Hold CTRL-tasten nede (cmd-tasten på Mac). Trykk samtidig på + for å forstørre eller – for å redusere.
/, Rus og tabuer/En annerledes jul for alle

En annerledes jul for alle

Tommy Sjåfjell, brukermedvirker og fagperson, deler ærlig sine tøffe erfaringer fra 2020. Det ble ikke hans år, skriver han. Men det er hjelp å få, også når livet butter. Han skriver om betydning av rask hjelp, jobben, ærlighet, mestring og mening.

En annerledes jul for alle

I september var det 20 år siden jeg hadde mitt første møte med rusbehandling. Jeg hadde da vært sykemeldt en periode etter en ulykke og innså at noe måtte gjøres. I etterkant drakk jeg destruktivt og klarte ikke stoppe. De neste fem julene satt jeg alene og drakk med familien min langt borte og jeg husker fremdeles skammen over å ikke klare å leve opp til andres forventninger. Når jeg i år igjen har kjent på skammen over ikke å leve opp til andres forventninger blir åpenhet viktig for meg.

 

Et tilbakeblikk

De siste årene har dessverre gitt skrubbsår og arr jeg aldri blir kvitt. Et suicidforsøk med høy promille i 2019 etter et samlivsbrudd kunne blitt slutten. Høsten 2019 bestemte jeg meg derfor for å bearbeide denne erfaringen på den måten som er best for meg, jeg skrev om det. Jeg ønsket å starte 2020 med blanke ark, dette skulle bli mitt år. Få dager inn i det nye året lå jeg på sykehus med en alvorlig bakterieinfeksjon. I ettertid kan jeg i likhet med mange andre trygt kunne si at 2020 ikke ble mitt år. Dette ble isteden året da jeg måtte oppsøke hjelpeapparatet, og søke meg inn til rusbehandling igjen.

En kveld på kanten av stupet

Det er fredagskveld, dagens digitale møter er over, det er stille, det er ofte stille hos meg. Det gjør vanligvis ikke noe, jeg trives i min trygge boble av stillhet, utenforskap og annerledeshet. Men ikke nå, noe er annerledes denne kvelden. Jeg har nådd metningspunktet, dette nok-punktet som Per Fugelli beskrev så fint. Jeg er trøtt, lei av negative tanker knyttet til virus, ensomhet, utenforskap, annerledeshet, angst, og selvmedlidenhet. Desperasjonen tar overhånd et kort lite øyeblikk.

Valgene vi gjør kan handle om liv og død

Jeg går ut i kista, og tar med en flaske ut på kjøkkenet. Glasset trylles frem, glasset som vanligvis står gjemt langt bak i skapet. Selve symbolet på en glemt fortid. Det var disse glassene jeg brukte når jeg drakk, de andre er knust. Dette ene står igjen som et minne om noe som var, om livssmerte og flukt.

Klikket når jeg skrur av korken skaper en umiddelbar reaksjon, lyden får nakkehårene til å reise seg før lukten når hjernen. Hodet skriker etter forløsning, pausen er nær, så nær. Jeg tømmer ut flasken og ser de siste dråpene forsvinne ned i sluket, bare lukten henger igjen, lukten jeg elsker og hater. Lukten jeg har kjent på hele året, lukten av sprit. Etterpå legger jeg meg, og sovner – utslitt. Jeg valgte livet denne vårkvelden, men det var nære på et kort lite sekund. Etterpå har jeg brukt alle strategier jeg kjenner for å holde meg på beina, men det gikk det ikke over. Jeg var rusfri, men hadde det ikke bra.

Den tunge avgjørelsen

Jeg har i to år prøvd å fortrenge opplevelser, erfaringer, skrubbsår og arr jeg har fått i livet. Imidlertid kom jeg til et punkt i år der jeg ikke hadde noe valg. Jeg måtte ta tak før det gikk galt. Bedøvelsen og flukten alkoholen kunne by på, fristet for mye. Selv om jeg strever med å få til dette livet, ønsker jeg jo ikke å dø. Selv om det høres voldsomt ut, er det dette jeg føler står på spill. Jeg er ikke klar til å gi opp enda. Derfor tok jeg kontakt med fastlegen min og vi ble enige om at vi sender henvisning, og tre uker etterpå hadde jeg første time. Jeg var plutselig blitt pakkeforløpspasient i TSB.

Det rare er at jeg 20 år etter at jeg oppsøkte behandling første gang kjente på samme skammen som sist. Skammen over ikke være god nok, skammen over å ikke mestre. Jeg som sier til alle pasienter jeg møter, at dere må være stolte over at dere har tatt et godt valg. Tenk om jeg istedenfor å kjenne på skam og behov for hemmeligholdelse kunne se at jeg har tatt et klokt valg jeg burde vært stolt av?

Noe av grunnen til skammen er nok at jeg synes det utfordrende at kollegaer og andre skal vite at jeg har hatt det vanskelig. Jeg orker ikke klamme medlidende blikk når jeg strever med å henge sammen.

Behovet for jobb, mestring og mening 

I min bedringsprosess er lediggang, ensomhet og utenforskap en katalysator for rusbruk. Det har jeg erfart før. Sist jeg var ute av arbeidslivet etter sleipnerulykken varte det i 7 år, og jeg holdt på å dø. Jeg tør derfor ikke å bli sykemeldt og er kanskje mest av alt livredd for at arbeidsgivere skal tenke: «Nå må vi la Tommy få litt fred, han trenger å ta det litt med ro». Det kan ikke ta mer feil i møte med meg enn å tenke at jeg skal ta det med ro, eller skjerme meg. Når jeg strever trenger jeg stor grad av humor, aktivitet, mestring, mening og normalitet, og det får jeg gjennom jobben og hverdagene.

Noen vil nok tenke at min arbeidsgiver har ikke et behov for å vite at jeg strever. Det tenker jeg er helt rett. Åpenhet kan få konsekvenser, så jeg anbefaler ikke åpenhet for alle, men for meg er det rett. For meg er det utfordrende å drive pasientundervisning, og ikke si at jeg selv får behandling. Noen av stedene jeg var på i høst og snakket med pasienter valgte jeg derfor å være ærlig om dette. Det satte pasientene pris på! Noen av pasientene blir imidlertid overasket over at jeg får behandling før tilbakefall. Da sier jeg at for meg er det rett, skjer tilbakefallet, er det faktisk for sent.

Det er hjelp å få

I møter med politikere, pasienter og fagpersoner er det lett å snakke om alle utfordringene vi har på rusfeltet. Det finnes mange, men vi må også tørre å snakke om det som virker. At jeg fikk time så fort etter at jeg valgte å søke hjelp synes jeg var bra. At behandleren velger å sette meg opp til samtaler både lille julaften og nyttårsaften er positivt, det betyr at de tar meg og mine utfordringer på alvor. Derfor har jeg også sammen med andre valgt å bruke noe av den siste måneden før jul til å bidra inn i en film av Petter Nyquist som synligjør at det finnes gode hjelpetilbud.

Vi må fremover også fortelle at det finnes et stort mangfold av tjenester og likepersons-orienterte tilbud som tilbyr omsorg, raushet og felleskap. Vi kan ikke ha det slik at folk som strever får et inntrykk gjennom sosiale medier og media at ikke noe fungerer.  Det finnes mange likepersoner, medmennesker, engasjerte fagpersoner og tjenester som kan hjelpe sånne som meg og oss når livet blir vanskelig.

Nå tror jeg faktisk at 2021 kan bli mitt år. God jul! 

 

Om du strever eller trenger hjelp, anbefaler jeg å se nærmere her: Helse Norges oversikt over tips og råd

På facebooksiden til Petter Uteligger er filmen «En annerledes jul» .

Mange kommuner har også oversikt over ulike åpne tilbud i jula på nettsidene sine eller facebook.

Av | 2020-12-22T14:25:24+00:00 22. desember 2020|Psykisk helse, Rus og tabuer|Skriv en kommentar

Legg igjen en kommentar