Hold CTRL-tasten nede (cmd-tasten på Mac). Trykk samtidig på + for å forstørre eller – for å redusere.
//Sikre eller våge når barnehagen og skolen åpner

Sikre eller våge når barnehagen og skolen åpner

Jeg må lære å leve med koronafrykten. Den beskytter meg, men kan også gjøre meg fordomsfull. Nå fortsetter dugnaden i en annen form. Det kan kreve ekstra innsats og kanskje må vi gå en ekstra tenkerunde, skriver psykologspesialist Anne-Kristin Imenes.

Sikre eller våge når barnehagen og skolen åpner

 

Sikre eller våge. Det føles tryggest hjemme, men nå skal altså barna ut i verden igjen.
Fornuften min sier at ekspertene vet best, men følelsene stritter imot. Det kan virke ulogisk at foreldre skal sende det kjæreste de har ut i verden, når de selv rådes fra å dra på jobben.

 

Det koster meg å utfordre frykten. Jeg svinger i hva jeg skal tro og mene. Jeg trøster meg med at det er normalt at vi er ambivalente. Det er vanlig å svinge mellom frykt og vekst. ”Man kan velge å gå tilbake mot sikkerhet eller fremover mot vekst. Vekst må velges igjen og igjen; frykt må overvinnes igjen og igjen», sa Maslow. (1)

Hvorfor er det så vanskelig å følge faglige råd og ekspertise i disse korona-tider? Selv oppegående mennesker sliter med å opptre rasjonelt. Jeg opphøyer min egen magefølelse til ekspert. Dette er dypt menneskelig. Uansett hvor smarte vi er, vil fornuften spille på lag mye sjeldnere enn vi tror.

Vi har to tenkesystemer, system én og system tó, ifølge Kahneman(2), nobelprisvinner og professor i psykologi. System to er særlig viktig når vi skal ta mer uvanlige, komplekse og krevende beslutninger som krever intens tankevirksomhet. Når vi er stresset eller truet, fungerer system to dårlig. For å klare å utfordre våre vanlige tankemønstre, må vi gå en ekstra runde med oss selv, og tenke oss om. Det er slitsomt og krever en fysisk innsats.

Selv de smarteste tenker ikke klokt av seg selv. De må anstrenge seg. Å manøvrere et samfunn gjennom en pandemi som ikke lar seg stoppe, bare bremse, må sies å være en krevende øvelse. Mange i befolkningen vil måtte bli syke, men det må skje i et gradvis tempo. Det kan være greit at noen med litt avstand analyserer situasjonen og sier hva vi bør gjøre.

Aller først skal de minste barna tilbake i barnehagen og på skolen, det er bestemt. Barna trenger å komme tilbake til den hverdagen de kjenner som viktig og trygg. Det gjelder særlig barn som ikke har det trygt hjemme, hvor hjemme er verst. Noen barn har også vært isolerte på rommene sine altfor lenge. Noen barn er unge pårørende og mini-voksne for foreldre med psykisk lidelse eller rusproblem. Men alle barn trenger å få komme ut nå. De savner og trenger lekekameratene sine. De trenger vante rutiner, forutsigbarhet, struktur og stimuli.

For dette er jo også en dugnad vi må gjøre: Å normalisere samfunnet på en trygg måte så ingen behøver å lide unødig. Vi skal bidra til å gjenoppta aktiviteter, med ulike restriksjoner. Voksne som er i stand til det, og er friske, skal gå på jobb. De skal møte mange mennesker, for å holde hjulene i gang. Noen skal absolutt holdes unna, og alle smittevernregler må følges. Men dugnaden må gjøres, bare i en annen form.

Vi må som samfunn lære å leve med koronafrykten. Jeg må lære å leve med frykten. På sitt beste beskytter den meg. På sitt verste gjør den meg aggressiv og fordomsfull. De voldsomme tiltakene har jo gitt en sterk følelse av farlighet, selv om de ble gjort forebyggende. Da er det naturlig å være redd for å krype ut av hjemmet. Samtidig må vi våge å slippe opp når vi blir bedt om det.

Så når jeg gripes av følelser må jeg gå en ekstra tenkerunde. Det hjelper å vite at alle mennesker, også de smarteste, trenger å gå en runde to for å opptre klokt og stole på faglige råd i disse koronatider.

Referanser:

1 Kaufman, S.B. (2020). Transcend. The new Science of Selv Actualization. New York: TarcherPerigee

2 Kahneman, D.(2013). Tenke, fort og langsomt. Oslo: Pax forlag.

Av | 2020-04-16T14:21:15+00:00 16. april 2020|Foreldrerollen|Skriv en kommentar

Legg igjen en kommentar