Hold CTRL-tasten nede (cmd-tasten på Mac). Trykk samtidig på + for å forstørre eller – for å redusere.
//Kvinner og rusmisbruk- skammens historie

Kvinner og rusmisbruk- skammens historie

Det å ha rusproblemer er fortsatt mer skamfullt for kvinner enn det er for menn. Særlig er det ekstra belastende å være mor og samtidig rusavhengig. Hvorfor er det slik? Eli Marie Wiig har forsket på rusavhengige kvinner og sett nærmere på skammens historie i denne sammenheng.

Kvinner og rusmisbruk- skammens historie

Er det nødvendigvis slik at du er en dårlig mor hvis du er rusavhengig? Og hvorfor er det så skamfullt å være mor og rusavhengig? Jeg prøver her å gi en historisk oversikt for å belyse dette temaet.

1960-tallet:

Det ser ut til at omsorgsoppgaver er uløselig knyttet til morsrollen. Da jeg vokste opp på 1960-tallet var ni av ti mødre hjemmeværende. I dag er dette snudd på hodet da de aller fleste kvinner med barn jobber. Tidligere ble «Den gode mor» forbundet med en kvinne som så det som sin livsoppgave å stelle for familien sin. Undersøkelser har vist at svært mange drømte om utdanning og arbeid, men det var skamfullt å være åpen om slike ønsker. Omsorg for barn skulle være nok. Hvordan var synet på en kvinne som ikke klarte å leve opp til forestillingen om «den gode mor», for eksempel på grunn av rusmisbruk? Sitatet under sier noe om legers og kanskje også samfunnet syn på kvinnelige alkoholmisbrukere på 1960-tallet:

Kvinnelige alkoholmisbrukere blir sett på som fiendtlige, bitre, ulykkelige, egosentriske, vanskelige å nå, mer deprimerte og utsatte for skiftende humør. De er mer styrt av følelser og de er ensomme og nervøse. De har mindre innsikt i sin tilstand og er ikke like behagelige og sympatiske som mannlige alkoholmisbrukere (Johnson, 1965).

1970-tallet:

Dette ti-året kom med kvinnebevegelsen og kampen for likestilling. I samfunnsdebatten ble det harselert med kvinnenes ønske om å «realisere seg selv», som om det var et uttrykk for «sjøldigging», og at de satte egne behov høyt, selv om det «naturlige» og moralsk korrekte var å prioritere barn og hjem først. Kvinners rusbruk endret seg i takt med hippiekulturen, men var fortsatt ganske usynlig. Det kan illustreres gjennom forfatteren Tove Ditlevsens sevbiografiske beskrivelse. Hun får pethidin i forbindelse med en illegal abort og blir avhengig. Hun blir i årevis liggende hjemme på soverommet. Avhengigheten er hemmelig og usynlig for samfunnet. Når hun til slutt må ha hjelp, legges hun inn på psykiatrisk sykehus, ikke på rusinstitusjon.

1980-tallet:

Urbaniseringen på 80-tallet ga større frihet for kvinner til å bruke alkohol. Men det ser ikke ut til at den økte friheten knyttet til kvinnerollen ble overført til mødrerollen. Den offentlige kontrollen med familien var fortsatt mye sterkere innrettet på mor enn far. Det var ikke mye rom for å se både kvinne og barn som selvstendige individer med egne rettigheter, samtidig. Den tette forbindelsen mellom det å være kvinne og det å være mor førte til at de kvinnene som hadde rusproblemer i større grad enn mennene opplevde fordømmelse og psykiske problemer. De skammet seg og hadde flere selvmordsforsøk. Dessuten prostituerte de seg mer, de levde oftere med en rusmisbrukende partner og de døde tidligere enn menn med rusproblemer.

1990-tallet:

Nå vokser barnets rettigheter fram i samfunnet. Slik er det også for det ufødte barnet, og i Norge vedtas lov om tvangsinnleggelse av gravide rusmisbrukere. (Helse og omsorgstjenesteloven § 10.3). Loven setter fosterets rettigheter foran morens selvbestemmelsesrett. I USA satte de inn «war on drugs»- noe som ble en «krig» som rettet seg mot folk med lav sosial status og særlig kvinner. Fra 1980 til 1994 var det 500 % økning i antall kvinner som ble fengslet etter narkotikalovgivningen i USA. Det ser ut som samfunnets syn på svangerskapet var at gravide kvinner bærer nasjonens framtid inne i kroppen sin. Det er deres ansvar å forvalte denne oppgaven. Hvis de svikter i å holde seg og det ventede barnet sunt og friskt, svikter de ikke bare seg selv og barnet, men også hele nasjonens framtid.

2000-tallet:

Det vokser nå fram en gryende forståelse for at kvinner bruker rusmidler av andre grunner og på andre måter enn menn. Det bygges egne behandlingstilbud for kvinner. Vi får forskning som belyser kvinners drikking og bruk av rusmidler. Fra forskningen til Christoffersen & Soothill i 2003 finner vi at rusavhengige kvinner:
• Blir raskere avhengig
• Har høyere forbruk av vanedannende medisiner
• Utvikler helseproblemer etter kortere tid
• Blir møtt med mer motvilje
• Har tynnere nettverk
• Har mindre sosial støtte
• Er mer avhengig av økonomisk støtte
• Opplever mer angst/depresjon og skyld/skam
• Er mer utsatt for fysiske overgrep
• Oftere forsøker selvmord

Mødre som bruker rusmidler har en rekke sosiale og psykologiske problemer i tillegg til rusproblemet sitt. De strever med å balansere behovet for rusmidler med ønsket om å ta vare på barna. Ofte er de ambivalente til å søke hjelp. De skammer seg og er redde for å bli sett på som «dårlige mødre», eventuelt å miste omsorgen for barna, på tross av at de egentlig trenger mye hjelp. Når de møter hjelpeapparatet forsøker de å utvide forståelsen av hva en god mor kan være.

2010-tallet:

I det siste tiåret har vi blant annet hatt en stor samfunnsdebatt knyttet til gravide i LAR (legemiddelassistert rehabilitering). Sterke krefter har bedt om at kvinner i fertil alder skal ha prevensjon som en betingelse for å komme inn i LAR. Her ser vi igjen at kvinner knyttes mye sterkere til foreldrerollen enn menn. Å ha et rusproblem er fortsatt mer forbundet med skam for mødre enn for fedre. Det å bli sett på som en «dårlig mor» gjør at skammen lever i beste velgående for rusavhengige mødre.

Vi har hatt en gradvis utvikling av kvinnesynet i samfunnet fra 1960 tallet og fram til i dag. Men min forståelse er at samfunnets syn på rusavhengighet hos mødre er lite endret.
Det er fortsatt tett forbundet med skam å være rusavhengig mor.

Av | 2019-10-17T14:16:15+00:00 17. oktober 2019|Rus og tabuer|Skriv en kommentar

Legg igjen en kommentar