplass og utøvelse av fag. Jobber du med gamle fordi det er den eneste jobben du får, fordi det er nært hjemmet ditt, eller fordi du brenner for eldreomsorg? Jobber du med rus fordi det er bekvemt, gir deg god lønn, eller fordi du virkelig brenner for denne brukergruppen?
Å skrive om tvang i rus- og psykisk helse feltet er som å bevege seg i et minefelt for en brukerrepresentant. Likevel gjør jeg det.
Når jeg i fjor fikk spørsmål om å skrive min bedringshistorie så slo det meg plutselig imens jeg skrev; «Den største bedringen jeg har hatt etter at jeg sluttet å drikke har vært at alkoholen ikke lenger utgjør en umiddelbar fare for mitt liv og helse».
I år skal jeg og samboeren min dra til Bømlo og ferie jul sammen med mamma. I mange år var det dessverre ikke slik, i fem år satt jeg og drakk alene på julaften. Jeg valgte selvmedisineringen og selvmedlidenheten fremfor familien min. Dette var et valg jeg tok, min mor hadde som de fleste pårørende ikke så mange valg. Og min medisin ble hennes bekymring og sorg
Jeg kjente klumpen vokse i halsen, inntrykkene var rett og slett for sterke. Kanskje var speilbildet av han gamle alkoholikeren litt for nært den virkeligheten jeg selv har vært i. Og utenforskapet mitt for nært hans utenforskap.