Hold CTRL-tasten nede (cmd-tasten på Mac). Trykk samtidig på + for å forstørre eller – for å redusere.
//Taushet om alkohol forsterker pasienter og pårørendes skam 

Taushet om alkohol forsterker pasienter og pårørendes skam 

Hver fjerde sykehuspasient som mottar behandling har en type alkoholrelatert skade eller sykdom. Allikevel snakker man i liten grad med pasientene om alkoholbruk og sykdom. Når helsepersonell ikke snakker om alkohol, bidrar det til mer taushet og skam om alkoholbruken, skriver Tommy Sjåfjell fra KoRus -Sør i denne bloggen.

Taushet om alkohol forsterker pasienter og pårørendes skam 

Når helsepersonell ikke snakker om alkohol,  kan det bidra til mer skam og tabuer som mange pasienter føler på knyttet til utfordringer med alkohol? Handler helsepersonells taushet om feighet, eller mangel på kunnskap om alkohol, skader og de menneskelige og samfunnsøkonomiske kostnadene?

Et utfordringsbilde

Det finnes ingen nøyaktig oversikt over hvor mange pasienter som ligger på sykehus der alkohol er en medvirkende faktor til sykdom eller skade. Men det blir anslått at det gjelder mellom 20 og 30 prosent av alle pasienter. Vi vet alkoholbruk- og misbruk påvirker negativt 60 ulike somatiske sykdommer. I tillegg vet vi mye om skader og ulykker der alkohol er en medvirkende årsak. Vi vet at 10 prosent av befolkningen drikker på en måte som fører til fare for helseskade eller avhengighet.

De samfunnsøkonomiske kostnadene knyttet til alkohol nærmer seg fort 30 milliarder. (22 milliarder i 2014). Allikevel snakkes det lite om hvilke prioriteringer dette medfører for helsevesenet. Kanskje vi må spørre, hvilken helsehjelp gir vi IKKE fordi alkoholskadene tar opp så mye plass og ressurser?

Tenk om vi kunne snakket sant om alkohol

Diskusjonen om cannabisbrukere skal forpliktes å møte i rådgivende enhet er dagsaktuell. Samtidig tenker mange at alkoholbruk er en privatsak i møte med helsevesenet. Vi jobber målrettet mot store overdosetall. At vi har 5 ganger flere som dør av alkoholrelaterte sykdommer snakkes mindre om. Alkohol er ofte medvirkende faktor i trafikkulykker, vold, voldtekter, drap og i mange selvmord. Vi vet at mellom 140.000 og 240.000 barn har foreldre som er alkoholavhengige eller har ett risikoforbruk.

Som brukerrepresentant gjennom mange år er det overaskende og trist og kunne si, at etter svært mange møter med helsemyndighetene, er alkohol nesten aldri tema. Det rare er at svært mange møter handler om illegale rusmidler og legemiddelassistert rehabilitering. Så er det ikke feil å tematisere dette. Men hva om vi snakket litt mer om det rusmiddelet som skadet flest, som ødela flest barns oppvekster, som i fjor tok tre ganger flere liv enn pandemien. Tenk om helsemyndighetene hadde en pressekonferanse, der Erna og Bent sa: Nå må vi snakke om alkohol!

Endelig kom ny norsk alkoholstrategi

Nå i vår kom ett viktig helse- og ruspolitisk dokument som har fått for lite oppmerksomhet: Nasjonal alkoholstrategi 2021- 2025. Det er trist fordi strategien peker på de enorme menneskelige- og samfunnsøkonomiske kostnader vi har knyttet til alkoholbruk. Strategien ble lansert av Bent Høie og Olaug Bollestad og på regjeringens nettside står det noe jeg mener er verdt å merke seg:

«En større åpenhet om betydningen alkoholvaner har for helsen kan bidra til større aksept for å ta opp spørsmålet om alkoholvaner. Økt kompetanse blant helsepersonell … samt bedre rutiner for å oppdage og kartlegge risikabel alkoholbruk, vil kunne bidra til at langt flere av dem som har alkoholproblemer får tilbud om behandling».

Behov for økt kunnskap og kompetanse i møte med rus og avhengighetsproblematikk

Strategien peker på behovet for økt kunnskap og kompetanse i møte med rus- og avhengighetsproblematikk. Mange tenker da automatisk at det er i tjenestene innenfor rus og avhengighet kompetansebehovet er størst.

Imidlertid er det slik at de aller fleste rusavhengige ikke møter disse tjenestene. De møter tjenestene på somatiske sengeposter, i hjemmetjenester, på legevakten eller hos fastlegen. Det er disse som møter flest rusavhengige og det er der behovet for kunnskap er størst, for vi klarer ikke fange opp de med problemer.

I strategien heter det blant annet: «En studie fra Folkehelseinstituttet viser at bare 3 prosent av de som hadde et alkoholproblem ble fanget opp i primærhelsetjenesten og bare 7 prosent ble fanget opp i spesialisthelsetjenesten». Derfor er jeg glad for at strategien sier: «Alt helsepersonell kommer sannsynligvis i kontakt med pasienter med ruslidelser, uansett hvilket fagfelt de jobber innenfor. Det bør legges til rette for systematisk intern opplæring i rus- og avhengighet».

Samtaleteknikker og kartleggingsverktøy nevnes som virkningsfulle verktøy. Jeg mener strategien tydelig målbærer et budskap om et behov for kunnskap og kompetanse på rus og avhengighet i alle tjenester.

Helsepersonell må gi informasjon og åpne opp for dialog og undring om tabuet

Det dreier seg om hver fjerde pasient på sykehusene, statistisk sett. Men likevel viser undersøkelser at alkoholbruken ikke blir tematisert systematisk. Helseutfordringen blir ikke møtt på en god måte. Tenk om vi ikke snakket om kosthold med de som fedmeopereres, eller røyken med kols pasienten, – det ville blitt sett på som en forsømmelse. Er det annerledes å gi helseinformasjon om alkohol?

Derfor er jeg svært glad for at for at temaet nå får økt oppmerksomhet, som i denne NRK saken fra Oslo Universitetssykehus.  

Jeg mener helsepersonell på somatiske sykehus svikter disse pasientene, deres venner, pårørende og barn om alkohol ikke blir tematisert.  Det lett å tenke at dette vet pasienten selv, og det stemmer ofte. Likevel behøver vi som pasienter at dere snakker om det. Det handler ikke som mange tenker å påføre skam, skyld og sorg. Det handler om å bygge ned skam gjennom åpenhet, undring og dialog med pasientene.

Noen frø trenger en vinter for å spire

Jeg er «glad» for tiltakene og utfordringene alkoholstrategien peker på. Målsetningen om 10 prosent reduksjon i alkoholforbruket kan bety mye om vi klarer det. Mindre kostnader for helsevesenet, mindre skader og sykdom for pasienter og en bedre hverdag for pårørende er noen av gevinstene vi vil kunne få. Vi vet imidlertid at ord og visjoner ikke alltid fører til endring, men vi kan uansett ikke ha det slik at kun 1 av 20 mottar hjelp for problemene sine. Vi trenger handling fordi kostnadene for helsevesenet og konsekvensene for brukere, pårørende og barn er for store og smertefulle!

Det er heller ingen grunn til å underslå det faktum at svært mange pasienter vil underkommunisere eget forbruk i redsel for konsekvenser knyttet til jobb, førerkort eller barnevern. Men helsevesenet har gitt pasienten viktig informasjon når alkoholbruk er snakket om. Vi skal heller ikke se bort fra at et beinbrudd, eller varselsignal knyttet til en somatisk sykdom, kan medføre at pasienten reduserer forbruket sitt. Jeg vet at disse små tilsynelatende ubetydelige samtalene ofte kan få stor betydning fremover. Selv om man ikke oppnår umiddelbar respons er det sådd noen frø.

Som en kollega av meg på brukerfeltet sier «Noen frø trenger en vinter for å spire» og slik er det nok også med intervensjonene knyttet til alkoholbruk. Samtalen med 50 åringen om rus betyr kanskje mest etter at pasienten ble 70. Han ble nemlig 70 nettopp fordi han klarte å redusere forbruket. Årene mellom 50 og 70 ble fine både for pasienten, kollegaer, venner, pårørende og barna.   

 

Av | 2021-04-30T12:02:06+00:00 30. april 2021|Rus og tabuer|1 kommentar

Kommentarer

  1. Anne Cecilie F. Skåle 30. april 2021 at 14:09 - Reply

    Et viktig tema og bevisstgjøring trengs. Bra skrevet Tommy.

Legg igjen en kommentar