Hold CTRL-tasten nede (cmd-tasten på Mac). Trykk samtidig på + for å forstørre eller – for å redusere.
//Rusfri- men ikke vaksinert mot livskriser og rusproblemer

Rusfri- men ikke vaksinert mot livskriser og rusproblemer

Jeg har vært rusfri i 13 år, men det betyr ikke at jeg er «vaksinert» mot rusproblemer eller livkriser. Når ankeret løsnet og livet var vondt, ble bedøvelsen alkoholen gir fristende igjen.

Rusfri- men ikke vaksinert mot livskriser og rusproblemer

Jeg har i mange år vært åpen om egne utfordringer med avhengighet og psykisk helse. Dette går bra når man står støtt, men hva når livet plutselig en dag gjør vondt? Når egne tilbakelagte bearbeidede erfaringer og vonde destruktive følelser og tanker brått ble en del av hverdagslivet mitt igjen. Når dette skjedde har det også resultert i en selvpålagt pause fra sosiale media og omverden. Andres hverdagslykke, harmoni, kjærlighet og ærlighet blir vanskelig når jeg har det vanskelig. Hvordan skal jeg kunne forklare på sosiale medier at jeg satt utenfor vinmonopolet en time og vurderte å gå inn dit istedenfor å møte Helseministeren? Der og da gjorde livet så vondt at flukten alkoholen kunne gitt, fristet enormt. Jeg har hatt mange sånne tilbakefall de siste månedene, jeg kjenner mønstrene og følelsene som krever forløsning. Imidlertid klarer jeg i dag, 13 år etter mitt livs store kamp, å stå i følelsene. Det blir med det mentale tilbakefallet, jeg klarer altså i dag og se lengre enn den kortvarige løsningen rusen tilbyr.

Ankeret løsnet da livskrisen kom

En krise på det personlige planet, et samlivsbrudd, førte til at drittsekken og tullingen fremdeles i «trassalderen», våknet med et smell for seks måneder siden. Kanskje var det redselen for ensomhet som gjorde utslaget, eller kanskje var det redselen for min venn Kong Alkohol? Det ble i alle fall for mange, og for sterke følelser på en gang. Skuffelsen, sinnet og sorgen ble altoppslukende.

13 år uten alkohol «i dass» på grunn av trass, følelser og stahet! Løsningen å be min gamle venn Kong Alkohol på besøk var farlig. Sist han var her ble han værende i årevis og tok nesten livet mitt. Nå fikk han 48 timer før jeg sparket han ut igjen. Selv om tidsrommet var kort var jeg redd for at alt skulle rakne. Hele tilværelsen er jo bygd på illusjonen om en rusfri lykkelig Tommy.

Hvite nødvendige løgner

De eneste som i utgangspunktet viste om tilbakefallet var en likeperson jeg stolte på, min mor og den tidligere samboeren min.  Legen min ble informert i etterkant når jeg trengte litt medisiner. Det tok lang tid før jeg valgte å informere arbeidsgiver om tilbakefallet. En av grunnene til at jeg har ønsket å holde dette «hemmelig» er at jeg har visst at det beste for meg er å jobbe og ha en meningsfull hverdag. Sist jeg datt ut av arbeidslivet gikk det mange år før jeg var tilbake. Kroppen og psyken fikk mye juling i disse årene, jeg vet jeg ikke hadde overlevd det samme i dag. Jeg vet at arbeidsgivere, venner og andre ville støttet meg i det jeg stod i, men jeg trengte at de ikke visste. Jeg trengte at omverden forholdt seg normalt til meg. Jeg vet at sannheten ville medført bekymrede, omsorgsfulle blikk fordi jeg sleit med angst, depresjon og destruktive tanker. Jeg håndterer mye, men sympati, medfølelse, bekymring og klamme empatiske blikk er dårlig medisin for mine kriser. Normalitet, hverdagsliv, jobb, rutiner og fysisk aktivitet er derimot gull verdt, – det vet jeg!

Et hverdagsliv og en jobb full av paradokser

De siste årene har jobben min vært å lede prosjektet «Et bedre liv», som har undervisning og temadager for rusavhengige i behandling. Jeg bruker vanligvis mye av meg selv og min historie i jobben. Denne våren brukte jeg naturligvis mindre enn vanlig. Vi skal skape håp om at endring og bedring er mulig. Ofte vektlegges temaer i undervisningen som ansvar i eget liv, ærlighet og tillit og at ting blir bedre. Det har naturligvis vært psykisk og etisk utfordrende når jeg stod i egen livskrise og hemmelighet. Etter tilbakefallet mitt gjennomførte vi 12 dager med undervisning. I tillegg har jeg hatt innlegg for 1000 fagpersoner på ulike konferanser. Flere ganger har det slått meg: hva svarer du om pasienter eller fagpersoner spør: Hvor lenge har du vært rusfri nå Tommy? Eller om noen skulle spørre det skumle spørsmålet: Hvordan har du det egentlig Tommy? Heldigvis spurte ingen, jeg tror heller ikke noen har hatt mistanke om at jeg har vært den med kanskje kortest rusfri tid på institusjonen. Brukerundersøkelser, tilbakemeldinger fra fagpersoner og pasienter tilsier ikke at vi var dårligere i vår enn tidligere. Vi skapte håp, undervisningen gav kunnskap og ikke minst var vi troverdige når vi snakket om egne erfaringer med avhengighet og bedring.

Jeg en rusavhengig?

Jeg har i noen år sagt «Jeg VAR rusavhengig». Den første måneden etter tilbakefallet tenkte jeg at nå er avhengigheten min tilbake. Nå i ettertid ser jeg at jeg fremdeles ser på meg som VAR og ikke en som er. Jeg har vært rusfri i 13 år, fotfestet glapp en kveld jeg ikke var forberedt på glattisen. Om jeg da skal tenke at jeg har vært rusfri i 13 år med en rus episode, eller om jeg skal si jeg har vært rusfri i 6 måneder, det blir en vurdering klokere hoder enn meg må gjøre. Det betyr lite. For jeg tror ikke jeg er rusavhengig lenger, det gikk for lett å stoppe. At det gikk «lett» å stoppe handler kanskje mest av alt om hva jeg kan miste om jeg velger rusen igjen. Jeg vil miste jobben, venner, mening, tilhørighet og annerkjennelse. En av de få jeg fortalte dette til sa det til meg veldig fint «Tommy ditt tilbakefall har ingen ting med at du har vært rusavhengig, det handler om at du har hatt en psykisk krise og en normalreaksjon, mange av oss som opplever samlivsbrudd har gjort dumme ting i etterkant». Det gir mening for meg, jeg hadde en livskrise. For meg blir det rart å tenke at jeg drakk fordi jeg har VÆRT rusavhengig, jeg tror jeg drakk fordi det var en normal reaksjon på det jeg opplevde. Jeg sluttet å drikke etter 48 timer fordi det ikke løste noe, imidlertid trigget samlivsbruddet og tilbakefallet en krise jeg ikke så komme.

 Sårbarheten for avhengighet øker i livskriser

Jeg tror ikke jeg er unik. Jeg tror mange av oss opplever strevsomme dager og perioder i livet. Det kan være samlivsbrudd, sykdom, dødsfall eller vanskelige overganger. I disse periodene er jeg som alle andre mer sårbar for rus og avhengighetsutfordringer. Vi vet at livskriser får et fatalt utfall for mange, faren for suicid eller utvikling av rusproblemer mangedobles. Det som imidlertid har vært en beskyttende faktor for meg denne gangen er at jeg har stått i en lignende krise før, jeg vet noe om hva som var til hjelp sist, og jeg vet hva som ikke fungerte da. Den største feilen jeg gjorde sist var å slutte å jobbe. Når jobben forsvant, forsvant normaliteten, hverdagene og meningen, det ble fatalt.

 Ankeret får feste til slutt

På 90-tallet var jeg styrmann på en båt som lå til ankers i Nordsjøen, om natta løsnet bolten mellom ankeret og kjettingen. Når vi skulle ta inn ankeret morgenen etterpå og seile oppdaget vi at ankeret var borte og vi hadde drevet med strømmen mange mil uten at noen hadde merket det. Litt av den samme følelsen av å være i drift uten kontroll kjente jeg på i vår. At jeg skulle sitte på en benk og vurdere å gå inn på vinmonopolet våren 2019 er en helt absurd tanke både for meg og alle andre som kjenner meg. Jeg måtte derfor bruke sommeren til å bearbeide dette, til å stake ut kursen igjen og sakte men sikkert i løpet av ferien kjente jeg at ting lettet, det ble greit å være Tommy igjen.

Jeg sliter fremdeles med å forstå reaksjonen jeg fikk på det som i utgangspunktet burde vært et ukomplisert samlivsbrudd. Men følelser, reaksjoner og kriser er dessverre ikke alltid logiske og forutsigbare. Det som imidlertid er logisk er at om jeg ikke hadde hatt en meningsfull hverdag, relasjoner og en jobb å gå til høsten 2019 ville livet sett annerledes ut nå, det vet jeg!

 

Av | 2019-08-05T09:54:42+00:00 31. juli 2019|Avhengighet|Skriv en kommentar

8 Kommentarer

  1. Kirsti Halvorsen 31. juli 2019 at 14:16 - Reply

    Takk for din åpenhet og gode refleksjoner❣️ Du gjør en forskjell! Alt godt fra meg

  2. Odd Gunnar Sjåfjell 31. juli 2019 at 16:36 - Reply

    Gode tanker og respekt fra oss 🙂
    Vi sees 🙂
    Onkel Odd 🙂

  3. Lillian 1. august 2019 at 17:28 - Reply

    ♥️

  4. Jan D Wahl 2. august 2019 at 08:09 - Reply

    Takk for din historie!
    Jeg «sprakk» etter 10 års edruskap, hentet meg inn igjen og er i skrivende stund edru på åttende året. Jeg begynte igjen der jeg slapp sist, dvs mengde av rusmidler og handlingsmønstre preget av rusavhengoghet – alkoholiker, gjorde seg på nytt gjeldene. Løgn, bortforklaringer, glemte avtaler, uansvarlig pengeforbruk osv ble på nytt dagsorden i mitt liv.
    Relevant litteratur, selvhjelpsgrupper, behandlingsapparat og mennesker med langt edruskap, – og også disse som sprakk etter flere års edruskap, kan fortelle at » en gang alkoholiker, alltid alkoholiker». Noen benytter begrepet » tørrlagt» alkoholiker, og andre forteller at dem har fått en dags utsettelse.

    Jeg tror at når mennesker som har kjørt seg til bunnen ved rusmidler, og har mottatt hjelp til rehabilitering og som har langt edruskap alltid vil ha rusavhengigheten – alkoholismen, liggende latent hos seg. Så selv om en er en rehabilitert alkoholiker kan det synes som om at rusens virkning og de negative handlingsmønstre på nytt -i varierende grad, kan gjøre seg gjeldene hos individet som rammes.

  5. May-Helen M. Grimstad 3. august 2019 at 23:34 - Reply

    Du er gull verdt Tommy! Tusen takk for at du deler din erfaring og kunnskap med meg og mange andre. Respekt!

  6. Nina Ellioth Kvamsdahl 3. august 2019 at 23:46 - Reply

    Verdens beste Tommy! Takk for at du deler <3

  7. Beatrice Ellioth 4. august 2019 at 09:56 - Reply

    Så flott att dela , betyder så mycket før många

  8. Hanne Marie Mikalsen 9. august 2019 at 13:23 - Reply

    Takk for at du deler, du er fin:)

Legg igjen en kommentar