Hold CTRL-tasten nede (cmd-tasten på Mac). Trykk samtidig på + for å forstørre eller – for å redusere.
//Når rett står mot rett i diskusjonene om rusreformen

Når rett står mot rett i diskusjonene om rusreformen

Debatten er i gang etter at rusreform-utvalget har lagt fram sin innstilling. Reformen tar først og fremst hensyn til de som sliter mest når straff skal erstattes av hjelp. Gitt utvalgets mandat er det naturlig, skriver Fred Rune Rahm som i denne bloggen deler tanker om straff og trussel om sanksjoner, i lys av innholdet i reformen.

Når rett står mot rett i diskusjonene om rusreformen

Det korrigerende i selve straffen er diskutabel. Men trusselen om sanksjon vil virke normativt, mest for dem som har mest å tape på normbruddet.
I diskusjonen rundt den foreslåtte rusreformen er det fra noen blitt et slags mantra at straff ikke virker. Samtidig hevdes det fra skeptikerne til reformen at det vil bli feil å fjerne straffeelementet. Så blir det en diskusjon for og mot straff. Etter min mening burde vi i stedet hatt en diskusjon om når og hvor trusselen om sanksjon virker, og når det ikke virker. La oss snakke om hva som er mest funksjonelt, når og for hva.

 

Mandatet i rusreformen handler ikke primært om forebygging

Grunnen til at det med tyngde hevdes at straff ikke virker, er fordi hensikten, politikken bak, og selve mandatet til utvalget fokuserte mer på dem som har utviklet et rusproblem enn på dem som ikke har et rusproblem. Og da blir konklusjonen riktig: Dokumentasjon på at straff virker er fraværende. Erfaringen er at straff ofte virker mot hensikten. Men dersom utvalget primært skulle fokusert på å unngå at man begynte å ruse seg, kunne ikke utvalget sett bort fra effekten av sanksjonering.
Når jeg begrunner dette er det ikke fordi jeg kjenner til studier på effekt av straffbarhet spesifikt rettet mot forebygging av rusmiddelbruk. Slike studier ville uansett være beheftet med usikkerhet fordi det er så mange ukontrollerbare faktorer som leder til rusing. Begrunnelsen min ligger i det vi vet om hvordan vi vurderer risiko, ikke minst hvordan ungdom vurderer risiko, i tillegg det vi vet om det normative i lovverket.

Når straff virker normativt

Et eksempel på hvordan straff virker normativt er fartsmålinger. Det er liten tvil om at fartsmålinger, gjennomsnittsmåling spesielt, reduserer farten. Med mindre det er andre grunner til at vi vurderer gevinsten ved en overtredelse som større enn kostnadene. Eksempelvis kjørte jeg bevisst over fartsgrensen når min kone var i fødsel med vårt første barn. Jeg var villig til å ta fartsboten fremfor å oppleve en bilfødsel midt på natten.
At vold er straffbart virker normgivende, men den normgivende og forbyggende effekten blir svekket når vi nærmer oss situasjonen der vold er et alternativ. Jeg kan lage en lang liste over lignende eksempler.

Unge, risiko og sanksjoner

Både ungdom og voksne vurderer risiko nokså likt. Men det er en liten nyanse: Voksne vektlegger konsekvensene av et lovbrudd mer enn det ungdom gjør. For ungdom er risikoen for å bli tatt mer avgjørende enn konsekvensene av å bli tatt. Rent nevrofysiologisk er det noen forskjeller på unge og voksne. Risikovurderingen ved et lovbrudd vektes mot andre forhold på litt forskjellig måte. Poenget mitt er imidlertid at sanksjonering inngår i risikovurderingen hos både unge og voksne.
Sanksjoneringens forebyggende effekt er størst når avstanden til rusen er størst. Den forebyggende effekten faller desto nærmere vi kommer en aktuell russituasjon. I en russituasjon er det helt andre faktorer som bestemmer enn om handlingen kan føre til straff. For den primære målgruppen for reformen, slik det er uttrykt i mandatet, vil alternativene til straff være vesentlig bedre.

Når rett står mot rett

Når de som argumenter for straffefrihet argumenter med bakgrunn i at dette er etisk riktig overfor en gruppe som sliter, mens de som ønsker å beholde straffen argumenterer med bakgrunn i dem som ikke har utviklet et rusproblem, får vi en slags skinndiskusjon. Fordi premissene er forskjellige får vi en tilsynelatende uenighet til tross for at konklusjonene i begge tilfeller er riktige. Og som jeg overhørte Johannes Galtung si: Der hvor rett står mot rett er det vanskelig å finne en løsning.
Det sies ikke direkte, men indirekte: Rusreformen vurderer endringene for dem som sliter som mer tungtveiende enn en økt risiko for rekruttering til rusmiljøet. Det var også utgangspunktet for utvalgets arbeid. Det åpner for en helt annen tankegang rundt rus og rusavhengighet. Så må arbeid med forebygging justeres til en ny virkelighet. For strengt tatt har det alltid vært slik at atferd blir motivert og blir formet mer av positive alternativer enn frykt for de negative konsekvensene.

Her er mer informasjon om rusreformen fra KoRus-Sør

Av | 2020-02-07T08:35:23+00:00 6. februar 2020|Rus og samfunn|Skriv en kommentar

Legg igjen en kommentar