Hold CTRL-tasten nede (cmd-tasten på Mac). Trykk samtidig på + for å forstørre eller – for å redusere.

Ikke vent og se!

Når barnet er mistilpasset både i barnehagen og i skolen og foreldre er bekymret; ta dem på alvor! Det er budskapet fra Liv Drangsholt ved KoRus- Sør i denne bloggen. Hun jobber mye med "Bedre Tverrfaglig Innsats" (BTI) der nå over 100 kommuner er med her i landet.

Ikke vent og se!

«Vi ble i mange år oppfattet som masete og hysteriske». Slik beskrev Lene situasjonen da jeg møtte henne for et par uker siden. Lene og mannen er foreldre til to tenåringer. Kristian, yngstemann, har et alvorlig rusproblem Han bor for tiden på barneverninstitusjon.

Foreldrenes bekymringer

Lene fortalte historien om sønnen slik: – Vi var tidlig bekymret for at Kristian ikke var som alle andre barn. Han var senere i utviklingen enn storesøster. Da han begynte i barnehagen så vi sjeldent at han var aktiv i lek med andre barn når vi hentet han. Han var som oftest like ren og pen i klærne når vi hentet som når vi leverte. Han var et alvorlig barn. Privat erfarte vi også at når han var sammen med jevnaldrende så deltok han lite i leken. Vi tok det opp med pedagogisk leder etter et halvt år. – Kristian er en stille, rolig gutt sa hun. Han leker for så vidt lite med andre, men vi ser det an.

Omtrent samme svar fikk vi av den nye pedagogiske lederen året etter. Det var dette vi ble møtt med i barnehagen gjennom fire år, «vi ser det an». Han var i barnehagen en stille og rolig gutt som ikke krevde noe. Hjemme var han en stille og trist gutt. Vi følte etter hvert at vi ble oppfattet som masete og litt hysteriske foreldre.

Vi var spente på hvordan det skulle gå på skolen. Vi tok tidlig opp med klasselærer at han hadde problemer med lek med andre. Det skulle de se an. Det var ikke lett å få Kristian på skolen. Han mistrivdes. Vi led med han.

Sjokket kom våren i første klasse. Da var det uanmeldt to lærere til stede på konferansetimen. Vi fikk høre at Kristian var et barn som det nok ikke var så lett å like. Han var ofte ufin mot andre barn. Han ble oppfattet som en mobber. Vi forsto at Kristian hadde vært tema på flere møter på skolen uten at vi var informert. For oss var det ikke vår Kristian de beskrev. Det var ikke den stille og rolige Kristian som vi hadde vært så bekymret for i mange år, og som vi var så inderlig glad i. Det var en «ufordragelig» Kristian som vi måtte oppdra bedre.

Dette er en historie med foreløpig ingen lykkelig slutt. Det er historien om et foreldrepar som gjentatte ganger har bedt om hjelp til sønnen sin. De har bedt om utredning helt fra han var fire år gammel. Den kom da han var 12. Han har flere alvorlige diagnoser. Han startet med rus da han var 13.

Noen gode råd

Jeg skriver om dette fordi barnehager og skoler kan lære av denne og liknende saker:

  • Når foreldre tar opp problemer, så ta dem på alvor. Det er mange nyanser i bekymringer. Det er mange nyanser i hva som er hjelp. Det er god hjelp i å undre seg sammen med foreldre, være åpen for at ting kan være annerledes hjemme. En samtale kan følges opp med en ny samtale etter noen uker. Da kan en sammen vurdere om det er en bekymring som en kan legge vekk. La foreldre være med og bestemme.
  • Gi god informasjon til foreldre om hvordan de kan ta opp problemer, hvordan de skal bli møtt. De skal ikke bli møtt med at vi bare venter og ser.
  • Omtal alltid barnet med respekt. Legg vekt på at dere vil samarbeide om barnets beste. Det burde det jo være unødvendig å nevne. Dessverre viser erfaringer at det må nevnes.
  • Ta foreldre med på drøftingsmøter i barnehager og skoler. Det er familiens liv det handler om.
  • Ikke la en kollega bli den du lesser av bekymringen på. En kollega kan gi god støtte og kan hjelpe deg å forberede en god foreldresamtale. Men ta alltid problemet raskt opp med den det gjelder.
  • Snakk med barnet og undre deg sammen med barnet. La barnet komme med råd til tiltak.

Tidlig intervensjon handler både om gode rutiner, holdninger, verdier og evnen til å skape gode samarbeidsrelasjoner.

Det er nå over 100 kommuner og bydeler i Norge som jobber med utviklingsarbeidet Bedre Tverrfaglig Innsats, BTI. I en BTI kommune må en jobbe med rutiner og holdninger slik at alle ansatt som jobber med barn og foreldre skal praktisere «at i vår kommune ser vi ikke ting bare an». Det er et ambisiøst mål for noen, andre kommuner har kommet langt. Det har utviklet seg en spennende delingskultur mellom BTI kommunene.

Du finner mer informasjon om BTI her: http://tidliginnsats.forebygging.no/Aktuelle-innsater/BTI/. Her kan du hente inspirasjon!

 

Av | 2018-06-01T08:09:03+00:00 1. juni 2018|Forebygging og tidlig innsats|Skriv en kommentar

Legg igjen en kommentar