Hold CTRL-tasten nede (cmd-tasten på Mac). Trykk samtidig på + for å forstørre eller – for å redusere.
//Ungdom eier ikke problemene sine alene

Ungdom eier ikke problemene sine alene

Det finnes ingen vidunderkur når ungdom ruser seg, driver med kriminalitet og dropper ut av skolen. Vi vet mye om hva som påvirker negativ utvikling for unge, og jeg har ingen tro på at svaret på utfordringene er mer kontroll og straff.

Ungdom eier ikke problemene sine alene

De siste årene har vi sett at rusbruken blant ungdom har gått kraftig ned og at stadig flere ungdommer tilbringer mer tid med foreldrene sine. Men samtidig som disse kurvene har pekt i riktig retning, har mange vært bekymret over den økende graden av fysiske og psykiske helseplager blant de unge. Og nå spør forskerne seg om den positive trenden er i ferd med å snu.

Har den positive ungdomstrenden snudd?

Denne uken kunne vi lese om en økning i antall voldsepisoder, psykiske plager og hasjbruk blant ungdom i hovedstaden. Rapporten fra NOVA kommer i kjølvannet av andre oppslag som beskriver at politiet nærmest føler seg maktesløse ovenfor økt gjengkriminalitet på Oslos østkant. Men det er ikke bare i hovedstaden det tilspisser seg. Også her i Telemark kan vi lese om bekymring knytta til en mer liberal holdning til hasjbruk blant studenter og advarsler mot festkultur hos ungdomsskoleelever. Brått blir vi revet ut av den trygge tanken om at det går så bra med ungdommen, og vi begynner å lete etter effektive metoder for å få dem tilbake på rett kjøl. Jeg tror det aller første vi må gjøre er å trekke pusten dypt, og se nærmere på tallene. For det er fremdeles slik at majoriteten av ungdom har det bra, trives på skolen, liker foreldrene sine og knapt ruser seg. Så må vi samtidig ta inn over oss at enkelte ungdom har såpass store utfordringer at de må tas på alvor. Spørsmålet er bare på hvilken måte det bør løses.

Ute av syne, ute av sinn?

Her er det mange som mener så mangt. Frp politiker Jon Helgheim er for eksempel overbevist om at det er strengere straffer som må til, helst fengsel. Han legger skylden for fremveksten av kriminelle gjenger i Oslo på sosionomene, som han mener har etablert en tankegang om at straff ikke virker. Dersom vi ønsker en kortsiktig løsning, der målet kun er å få «ryddet» gatene, så holder jeg en knapp på Helgheims forslag. Da blir politiets oppgave å jakte på ungdommer som er på feil sted, til feil tid, legge de i bakken, få på dem håndjern og kjøre dem bort. Langt bort. Så vi andre slipper å se dem. For så vidt er ikke dette en ny tankegang. Dette har allerede vært godt utprøvd i Norge, ved Løsgjengerloven som vi hadde i årene 1907 – 2006. Hvis vi skal avgjøre om dette er den mest effektive løsningen, mener jeg vi bør spørre oss: «Hvem er det som kommer ut av porten når straffen er sonet?»

Fengsel er ikke rehabiliterende

Vi vet at fengsel ikke har den forebyggende eller rehabiliterende effekten vi skulle ønske. Snarere tvert imot. I fengsel møter kriminelle andre kriminelle. Du må være tøff for å overleve bak murene. Rollemodellene er gjerne gutta som sitter for de groveste rans- og voldsdommene. Er det slike forbilder vi ønsker at ungdommene våre skal ha? Og hva møter ungdommene når de slipper ut av fengselet? Mange studier har pekt på at samarbeidet mellom kriminalomsorgen og kommunene har et stort forbedringspotensial. Det fører til at altfor mange står uten bolig og sysselsetting i det de forlater fengselet. Det er et dårlig utgangspunkt for veien videre.

Straff er ingen vidunderkur

Det er ikke helt tilfeldig hvilke ungdom som havner skjevt ut. I Oslo er det en relativt liten gruppe som begår de fleste lovbruddene. Fellestrekkene for disse ungdommene er at de kommer fra minoritetsfamilier med dårlig råd, de har vært utsatt for familievold og barnevernet har vært inne i bildet. Vi vet at manglende integrering hos foreldre øker risikoen for negativ sosial kontroll. Vi vet at det å vokse opp i en familie med et høyt konfliktnivå, og det å utsettes for vold, utgjør en betydelig risikofaktor. Vi vet at lavere sosioøkonomisk status har blitt satt i sammenheng med høyere forekomst av en rekke ulike helseplager og økt dødelighet. Vi vet altså at ungdommene som utøver mest kriminalitet i Oslo har blitt utsatt for en rekke negative belastninger utenfor sin kontroll, men som det til syvende og sist er de selv som må stå til ansvar for. I form av ransaking, avhør, bøter, bortvisninger og urinprøvekontrakter. Slik jeg ser det straffer vi langt på vei barna for foreldrenes og hjelpeapparatets utilstrekkelighet. Skrekkens eksempel på en slik tankegang, utspiller seg i dette øyeblikk i USA, hvor president Trump lar uskyldige barn få lide fordi foreldrene er mistenkt for å ha tatt seg ulovlig inn i landet. Troen på straff som en vidunderkur er etter min mening naiv eller i beste fall avleggs. I verste fall fører den til et fullstendig tap av respekt for autoriteter, lover og medmennesker. Og det er da det begynner å bli farlig. For hva har du egentlig igjen å tape, når du har mistet alt?

 Ungdommens utfordringer angår oss alle

Jeg blir frustrert når politiets forebyggende enhet sier «la oss gå ut og ta fanger» når de skal jobbe opp mot ungdommer som vanker i feil miljø. Og jeg blir lei meg når tankegangen er at «vi må slå så hardt ned på ungdommene som vi kan…». Jeg ønsker meg mer fokus og innsats fra politiet på å få stoppet familievold, overgrep og omsorgssvikt. Jeg ønsker meg mer og bedre oppfølging fra barnevernet, slik at barn og unge vokser opp under trygge og gode forhold. Barn og unge trenger å bli møtt med kloke hoder og varme hjerter. Da må de som jobber med barna, helt fra de er små, inneha kompetansen som trengs for å kunne se, oppdage og ta den vanskelige samtalen. Jeg ønsker meg en politikk som bidrar til færre sosiale forskjeller, og jeg ønsker meg et samfunn der vi alle ser verdien av å investere i gode, langsiktige tiltak der barn og unge blir inkludert. Deltakelse i idrettslag og organisasjoner må være gratis. Flere fritidsklubber og rusfrie møtearenaer må etableres, og driften må sikres gjennom øremerkede midler. Der må politiet gjerne være synlige, opptre som trygge rollemodeller, bli kjent med ungdommene og bygge gode relasjoner. Og kanskje bør vi også skjele litt til land der de har fått til å samarbeide om ungdom på en positiv måte, slik som Island?

Ungdom eier ikke sine problemer alene. Har de utfordringer, angår det oss alle. Vi må være tilstede der ungdommen er. Hvis vi lar det være, er det mange andre der ute som driver aktiv rekruttering.

Av | 2018-06-21T14:20:51+00:00 21. juni 2018|Ungdom|Skriv en kommentar

Legg igjen en kommentar