Hold CTRL-tasten nede (cmd-tasten på Mac). Trykk samtidig på + for å forstørre eller – for å redusere.
/, Foreldrerollen/Å være foreldre til et annerledes barn

Å være foreldre til et annerledes barn

Livet er krevende når man skal håndtere barn med ekstra behov for læring, tydelighet og trygghet. I disse dager er det en del foreldre som er spente og gruer seg til skolestart. Det kan være både biologiske foreldre, steforeldre, fosterforeldre og adoptivforeldre. Jeg tenker på foreldrene som har barn med usynlig vansker, skriver spesialrådgiver i KoRus-Sør, Kristin Håland.

Å være foreldre til et annerledes barn

Alle foreldre ønsker velfungerende og «normale» barn. Vi ønsker å se at utviklingen går som den skal og at barna vokser opp og klarer seg selv, både økonomisk og sosialt. Slik er det ikke alltid.

 Foreldre som gruer seg til barnehagestart og skolestart

I disse dager skal mange barn starte på skole og i barnehage igjen. Mange barn er spente og gruer seg litt, mens andre gleder seg. Der fleste kjenner kanskje en blanding.

Jeg vil minne deg på at det også er mange foreldre som er spente og gruer seg. Det kan være både biologiske foreldre, steforeldre, fosterforeldre og adoptivforeldre. Jeg tenker spesielt på de foreldrene som har barn med usynlig vansker. De barna som ser «normale» ut, men som for eksempel sliter med å finne ro, med konsentrasjon eller kanskje å forstå det sosiale samspillet. Noen vil kalle disse for de «uoppdragne» barna.

Å leve med en foreldresorg

Det er ulike grunner til at noen barn er litt annerledes. En årsak kan være at de har fått alkohol i mors mage. Alkohol og svangerskap er en veldig dårlig kombinasjon. De skadene som fostre kan få av alkohol, kan blant annet gi hjerneskader som vil følge barna videre gjennom hele livsløpet. De blir aldri kvitt vanskene, selv om de ved god hjelp kan få tilrettelagt de daglige gjøremålene og skolearbeid slik at det blir litt mindre vanskelig.

Mange barn med alkoholskader er nok underdiagnostisert.

Det er smertefullt som mor å innse og enda vanskeligere å dele at en har drukket alkohol i svangerskapet. Endel gravide drikker alkohol, men heldigvis slutter de fleste når de oppdager at de er gravide. For noen skjedde alkoholinntaket i en sårbar utviklingsfase for barnet, – noe mor ikke visste om. Konsekvensene må barnet leve med, – og mor må leve med sorgen. Hvordan oppleves det, tro…?

Vil du vite mer om barn skadet av alkohol i svangerskapet? Se denne ressurssiden om FASD fra KoRus-Sør

De barna som oppfører seg «uoppdragent», er kanskje de som følges tettes opp hjemme

Det finnes mange grunner til usynlige handikap. Det gjør noe med oss når barna våre ikke oppfører seg slik andre forventer, og slik vi selv inderlig ønsker. Hvordan barna våre fremstår, blir lett tolket av andre som hvor dugelige vi er som foreldre. Som mamma selv, tror jeg at det er noe at det mest sårbare jeg kan oppleve. Vi ønsker at ungene våre skal klare seg fint, og at andre kan anerkjenne at vi har klart godt den oppgaven det er å være foreldre. Foreldre som har barn med usynlige handikap, strever ofte hjemme og gjør en stor og god innsats i forhold til barna sine. Barnets atferd fremkaller likevel ikke den anerkjennelsen foreldrene hadde fortjent…

Livet er krevende når man skal håndtere barn med ekstra behov for læring, tydelighet og trygghet. Men kanskje er det mest slitsomme å håndtere andre voksnes uvitenhet og reaksjoner på det «uoppdragne» barnet?

Når det søte er det såre

Jeg vil dele et lite eksempel fra livet: En liten jente oppførte seg litt annerledes enn de andre ungene når de skulle opptre for foreldrene i barnehagen. Hun svirret rundt, kom med kommentarer underveis og klarte ikke å innordne seg slik de andre gjorde. Moren måtte ta seg sammen for å ikke gråte. Det var så tydelig for henne at jenta skilte seg ut, og at selv om hun hadde forsøkt å trene masse på sangene de skulle synge hjemme så viste ikke innsatsen seg utad. De andre foreldrene bemerket at jenta var så søt og morsom. Det er hyggelig å si koselige ting om hverandres barn. Samtidig er det veldig vondt å være foreldre og innse annerledeshet, og ikke minst å kjenne på frykten for fremtiden. «Hvordan skal livet bli for ungen min?»

Hvem vil invitere de «krevende» barna hjem?

Så kommer tiden da barn ønsker å være på besøk hjemme hos hverandre. Hvem vil invitere et ekstra barn som strever med impulskontroll? Eller et barn som ikke helt forstår leken og samspillet? Hva kan vi forvente av hverandre? Har vi egentlig ansvar for hverandres barn?

Når barna blir så store at de selv skal få be hvem de skal ha i bursdagsselskap; hvem blir alltid bedt, og hvem blir aldri bedt? Hvordan er det å være foreldre til de barna som aldri blir foretrukket av vennegjengen? Jeg vil oppfordre foreldre til å sjekke ut med hverandre eller med læreren om det er noen barn som trenger en ekstra invitasjon?

Se og annerkjenne

Å undre seg kan være fint. Undring kan erstatte fordømmelse og nedlatende tanker.

Hvordan tenker vi om de som er annerledes? Ser vi moren med de hektiske kinnene som iherdig prøver å overtale jenta til å dempe seg, – eller faren som prøver å holde den urolige gutten litt ekstra hardt i hånden, for å få han til å stå på plass? Kan vi skape et rom der vi både kan si at vi ser at situasjonen er strevsom, samtidig som vi anerkjenner foreldrenes innsats og løfter frem noe av det gode og fine ved barnet?

Vi kan ikke fjerne sorgen hos foreldre som har barn med ekstra behov, men kanskje kan vi sammen gjøre veien deres noe lettere å gå.

 

Legg igjen en kommentar