Hold CTRL-tasten nede (cmd-tasten på Mac). Trykk samtidig på + for å forstørre eller – for å redusere.
//Når det utrygge er trygt blir hverdagen vanskelig

Når det utrygge er trygt blir hverdagen vanskelig

Hverdager er kanskje kjedelige- men de er det aller beste for meg. Å stå støtt i en stabil hverdag uten å rømme inn i noe utrygt var i mange år mitt livs største utfordring. Min oppvekst med en mamma som rusmisbruker gjorde voksenlivet mitt vanskelig.

Når det utrygge er trygt blir hverdagen vanskelig

Det nye året er i gang og jeg kjenner meg så utrolig heldig som kan kjenne på gleden ved å være her og nå, kjenne på den gode følelsen med tanke på hverdagene som kommer med det nye året. For meg er ikke den følelsen en selvfølge. Det har tatt mange år å klare å stå støtt i en trygg og stabil hverdag, uten å rømme inn i noe utrygt. Stå i den, uten å henge seg opp i alt som kunne kjennes utrygt, eller rett og slett skape utryggheten selv.

En utrygg oppvekst som barn av en rusmisbruker

Min mamma ruset seg på alkohol og medikamenter. Det førte til en oppvekst med uforutsigbarhet og utrygghet, i tillegg til skam, skyldfølelse og det å lære seg å leve med en ‘maske´ som lyver om hvordan en har det.

Alle disse følelsene tok jeg med meg inn i voksenlivet. Uansett hvor mye jeg strevde for å skape en trygg og stabil livssituasjon rundt meg og mine, fikk jeg det liksom aldri helt til.

Utad så nok ikke livet mitt så riv ruskende gale ut. Jeg balanserte det helt fint på utsiden av den masken jeg hadde lært å holde helt fra barnsben av. Utad taklet jeg de ulike rollene mine, men innvendig var følelsene mine ett evig kaos som jeg ikke forstod noe av. Gode og trygge relasjoner var vanskelig å skape, og aksepten til meg selv var der ikke.

Psykisk helse-problemer

Enten var tankene mine i låst i fortiden, eller så var jeg bekymret for fremtiden. Jeg klarte ikke være her og nå. Jeg klarte ikke å føle på at jeg var god nok. Hver gang ting begynte å bli trygt og stabilt, måtte jeg finne utfordringer å holde fokus på, for å slippe å kjenne på trygghet. For meg så ble det å kjenne på trygghet ukjent, og jeg rømte raskt inn i utrygghet, som var en kjent følelse.

Dette følelseskaoset har jeg greid å balansere sånn noenlunde mens jeg taklet mammarollen, studier og andre ting som følger med livet. Men jeg slappet aldri av, og gikk på høygir konstant. Jeg følte aldri jeg strakk til og var god nok. Den ene utfordringen ble større enn den andre. Jeg ble psykisk syk.

Mange år i behandling

Det ble mange innleggelser som ble en form for brannslokning der og da, men som også gav krefter til å takle livet og rollene mine mellom slaga. Ulike rømningsveier ble testet ut, men de ble etterhvert byttet ut med ulike mestringsstrategier, takket være dyktige og tålmodige hjelpere.

Jeg fant måter å leve livet på som var helt ok. Jeg taklet etterhvert livet og rollene mine uten negative rømningsveier og ting fungerte tilsynelatende rundt familien min og meg.

Med god hjelp og motivasjon fant jeg omsider metoder som hjalp meg til å leve livet mitt her og nå. Men fortsatt var jeg ikke god nok i egne øyne.

Mot til å jobbe med meg selv

Men det var først når jeg fant mot til å begynne å jobbe med meg selv i terapi, jeg klarte å finne veien til her og nå og finne glede i de små tingene hverdagen byr på. Det var da en trygg hverdag kjentes god å stå i.

Gjennom fellesskapet og tryggheten jeg fant i organisasjonen Barn av rusmisbrukere(BAR ) fant jeg styrke til å begynne å jobbe med mine egne følelser og ikke bare utfordringene i livet. Det var da jeg klarte å begynne å tro på at også jeg er god nok som jeg er.

Nå kjennes livet med sine oppturer og nedturer ekte ut. Når jeg begynner å tvile på meg selv, klarer jeg å la de sunne følelsene seire over de negative tankene som bryter ned.

 

Av | 2019-01-25T14:04:10+00:00 25. januar 2019|Barn i rusfamilier|Skriv en kommentar

Legg igjen en kommentar