Hold CTRL-tasten nede (cmd-tasten på Mac). Trykk samtidig på + for å forstørre eller – for å redusere.
//Gi flere en ny sjanse!

Gi flere en ny sjanse!

Jeg ønsker meg et rausere arbeidsliv med mer plass for annerledeshet. Et arbeidsliv som har plass for de som har uforutsigbarhet som følgesvenn. Det skriver samhandlingskonsulent Nina Bråthen Goa.

Gi flere en ny sjanse!

Når vi møter nye mennesker så presenterer vi oss. Som regel er det to tema som kommer opp først. Hva vi heter og hva vi jobber med. Navnet går det som regel greit å presentere. Hva vi jobber med, kan for mange være vanskeligere.

– «Nei, jeg jobber ikke jeg»
– «Å, hva driver du med da??»
– «Ikke noe. Jeg er ikke ønsket i arbeidslivet fordi jeg ikke fungerer stabilt.»

For mange som sliter med rus og psykiske problemer er dette er realitet. Her på utredningsenheten, hvor jeg jobber, har vi mye kontakt med Nav. Arbeidsrettede tiltak og arbeidsevnevurderinger er aktuelt hele veien. Vi ser pasienter som helt klart kvalifiserer for uføretrygd og vi ser pasienter som har både arbeidsevne og arbeidsvilje. Det mange av dem har felles er ustabilitet, noen gode dager og noen dårlige dager.

Når uforutsigbarhet er følgesvenn

Nå kommer vi til mitt hovedpoeng i dette innlegget. For veldig mange som sliter med helsa, om det er psykisk, fysisk eller rus, er uforutsigbarheten en følgesvenn. Når det gjelder utdanning, arbeidsliv og også fritidsaktiviteter, er forutsigbarhet en nødvendighet. Det er bare en liten bokstav som skiller forutsigbarhet og uforutsigbarhet, men det er likevel verdens største gap. Slik samfunnet vårt er lagt opp i dag, er det to motsetninger som det ikke er mulig å kombinere.

For mange vil det uforutsigbare aldri kunne gjøres forutsigbart. Helsa og kroppen lever sitt eget liv. Vi kan jobbe med endringsarbeid så mye vi orker, men det er ikke alltid uforutsigbarheten lar seg fikse. Endringen må skje i samfunnets evne til å kombinere det uforutsigbare med et fastlagt system. For noen arbeidsplasser vil det være umulig, mens det for andre vil være mulig og fullt gjennomførbart.

Alle skal ikke ut i jobb. Enkelte må bruke dagene til å pleie helsa slik at man kan få noen gode dager. For andre vil det være viktig å kunne fylle de gode dagene med meningsfull aktivitet, slik at man kan takle de dårlige dagene. Det kan være lettere å godta en dårlig dag, dersom man hadde positive opplevelser dagen før.

Et rausere arbeidsliv

I disse dager kan vi følge TV programmet «Petter uteligger, en ny sjanse». Programmet viser hvordan Kirkens bymisjon, i Oslo, jobber med å åpne en kaffebar. I kaffebaren skal de ansette rusmisbrukere som også skal være med å sette i stand kafeen. Arbeidstakerne skal få fullverdig opplæring som baristaer og lære alt om å drive en kaffebar. Det er ikke et krav om rusfrihet, men de ansatte skal være oppegående når de kommer på jobb.

I programmet får vi se hvordan deltagerne, i prosjektet, sliter med sine daglige problemer. Det er tydelig at for noen av deltagerne er det vanskelig å ha et stabilt oppmøte. På gode dager er de fylt opp av pågangsmot og tro på livet. På dårlige dager har de nok med å komme gjennom dagen og det å møte på opplæring eller en jobb er helt uaktuelt. Programmet viser på en super måte at det ikke er innsatsviljen eller arbeidsevnen det står på. Det er livet som kommer i veien

Kirkens bymisjon har tro på at de har funnet en ordning som løser problemet, og foreløpig så ser det jo virkelig slik ut. Kaffebaren er åpen og er godt etablert i bybildet. Hele serien er ikke vist på TV, så jeg har ikke hele oppskriften. Det jeg har fått med meg, og som jeg har stor tro på, er at det skal være en fast grunnstamme av ansatte som ikke har et rusproblem, resten skal forplikte seg til å komme 2-3 dager pr uke. På denne måten vil driften tåle at det er en som ikke kommer en dag, men det vil ikke være slik at man klarer seg like bra uten. Dette er viktig, for det må være nødvendig at man kommer på jobb, ellers er jo hele vitsen vekk. Vi har behov for å føle oss betydningsfulle og at det er behov for oss.

Rom for annerledeshet

Tidligere var det, i mange bedrifter, ansatte en ikke var avhengig av for at den daglige driften skal gå rundt. Bedriften kunne klare seg uten vedkommende, men man merket det godt hvis han eller hun var borte. De utførte ofte noen av de jobbene som etter hvert er blitt rasjonalisert bort. Jeg mener vi har mistet mye gjennom samfunnets behov for å være effektive. Det å ha noen som kan komme og gjøre «det lille ekstra» gir en positiv verdi for alle. Vi må få et samfunn som ser at verdiskaping ikke bare er kroner og øre. Det å skape trivsel og godt arbeidsmiljø, åpne opp for menneskelige variasjoner og økt toleranse mener jeg over tid vil skape et bedre samfunn. Vi er i ferd med å få et samfunn med økt mobbing, mindre sosialt samvær og økt segregering. Det blir mindre og mindre rom for annerledeshet.

Vi har et tiltak som heter varig tilrettelagt arbeid. Det er utrolig vanskelig å få. Hadde vi vært rausere og mer fleksible med å innvilge dette, mener jeg mye kunne vært gjort. Så vi har tiltakene, vi må bare være villige til å bruke dem.

 

Av | 2018-04-20T15:32:21+00:00 20. april 2018|Rus og samfunn|Skriv en kommentar

Legg igjen en kommentar