Hold CTRL-tasten nede (cmd-tasten på Mac). Trykk samtidig på + for å forstørre eller – for å redusere.
//I endringsprosessen er det jeg som vet best hva jeg trenger

I endringsprosessen er det jeg som vet best hva jeg trenger

I sommer måtte jeg gjøre en livsstilsendring. Dette har skapt refleksjoner om skam, eierskap, motivasjon, handlinger, valg, endring og avhengighet. Endring er vanskelig for de fleste av oss!

I endringsprosessen er det jeg som vet best hva jeg trenger

I likhet med store deler av befolkningen har pandemien vært tøff for meg. Som aleneboende har jeg på en side tenkt jeg er privilegert som slipper risiko ved å bo sammen med noen som er ute «i verden». På den annen side har det vært ensomt. Forskning som pekte på fordeler ved røyk skapte kortvarig lykke når jeg forstod at høy BMI var en større utfordring med tanke på risiko for å bli alvorlig syk. For meg var det mye skam knyttet til det å rykke foran i køen som en sårbar gruppe av akkurat denne grunnen. Selv om jeg har erfart vektreduksjon som minst like utfordrende å håndtere som å bli rusfri, var den fordømte skammen der. Imidlertid var skammen på en måte og motiverende; formen er dårlig, høy BMI og jeg røyker for mye. Noe måtte gjøres!

Kan negativ avhengighet føre til positiv endring?

I sommer har jeg gjennomført et superenkelt forskningsprosjekt. Spørsmålet jeg ville belyse var: «Kan negativ avhengighet stimulere til positiv endring?

En foreløpig konklusjon: Om jeg tilpasser belønning og konsekvens kan negativ avhengighet motivere til en positiv endring. Forklaringen er enkel. Jeg står vanligvis opp, koker kaffe og går på verandaen og tar en røyk. Hva skjer om jeg pålegger meg selv to timers tur før jeg belønner meg selv med røyk og kaffe? Jeg er A- menneske og våkner mellom 4 og 6 hver dag. Vil jeg orke 2 timers topptur før klokken 6 for å ha «lov» til å ta en røyk? Foreløpig resultat fra min enkle studie tilsier: Jeg går lett en topptur for å få lov til å røyke. Negativ avhengighet kan stimulere til positiv endring!

Når jeg går opp slalåmbakken i Asker teller jeg minuttene, og hater hvert eneste sekund. Men jeg kommer meg opp fordi jeg vet at det snart er over. Jeg har en belønning i sikte, det gav motivasjon.

Selv om belønningen er usunn, går regnskapet i pluss, jeg røykte mindre og trente mer.

 

Foto: Belønning etter topptur en tidlig morgen i juli. Foto: Tommy Sjåfjell

Avhengighetens logiske enkle vesen

Endring er vanskelig, og de fleste av oss har avhengigheter og u-vaner vi gjerne skulle gjort noe med. Ulike logiske og u-logiske grunner gjør at vi orker ikke, eller klarer ikke å gjøre det. For min del er avhengighetene mine innimellom litt for logiske og enkle. Imidlertid betyr ikke det enkle og logiske at avhengighet er enkelt. For meg handler det om følelser, tanker, handlinger og konsekvenser. Det handler om belønning, motivasjon, eierskap og alle små og store beviste og ubeviste valg jeg gjør.

I mange år har jeg sagt at jeg vil skrive bok om endring og avhengighet, og tittelen har vært klar like lenge: «Edru, slank og nesten røykfri». Avhengighet og endring er for meg livslange prosesser. Vaner blir u-vaner og noen fører til avhengighet. For meg er avhengigheten logisk, men likevel kompleks. Det handler stort sett alltid om følelser og om hvilke verktøy jeg har for å forstå, bearbeide og regulere følelsene mine med.

Jeg står i endringen bedre når jeg eier alt 

Dette var en liten plan jeg la for meg selv uten å involvere noen andre, det var nøkkelen for at jeg en periode kun røykte 4-5 røyk om dagen. Jeg eide prosjektet, om noen hadde sagt «husk du må gå tur før du røyker» er et sannsynlig resultat at jeg ikke går tur. Om noen i sommer hadde sagt til meg: «husk du kan ikke røyke før du har gått tur», hadde jeg kasta turskoa etter vedkommende, og røyka med begge hender hele dagen. Den andre ytterligheten ville vært at jeg gjemte meg i skam, røykte i skjul og lurte alle, også meg selv. På mange måter tåler jeg ambivalensen lenger når ingen avslører meg. Jeg vet at med en gang noen gir meg motstand for å motivere, blir jeg demotivert. Da er jeg plutselig 4 år i trassalderen og tar dumme valg.

Jeg er enkel. Det som i utgangspunktet er gjort i en god motiverende hensikt av andre gjør meg ofte sur og demotivert. Nå er det nok mange som synes dette er rart. Men hva skjer om du sier til den du deler postkasse med at du burde spist mindre sjokolade, og vedkommende neste gang du er på butikken peker på kurven din og sier, burde du egentlig kjøpe den? Mange vil nok kjenne det bobler.

Ambivalensens, rasjonalisering, skam og motstand

Når jeg er villig til å gå en så lang topptur for å få røyke er det ikke da sannsynlig at når jeg slutter kan dette medføre både sinne, depresjon, savn og sorg? Er det slik at litt bedre fysisk helse og 5 år lengre levetid oppveies av dårlig psykisk helse og nedsatt livskvalitet de neste 30 årene?

Som dere forstår så medfører endring for meg rasjonalisering og mye ambivalens.

Da jeg for mange år siden ville slutte å drikke, hadde jeg lite utbytte av at andre utforsket ambivalensen og behovet mitt for å rasjonalisere dumme valg jeg holdt på å ta. For meg påførte det dårlig samvittighet, løgn, nederlagsfølelse og skam. Jeg skammet meg over at jeg ikke klarte å gjøre det jeg burde. Jeg tror sjelden fagpersoner forstod hvor stor, vond og skamfull ambivalensen var. Selv om avhengigheten er enkel og logisk, er det utfordrende å måtte forsvare valg du innerst inne vet er dumme.

Kortsiktige oppnåelige mål eller langsiktige drømmer

Å gå tur, å slanke seg, bli rusfri eller andre små og store endringsprosjekt er ofte teoretisk enkelt. Det er imidlertid for mange av oss ekstremt vanskelig å gjennomføre, og noen endringsprosesser trenger vi bistand til. Selv om det er lenge siden husker jeg at noe av det utfordrende med å slutte å drikke var å tenke «aldri mer». En dag spurte jeg legen ved institusjonen jeg var på: «Når tror du jeg kan ta meg en fest igjen». Svaret hans var litt utradisjonelt; Jeg synes du skal prøve å holde deg borte fra alkohol i to år, om du trenger en fest da og synes det er verdt det, synes jeg du skal ta den. Jeg hadde tilbakefall etter det, men plutselig var jeg i gang på studiet mitt, og hadde vært edru noen måneder, planen var å ta meg en fest i jula. Men så skjedde det ting som gjorde at jeg var edru i den jula, jeg forskjøv festen til sommeren. Sånn fortsatte det egentlig og bortsett fra en 48 timers glipp for et par år siden, har jeg nå hatt pause i 15 år. Jeg har vel egentlig aldri «sluttet» å drikke, jeg har en pause

Det er nok slik jeg må tenke om både røyk, turer og kosthold også. Kortsiktige oppnåelige mål, en tur og dusj før røyken er et skritt i riktig retning. Det er skadereduksjon nå, neste skritt tar jeg når jeg er klar for det. I mine endringsprosjekt er det dessverre og heldigvis bare en sjef, og det er meg!

 

 

Av | 2021-08-26T15:55:18+00:00 26. august 2021|Avhengighet|Skriv en kommentar

Legg igjen en kommentar