Hold CTRL-tasten nede (cmd-tasten på Mac). Trykk samtidig på + for å forstørre eller – for å redusere.
//Den magiske inngangsporten til samtaler med barn

Den magiske inngangsporten til samtaler med barn

Den magiske inngangsporten til samtaler med barn

Å spørre om vanskelige ting kommer ikke naturlig for meg. Jeg vegrer meg, må liksom ta sats. Selv om jeg er psykolog. Noen ganger detter spørsmålene ut av munnen, gjerne altfor fort eller altfor brått. Eller jeg lar være. Det er det enkleste. Så blir det ikke kleint, verken for meg eller barnet jeg er bekymret for.

Jeg vet jeg bør spørre, men er ofte redd for å si noe dumt. Jeg er redd for å tråkke over private grenser. Jeg vil ikke at barnet skal føle at det sladrer på foreldrene sine. Jeg vil ikke virke mistenksom, som om jeg er ute etter å avsløre hemmeligheter og finne ut negative ting om familien. Samtidig vet jeg at barn sitter med vonde erfaringer knyttet til svikt, svik, rus og vold uten at vi fagpersoner får tak i det. Enda vi gjør så godt vi kan, kommer ikke de vonde tingene frem av seg selv. Her er det et klart forbedringspotensiale hos oss hjelpere.

Jeg har skjønt at jeg må øve. Jeg må gjøre en innsats, for sperrene er mine egne, og de sitter i mitt eget hode. Jeg har lest, jeg har prøvd meg fram og jeg har øvd. Nå spør jeg ikke lenger OM foreldrene drikker. Det er jo et dumt spørsmål, når 91 % av alle voksne drikker alkohol. I stedet har jeg skjønt at jeg må spørre konkret, om helt vanlige ting. Jeg spør: Hvordan er julaften hjemme hos deg? Fortell! Hvem er du sammen med? Hva spiser dere? Hva drikker barna? Hva drikker de voksne? Når legger du deg? Hva gleder du deg til? Hva gruer du deg til?

Jeg har fått overraskende ærlige svar etter at jeg begynte å spørre mer konkret. Om vanlige ting. Jeg har fått nye samtaler som jeg ikke fikk før.

”Jeg pleier å sørge for at jeg kan overnatte hos tante på julaften, for jeg liker ikke at mamma blir så full. Jeg orker ikke å støtte henne hjem, det har jeg gjort litt for mange ganger. Sånn er det på bursdager og. Hun er en veldig snill mamma, vi har det fint, bortsett fra når hun skal ha feire noe. Jeg er lei av å passe på henne.”

”Det skjer ikke så mye hos oss på julaften egentlig. Etter at alle har pakket opp gavene sine går alle til hver sine rom. Pappa sitter i peisestua og drikker, mamma sitter på rommet sitt, broren min går opp til pcèn og jeg kjeder meg. ”

Den magiske inngangsporten til samtaler med barn er overraskende enkel. Det handler om å spørre konkret. Ikke en endeløs rekke med mine spørsmål, som i et revolverintervju, Men konkrete spørsmål til det barnet selv forteller. ”Du sa du ikke liker julematen. Fortell mer om julematen. Hva liker du?”

Det er mye lettere å svare på spørsmål om konkrete ting, som farger, smaker, hva søster gjør, gjenstander, rom og hendelser, enn følelser. Eller enda vanskeligere: hvorfor ting skjer. Konkrete ting går det an å tegne. Eller vise med kroppen. De fleste barn liker at voksne er oppriktig interesserte. Og at vi har tid til å vente på svarene.

Så jeg fortsetter å undre meg, og spørre konkret, om det barnet selv forteller: ”Hva pleier du å gjøre når du kjeder deg? Hva sier mamma når du vil sove hos tante? Du sa passe på mamma, hvordan passer du på?  Hvis vi er godt i gang, spør jeg hva barnet skulle ønske var annerledes.

For jeg vet at det er ikke rusen i seg selv som er problemet for barn, men de negative konsekvensene. Jeg bekrefter og anerkjenner: Mange barn har det slik. Du er ikke alene. Mange voksne drikker for mye, sånn at det går ut over barna. Det er bra at vi kan snakke om det, for da kan vi få til forandring.

Neste skritt er å ta opp det vanskelige sammen med foreldrene. På barnets premisser. Det vil jeg skrive om neste gang.

Av | 2019-12-19T10:41:55+00:00 19. desember 2019|Barn i rusfamilier|1 kommentar

Kommentarer

  1. Ellen 20. desember 2019 at 14:05 - Reply

    Det er en balansegang mellom å spørre konkret og legge ord i munnen på barnet. Skal prøve å formulere spørsmålene slik du eksemplifiserer her. Si mer om…. osv

Legg igjen en kommentar