Hold CTRL-tasten nede (cmd-tasten på Mac). Trykk samtidig på + for å forstørre eller – for å redusere.
/, Psykisk helse/Krise, pandemi og sårbarhet

Krise, pandemi og sårbarhet

Krise, pandemi og sårbarhet

Uavhengig av hvor vi er, eller hvem vi er sammen med, er vi påvirket av virusutbruddet. Det har vært mye oppmerksomhet knyttet til ulike sårbare grupper; barn, eldre, rusavhengige og personer med underliggende sykdommer. Men vi er nok mange som er mer sårbare enn det kan virke som. Jeg er en av disse.

Et tilbakeblikk

Fjoråret gav meg «skrubbsår» jeg aldri blir kvitt. Det siste året har derfor vært rart, tilfeldigheter gjør at jeg er her, et suicidforsøk i fylla ble nesten slutten. En tilgjengelig og fleksibel fastlege ble redningen. Jeg fikk akutte samtaletimer med henne som hjalp meg og sortere: På et tidspunkt spurte hun: «Hvem er du uten jobben din Tommy?». Det var ikke et lett spørsmål og få, for det gikk opp for meg at livet og jobben er for sammenvevd.  Svaret var at uten jobb har jeg ikke kolleger eller en meningsfull hverdag, og da kan jeg like gjerne drikke. Det var den brutale sannheten. Det var noe av det jeg hadde bestemt å endre i 2020. Foreløpig har ikke året gitt de store løsningene. I januar fikk jeg en alvorlig bakterieinfeksjon som endte med 7 dager på sykehus, etterpå ble det denne nasjonale dugnaden.

Når destruktiviteten kommer

Som brukerrepresentant har det gått greit å jobbe hjemmefra disse ukene og jeg har hatt masse å gjøre. Når vi forstod hvor hardt personer med rus- og psykiskhelse utfordringer kom til å bli rammet var det full mobilisering fra organisasjoner og personer. Men jeg bor alene, og kjenner ofte på følelser av annerledeshet, ensomhet og utenforskap. Det har jeg lært meg å leve med, det er sånn livet er. Vanligvis finnes det også en verden av folk jeg kan oppsøke om jeg ønsker. Jeg har et valg, det valget er nå blitt begrenset, det har gjort noe med meg. Plutselig en dag for noen uker siden kjente jeg det ble mye destruktive tanker. Det ble for mye, alt handlet om viruset. På et tidspunkt kjente jeg at suget etter pausen rusen gir kom, alle varsellampene blinket rødt. Jeg satt plutselig og forklarte for meg selv hvorfor jeg trengte å drikke, jeg hadde jo også verdens beste unnskyldning. En pandemi som førte til frykt, ensomhet og utenforskap. Problemet mitt er at tilbakefall til rus ville ført meg rett inn i den mest sårbare gruppen. Etter det valgte jeg å se litt mindre på nyheter, facebook, og jobbe mindre med virusrelaterte tema.

Mine mestringsstrategier

Det som hjelper når jeg har det vanskelig er å gå tur. Ikke rusletur i pratefart, men tur med en så høy puls at jeg ikke kan prate, der det eneste jeg klarer å tenke er å puste og komme meg opp en bakke. Dette var en strategi jeg brukte for å bli rusfri for 15 år siden. Dette var strategien jeg brukte i fjor sommer når jeg hadde det vanskelig, og dette er strategien jeg har brukt nå. Det har de siste tre ukene derfor blitt mange topp – turer og økter på en elipsemaskin jeg har i stua mi. Selv om jeg nok har et større behov for trening enn de fleste, handler ikke treningen om kondisjon eller vekttap. Dette er et tiltak jeg gjør for å henge sammen og mestre livet når det er vanskelig. Jeg tror mange av oss har slike strategier. Det har vært vanskelig i lange perioder i livet mitt. Det positive er at det har gitt meg en verdifull læring, som også i denne krisen er nyttig. To ting har holdt meg oppe de siste to ukene, det er trening og ikke minst en jobb med mening.

Jobben gir identitet og mening

Om jeg hadde mistet jobben nå, ville ting gått dårlig for meg. Jeg tror det er slik for mange, jobb er noe håndfast, en del av identiteten din. Å ha en jobb handler om mer enn inntekt, det handler om selvbilde, jobbrelasjoner og et sosialt nettverk. Jeg har nå en stor bekymring knyttet til at så mange på så kort tid har mistet jobben sin. Dette er basert på egen erfaring. Jeg datt ut av arbeidslivet i noen år, og det å miste hverdagsaktiviteten ble skjebnesvanger.  Å ha en jobb å gå til var et av verktøyene som motvirket ensomhet og utenforskap og skapte mening i tilværelsen. Uten jobben mistet jeg meg selv, identiteten min og mye av det som skapte mening. Vi vet at 350 000 nordmenn har søkt om dagpenger de siste ukene. Min bekymring nå er at vi fremover vil se en oppblomstring av rus og psykiskhelse utfordringer blant den gruppen som nå er blitt arbeidsledige. Det har vært mye snakk om de sårbare barna i pandemien, men kanskje sårbare voksne som mister jobb og inntekt er et like stort problem? Voksne som sliter vil også påvirke barns oppvekstvilkår og sårbarhet.

Veien videre

Barn har den siste tiden med regnbuetegninger og budskapet minnet oss på at «alt blir bra», og ja det blir bra igjen. Så trenger nok jeg og mange andre å være flinke til å se det som er bra i våre liv.

Jeg er av de privilegerte. Jeg bor godt, jobben er ikke truet enda. Jeg har folk jeg kan ringe om det blir vanskelig. Allikevel har alt dette gjort at jeg har strevd med å henge sammen. Jeg er nok mer sårbar for bivirkningene av tiltakene enn for selve viruset. Dette betyr ikke at jeg er motstander av tiltakene, men smittevern og dugnad koster oss alle ulikt. For meg har virusutbruddet trigget mye tanker og følelser, jeg har kjent tydeligere på ensomheten og kjedsomheten ved det å bo alene. Det har rammet mitt sosiale liv. Men det har også gitt anledning til noen viktige refleksjoner og en verdifull læring å ta med videre. Kanskje jeg faktisk er heldig, jeg vet hva jeg trenger når livet blir vanskelig. Den verdifulle erfaringen av et levd liv med skrubbsår og arr er uansett nyttig i kriser.

Av | 2020-04-07T14:00:08+00:00 7. april 2020|Avhengighet, Psykisk helse|Skriv en kommentar

Legg igjen en kommentar