Hold CTRL-tasten nede (cmd-tasten på Mac). Trykk samtidig på + for å forstørre eller – for å redusere.
/, Foreldrerollen, Psykisk helse/Når fagfolks barrierer hindrer hjelp til utsatte familier

Når fagfolks barrierer hindrer hjelp til utsatte familier

KoRus- Sør har gjort flere undersøkelser der vi spør ansatte som jobber med foreldre og barn hvilke barrierer som hindrer dem i å handle når de vet om barn som ikke har det bra. Mange forteller om at de er for  eksempel redde for å ta feil/såre. De er usikre hvor de kan henvende seg. De er redd de vil bli stående alene med en vanskelig og tidkrevende sak.  De er redde for å ødelegge relasjonen. Lag gode rutiner og støtt hverandre, er Liv Drangsholts råd.

Når fagfolks barrierer hindrer hjelp til utsatte familier

I jobben min har jeg snakket i timevis med foreldre om deres egne problemer uten at jeg har snakket med barna. Jeg kunne ha ordnet det slik  at andre snakket med barna om hvordan de voksnes problemer påvirket dem. Selvfølgelig har jeg gjort det noen ganger – men ikke så ofte som jeg burde. Jeg burde visst at jeg da sviktet barna.

Det handler om mine barrierer.

Jeg vet at en av mine barrierer er at jeg er veldig redd for å såre. Morsrollen er den viktigste rollen i mitt liv. Det som kan såre meg mest er hvis noen sier at jeg ikke er en god nok mor. Jeg kan i etterpåklokskapens navn se at jeg har latt være å ta opp tema som har med foreldrerollen å gjøre, fordi jeg har vært redd for å såre og redd for å ødelegge relasjonen til foreldrene jeg traff i jobben min.

Møte med en sårbar familie

Det handler for eksempel om en kvinne som vi kan kalle Mari. Hun gikk i samtaler med meg over flere år da jeg jobbet på en psykiatrisk poliklinikk. Hun delte sin egen historie om svikt og svik helt fra tidlig barndom. Det handlet om  oppvekst i en familie med store rusproblemer. Det handlet om vold og overgrep. Det handlet om hennes egne store psykiske problemer. Mari turte ikke gå på butikken. Hun sendte datteren, “Line”, på syv år. Det var dager da Line kom fra skolen og mor lå i sengen fordi hun var deprimert.  Rollene var byttet om. Den lille familien med mor og datter hadde ingen støtte i familie eller venner. Lines far døde av en overdose da  hun var seks måneder.

Mari elsket Line over alt på jord. Hun var akkurat som meg – morsrollen var det viktigste i livet hennes. Jeg tror jeg tenkte  – har hun ikke nok! Nå har hun delt med meg noe av det mest såre og skambelagte – og så skal jeg såre henne med å si at hun ikke er god nok mor.

Men det handlet nok om at jeg hadde flere barrierer.

Var det noe hjelp å få i denne kommunen? Det handlet ikke om et barn som skulle i fosterhjem. Hvor kunne vi henvende oss? Kunne situasjonen bli  verre hvis jeg involverte andre?

Det er ikke bare  jeg som har barrierer som hindrer meg i å gjøre det rette

I jobben min veileder jeg kommuner i å lage gode rutiner for hjelp til familier i utsatte situasjoner. Vi har gjort flere undersøkelser der vi spør ansatte som jobber med foreldre og barn hvilke barrierer som hindrer dem i å handle når de vet om barn som ikke har det bra.

Mange har det akkurat som meg. De er for  eksempel redde for å ta feil/såre. De er usikre hvor de kan henvende seg. De er redd de vil bli stående alene med en vanskelig og tidkrevende sak.  De er redde for å ødelegge relasjonen.

Familier kan gå glipp av hjelpetiltak

Jeg har skjerpet meg. Jeg har etter hvert fått mye erfaring i å snakke med foreldre om hvordan deres psykiske-  eller rusproblemer kan påvirke barnas liv. Hva har jeg erfart? Når vi sammen har utforsket dette tema har det vanligvis  ikke ødelagt, men ofte styrket relasjonen. De fleste, som eksempelet Mari, går jo og tenker mye på samme tema selv. Hvis ikke vi som hjelpere tør å ta det opp, blir det ekstra skambelagt.

Mange familier går glipp av gode hjelpetiltak fordi vi er redd for å ødelegge en relasjon til den voksne.  Jeg har de siste årene fulgt mange kommuner i utviklingsarbeid for bedre tidlig intervensjon og tverrfaglig samarbeid. Arbeidet starter med at en lager oversikt over de tiltakene som allerede finnes i kommunen. Fra de minste til de største kommuner produserer side opp og side ned med oversikt over gode tiltak. Så – det er hjelp å få.

Lag gode rutiner og støtt hverandre

Jeg må ta ansvar for de feilene jeg har gjort. Men hvordan kan vi på systemnivå jobbe for å motvirke at barrierene våre hindrer at familier får tidlig hjelp?

Mange kommuner jobber nå med utvikling av rutiner for tidlig intervensjon.

Du finner mange gode eksempler og aktuelt fagstoff på nettsiden om Bedre Tverrfaglig Innsats

 

Her er noen tiltak jeg anbefaler for voksentjenestene i utviklingsarbeidet:  ( feks:NAV, avdelinger som jobber med rus og psykisk helse, psykiatriske poliklinikker og ruspoliklinikker)

  • Alle som jobber med foreldre må få vite hvem de kan drøfte bekymringssaker med innenfor taushetspliktreglene. Det må være lett å be om tid til å tenke høyt sammen.
  • Ved hver enhet bør det oppnevnes en barneansvarlig som har oversikt over aktuelle samarbeidspartnere og tiltak i regionen.
  • Det må legges inn rutiner slik at ansatte er trygge på at de ikke blir alene med ansvar for oppfølging.
  • Lag allti en plan med tidsfrister. Planen må lages sammen med familien. Det er så lett «å se det an»- og så glemme. Legg inn i planen hvordan og til hvem barna skal få formidlet deres opplevelse.
  • Sett tema barn som pårørende på dagsorden i interne møter minimum en gang i halvåret.

Til dere som jobber med utvikling av handlingsveiledere  – husk og  involvere og informer også de som jobber med foreldrene.

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar