Hold CTRL-tasten nede (cmd-tasten på Mac). Trykk samtidig på + for å forstørre eller – for å redusere.
//Hvordan skal jeg fortelle barnet at pappa har et rusproblem?

Hvordan skal jeg fortelle barnet at pappa har et rusproblem?

Ord som alkoholiker og rusmisbruker kan være omgitt med skam og stigma. Det oppfatter også raskt et barn som har en omsorgsperson med et rusproblem. Så hvordan og hvorfor være åpen om de voksnes problemer? Det er tema for denne bloggen.

Hvordan skal jeg fortelle barnet at pappa har et rusproblem?

Spørsmål som dette gjengitt i overskriften her får vi her på Borgestadklinikken i blant. Det kan være pasienter med barn som spør eller pårørende ; en bestemor eller en annen nær slektning av den som drikker/ruser seg. Det kan også være fagpersoner som jobber med barn, for eksempel ansatte i barnevernet eller i skoleverket.

De opplever tvil og usikkerhet om hva som er bra for barnet, hva barnet kan tåle å vite, og hva barnet forstår av det som pappa eller mamma sliter med. Og de vil gjerne ha noen å drøfte dette med og få gode råd.

Vår grunnholdning her på klinikken er at barnet trenger å høre det som er sant og at det snakkes sant om det barnet ser og opplever. Men at informasjonen selvsagt må tilpasses barnets alder og modenhet.

Barns rett til informasjon

Det er ikke vanskelig å være enig om at barn skal ha informasjon. Det er også lovpålagt her i landet gjennom Barn som pårørende-lovgivningen. Lovverket anerkjenner barnet som aktør i eget liv. Men det er når det kommer til praktisk handling at vi voksne kan syntes dette er vanskelig. Noe som også er bekreftet i forskning, blant annet i denne artikkelen som nylig er publisert hos sykepleien.no.

Jeg kan som mamma kjenne meg igjen i behovet for å verne barna fra det som er vondt. Det er ikke så underlig at en som forelder eller omsorgsperson er redd for å gjøre en allerede vanskelig situasjon verre for barnet. Da er det viktig å ha gode fagfolk å støtte seg til, som kan gi stødige råd i en krisefylt tid for familien. Gjerne også bistå foreldrene i det som skal bli fortalt barnet.

Jeg hørte nylig med interesse på to terapeuter fra alkoholvården i Stockholm, som på vår Barnet og Rusen – konferanse fortalte hvordan de jobbet med foreldre og barn. De hadde et tydelig fokus på barna og var samtidig opptatt av at foreldrene skulle støttes i sitt foreldreskap.

Barns rett til å bli hørt

Som tilhører lot jeg meg bevege av historien fra deres arbeid om jenta som hadde en mamma som var til behandling hos dem. Jenta var hos terapeuten for å få informasjon og støtte. Hun fortalte om hverdagen sin med en mamma som var uforutsigbar, sliten og opplevdes som syk når hun tok for mye piller, drakk mye vin og ble «borte» fra familien. Men som også var en nærværende mamma i gode perioder. Etter samtalen med terapeuten skulle de to fortelle mamma hva som kom fram og de la fram, slik jeg husker det, følgende ønsker fra jenta til foreldrene sine:

  • Mamma og pappa må holde det mer i orden hjemme
  • De må være mer sammen, hun ønsker hjelp med lekser og å spise middag sammen
  • Mamma må si fra når hun ikke har det bra
  • Hun må få gå hjem til en venn og være der når mamma ikke er bra
  • Hun må få slippe å ta seg av mamma når pappa ikke er hjemme
  • De voksne må hjelpe til så skolen får mer informasjon

Barns rett til trygghet

Ønskene fra jenta sier mye om hennes hverdag, og om hvordan hun opplever at mammas problemer berører henne helt konkret. Rollene hjemme byttes om når barnet opplever at det er hun som må passe på mamma og ikke omvendt. Det blir rotete og lite hyggelig, det lages ikke middag og hun må selv ordne med leksene. Hun er mye bekymret for mamma og situasjonen  går utover hennes hverdagsliv som barn. Hun blir hjemme i stedet for å være med venner.

Hvorfor gjenforteller jeg dette? Jo, som en påminnelse om at vi må voksne må trosse egne sperrer og være åpne med barnet. Når mamma eller pappa strever med å fortelle, så er trygge fagpersoner god støtte i formidlingen. De kan også støtte og jobbe terapeutisk med mor eller far om det er vanskelig for dem å romme barnets tilbakemelding. Historien viser også tydelig at kommunikasjon går begge veier! Åpenhet gjør at barnet får en bekreftelse på sine opplevelser. Hun får hjelp til å sette ord på det som er hennes virkelighet. Og ikke minst får de voksne en gylden mulighet til å komme barnet i møte og bekrefte at det som skjer med de voksne ikke er hennes skyld. De kan bekrefte at hun er aktør i eget liv og at hennes stemme er verdt å lytte til.

 

 

Av | 2018-10-11T15:20:34+00:00 11. oktober 2018|Barn i rusfamilier|Skriv en kommentar

Legg igjen en kommentar