Vi gremmes over historier som kommer frem i media om vold, overgrep og omsorgssvikt overfor barn. Vi prøver å forklare og forsvare, og plassere ansvar og skyld. Men hvor var vi før sakene kom i media? Har vi ikke alle et samfunnsansvar?
Det er lett å tenke at alle må ha skjønt at noe var galt hos oss, men det var ingen som grep inn. Jeg vokste opp i byens beste strøk, med foreldre med høy utdanning og status. Vi holdt fasaden. Barn ønsker å bli sett, selv om de skjuler det som er vanskelig!
«Jeg har blitt god til å leve det livet vi har. Jeg vet hvordan jeg skal komme meg til skolen. Jeg vet hvordan jeg skal fikse og ordne hjemme - selv om klumpen i magen vokser. Men jeg vet ikke hvordan det er å ha det normalt».
Du har kanskje tenkt tanken at du liker et barn bedre enn et annet. Men har du sagt det høyt?Misliker du et barn kan det være lurt å finne ut hva det egentlig handler om. Kanskje er det dine egne fordommer?
Kanskje er det på tide å begynne å snakke sammen om hvordan vi drikker eller fester. Hvorfor blir et så stort samfunnsproblem diskutert så lite, både i det offentlige og det private rom? Hva slags promillegrense ønsker vi rundt barna våre?
Hva skjedde på veien, fra å være et lite uskyldig barn, til å bli en av Norges farligste voksne med døgnkontinuerlig overvåking? For noe må vel ha skjedd?
Dette hørte jeg en ung voksen gutt fortelle meg i fjor høst. Jeg har siden da ofte hatt denne setningen og gutten i tankene mine.
- Jeg har innkalt foreldrene til Anders til den nødvendige samtalen, og jeg gruer meg!
Dette var tittelen på et av foredragene under konferansen ”Barnet & rusen” onsdag til fredag forrige uke. En konferanse som hadde fokus på rus og vold i familien, og hvor betydningsfullt det er å bryte tabuene og romme de vonde historiene.
I disse dager er det mange barn som møter opp til sin første skoledag. I nye klær, med ny ransel og med forventninger og drømmer. Noen av disse barna har foreldre som ikke makter å gå ved siden av, oppmuntre eller støtte.