Det er bra for barna og komme tilbake til normal hverdag igjen i barnehagen etter mange ukers opphold pga koronasituasjonen. For noen er barnehagen ekstra viktig fordi de ikke har det bra hjemme. Hilde Løberg i KoRus-Sør oppfordrer ansatte i barnehagene til å gå bak signalatferden hos barn som sliter. Hva er det barnet egentlig prøver å fortelle?
Begrepet «Til barnets beste» blir ofte brukt av ulike hjelpeinstanser når det er bekymring for et barn. Men knyttet til ordene er det utvilsomt mange dilemmaer, noe Hilde Jeanette Løberg i KoRus-Sør belyser i denne teksten:
Hva er det som styrer hvordan vi forstår, tåler eller involverer oss i andres væremåter, valg og livssituasjoner. Det har jeg fundert på den siste tiden.
"Vi trenger mer kursing og opplæring av rutiner og fremgangsmåter ved bekymring for et barn, hva man skal "se" etter. Og vi trenger mer øving og refleksjoner rundt hvordan man samtaler med barn og foreldre om dette."
Regjeringen vil satse mer på tidlig innsats i kampen mot frafall fra videregående skole. Tidlig innsats er bra! Og den starter FØR skolestart, etter min mening. Denne bloggteksten, første gang publisert i 2013, ble nå veldig aktuell igjen. Den bygger på et møte jeg hadde med en ung gutt som uttalte: Jeg datt ut av videregående allerede i barnehagen. Siden den gang har jeg ofte hatt denne setningen og gutten i tankene.
Hvordan ville du opplevd det hvis barnehagen i oppstartsamtalen med deg ville samtale om helse, vold, alkoholbruk, hverdag og samspill i familien?Ville du tenkt at det er å bevege seg innenfor familiens private svære? At det har ikke barnehagen noe med? Eller ville du tenkt at så fint at barnehagen ønsker å vite mer om oss som familie
Jeg tror vi mennesker er ganske like når det kommer til hva som betyr noe for oss. Jeg tror vi alle både ønsker og trenger noen å høre til sammen med.
Det er 450.000 norske barn som har foreldre med rus- eller psykiske problemer. Hvilke nye muligheter får disse barna i 2015? Hva slags nyttårsforsetter og ønsker har de – som vil bli oppfylt?
Vi gremmes over historier som kommer frem i media om vold, overgrep og omsorgssvikt overfor barn. Vi prøver å forklare og forsvare, og plassere ansvar og skyld. Men hvor var vi før sakene kom i media? Har vi ikke alle et samfunnsansvar?
Det er lett å tenke at alle må ha skjønt at noe var galt hos oss, men det var ingen som grep inn. Jeg vokste opp i byens beste strøk, med foreldre med høy utdanning og status. Vi holdt fasaden. Barn ønsker å bli sett, selv om de skjuler det som er vanskelig!