Hold CTRL-tasten nede (cmd-tasten på Mac). Trykk samtidig på + for å forstørre eller – for å redusere.
//Å snakke med foreldre om alkoholbruk

Å snakke med foreldre om alkoholbruk

Å snakke med foreldre om alkoholbruk er noe av det vanskeligste jeg gjør. Når barn betror seg, og plumper ut med at «mamma blir så sint når hun drikker vin, jeg blir redd»; hvordan kan jeg snakke med mor om det, uten å gjøre det verre for barnet? Her er gode råd fra psykologspesialist Anne- Kristin Imenes i KoRus-Sør.

Å snakke med foreldre om alkoholbruk

Målet er å hjelpe

Den terapeutiske nøtten er å klare å snakke med foreldrene om sensitive temaer på en måte som hjelper både barnet og foreldrene. For målet er jo å hjelpe; ikke å avdekke, arrestere eller moralisere.
Når noe er utfordrende gjelder det å gå rolig frem. Ikke stige opp på den høye ekspert-hesten, men ta en litt mindre hest om du vil. Gjøre det enkelt, og nærme oss voksne på samme måte som vi nærmer oss barn; med respekt og undring.

 

En genuin interesse

Jeg følger gjerne samme oppskrift som i barnesamtalen; åpne positivt, gi eksempel på en konkret bekymring, be foreldrene fortelle, bekrefte følelser, gjenta, anerkjenne, utvide og vente.

⁃ Jeg merker at Oda er veldig glad i deg. Hun snakker ofte om hvor mye dere baker sammen.
⁃ Takk, ja, jeg har bakt mye nå under pandemien. Det får dagene til å gå.

Sånn kan vi snakke en liten stund. Jeg vil at samtalen oppleves hyggelig. Mor skal kjenne at jeg vil henne vel og at jeg er genuint interessert i å bli bedre kjent. Samtidig er det dumt å gå rundt grøten og ikke klare å være tydelig. Mor vet jo at jeg vil snakke med henne av en grunn. Det som følger nå, er kanskje litt skjematisk fremstilt, og i virkeligheten bruker jeg gjerne mer tid.

Det er en helt konkret ting jeg må nevne for deg, for Oda fortalte her om dagen at «mamma blir så sint når hun drikker vin, jeg blir redd». Hjelp meg å forstå, hva skjer?
⁃ Hæ! Hva i all verden! Jeg drikker da ikke mye, bare til maten, og blir ikke så sint!
⁃ Jeg forstår at dette er vanskelig. Det er ikke lett for oss voksne når barn forteller om private ting. Vi gjør jo alle feil. Du og Oda kan ha helt forskjellig opplevelse.
⁃ Jeg skjønner ikke hvorfor Oda sier dette, kanskje fordi vi har kranglet. Det er ikke lett å gå oppå hverandre og være bekymret for økonomien og …
⁃ Så du opplever at …

Å holde fast ved observasjonene

Slik starter vi en samtaledans. Jeg må etablere rytmen først, det må ikke gå for fort. Ikke snakke for mye, men lytte og undre. Det må gå sakte nok til at det er rom for følelser, at begge kan kjenne etter. Så tar vi en ting av gangen, og ikke alt på en gang. Det er viktig for meg å anerkjenne hennes innsats som mor og fremheve hvor viktig hun er for barnet. Jeg vil at hun skal kjenne seg betydningsfull. På den måten kan innspill fra meg oppleves som det er ment å være: hjelp, og ikke et angrep.

Jeg kan være redd for å tråkke feil. Da må jeg minne meg selv på at min oppgave er å legge frem observasjoner, ikke konklusjoner. Det barnet har sagt eller vist meg, det jeg har observert, barnets følelser og opplevelser, det må jeg holde fast ved. Det er sjelden feil.

Barnets perspektiv

Noen ganger har barnet og jeg forberedt en tegning. Eller en tegneserie. Eller en liste med ting som barnet vil at jeg skal si, som er skrevet på flip-over ark. Jo mer konkret, jo større er muligheten for at vi får foreldrene med oss, fordi de vil kjenne seg igjen.

Det konkrete er så mye enklere å ta utgangspunkt i, også for mamma og pappa. Den praktiske hverdagen er det som teller for barnet. «Fortell om lørdagene hjemme hos dere! Hvordan var forrige lørdag?» Det foreldrene selv tar opp vil jeg gjerne anerkjenne, og det går jeg videre på. Men så må vi alltid tilbake til barnets opplevelse og barnets perspektiv. Det er derfor vi snakker sammen, for å komme frem til hvordan barnet kan få det bedre og være mindre redd.

Å snakke trygt

Det er lett å feste mer lit til voksne enn til barn. Jeg må ha i mente at en rusbelastet forelder er ofte minst i stand til å se konsekvensen, og minst pålitelig som kilde til bekymring. Derfor er det så viktig å ha snakket med barn først om hva de ønsker og frykter. «Hva er det beste som kan skje om jeg snakker med mamma om dette? Hva er det verste som kan skje?» De unge i Forandringsfabrikken er opptatt av at barn må kunne Snakke trygt. Barn må få erfare at voksne er til å stole på og kan samarbeide med dem.

Konsekvenser av rus

De fleste foreldre vil mene at de har kontroll. Da er det mitt ansvar å påpeke at det ikke er rusen i seg selv, men konsekvensene som rammer barna. I samtaler med barn kommer det ofte frem at barnet har lagt merke til mer enn den voksne er klar over. Barn er sensitive og kjenner foreldrene sine godt. Det handler om mentalt fravær, irritabilitet, svikt i daglig stell og oppfølging. Barn og rus går ikke bra sammen.

Foreldre skal i de fleste tilfeller hjelpes til å gjøre det beste de kan. Inntil et visst punkt og innen rimelig tid, før vi ber om mer hjelp. For det er barnets trivsel som bør være målet. Alltid.

Ønsker du å lære mer?
• Her kan du lese mer om fremgangsmåten i Den nødvendige samtalen
• RBUP tilbyr treneropplæring i bekymringssamtaler: Å ta opp uro
• Barn og unge i Forandringsfabrikken gir råd: Snakke trygt
• Ansatte skal ha kunnskap om hvordan de kan snakke og handle ved bekymring: Nasjonal faglig retningslinje for tidlig oppdagelse av utsatte barn og unge

Av | 2021-04-09T11:30:59+00:00 9. april 2021|Familier og rusproblematikk|Skriv en kommentar

Legg igjen en kommentar