Hold CTRL-tasten nede (cmd-tasten på Mac). Trykk samtidig på + for å forstørre eller – for å redusere.
//Svekker helsebyråkratiet troverdigheten i pasientens helsetjeneste?

Svekker helsebyråkratiet troverdigheten i pasientens helsetjeneste?

En troverdig ruspolitikk må handle om å bygge opp mer enn vi river ned. Hvorfor lukkes dørene til behandlingstilbud pasientene vil ha, spør brukerrepresentant Tommy Sjåfjell i denne bloggen som også skriver at han ønsker seg et rusfelt der aktørene er hverandres heiagjeng, og ikke konkurrenter.

Svekker helsebyråkratiet troverdigheten i pasientens helsetjeneste?

Som brukerrepresentant fra A-larm er jeg bekymret for sider ved innkjøpet Helse Sør-Øst (HSØ) har gjort innenfor tverrfaglig spesialisert rusbehandling i regionen. Som mange har fått med seg er Blå Kors Borgestadklinikken «taperen», og har mistet tilbudet på Loland og Bragernes. De som har fått avtale istedenfor er selvfølgelig seriøse aktører med høy kompetanse og lange ventelister. Men har vi gjennom innkjøpet svekket tilbudet til noen pasientgrupper, og troverdigheten til helsevesenet?

Setter anbud menneskemøter i sentrum?

Jeg sitter i styret i Blå Kors. Alt jeg sier kan, og vil, tolkes inn i rollen som styremedlem i Blå Kors. Jeg velger allikevel å stikke hodet frem i debatten, for det er en viktig debatt! Nå som anbudsprosessen er over må vi se på hvordan rusfeltet skal utvikles videre. Fagrådet på rusfeltet spør i en artikkel 11.01.2017 om anbud er et godt virkemiddel. Jeg tror det berører kjernen i problematikken: får pasientene bedre tilbud av anbud? Vil anbudsprosesser ta høyde for verdiene som er viktige i menneskemøter, og er dette like viktig i andre deler av helsetjenestene?

Møter som har gjort inntrykk

Ord som kjærlighet, varme, troverdighet, medmenneskelighet og relasjoner har slått meg de siste ukene. Jeg har hatt noen møter som har gjort inntrykk. Pasienter og pårørende ba inn til allmøte på Bragernes i Drammen og slo ring rundt tilbudet sitt. De er bekymret for at et tilbud som redder liv skal bli lagt ned. De forstår ikke logikken i at tilbud med ventelister, som pasienter har utbytte av, blir lagt ned. Pasienter på Loland opprettet Facebookgruppe, startet underskriftskampanje og reiste til Oslo for å møte leder i helse- og omsorgskomiteen, Olaug Vervik Bollestad, for å be politikerne om hjelp. De er bekymret for at langtidsbehandling på Sørlandet forsvinner. Meg bekjent har man ikke snakket med dagens pasienter i anbudsprosessen. Hvilken troverdighet har visjonen «pasientens helsetjeneste» hvis ikke nåværende pasienters stemme blir hørt i utviklingen av tjenestene?

Vi trenger troverdige hjelpere.

I løpet av de siste månedene har jeg hørt og møtt noen mennesker som imponerte meg på hver sin måte. Den ene var en filosofisk fastlege som hadde et innlegg på en dag om akutte tjenester i TSB. Han snakket fra sin erfaring som fastlege om tungrodde og utilgjengelige hjelpesystemer, om hvordan helsevesenet gjennom byråkratisering, profesjonalisering og spesialisering mistet individfokuset. Det andre møtet var på en kafé. Jeg hadde en lang samtale med han som resten av Norge kjenner som Petter Uteligger. Det er lenge siden jeg har hatt et møte som har gjort så sterkt inntrykk på meg. Hvorfor opplevde jeg at dette møtet ble bra? Jo, fordi han fremstår som ekte, og jeg tror på det han kommuniserer. Vi reflekterte over hva mennesker med rusutfordringer trenger. Om jeg skal si noe om møtet, må det være at medmenneskelighet, etisk refleksjon, omsorg og empati gir troverdighet

 Vi trenger medmennesker som tør bry seg.

Noe av det jeg husker med smerte fra min tid som aktiv rusavhengig, var å møte hjelpere og hjelpeapparat med liten troverdighet og ekthet. Jeg hadde behov for omsorg, varme, medmennesker, medmenneskelighet og nestekjærlighet. Hjelpere og hjelpesystemer som jobber med hjerte, sjel og faglighet; ikke skjemaer, kalkulatorer eller stoppeklokke. Felles for mange av oss som har fått et bedre liv er at vi har møtt den ene plassen eller det ene mennesket. Den som ser, den som bryr seg, den som tåler smerten vår. For noen har denne ene befunnet seg i hjelpeapparatet. For andre er det en frivillig hjelper, en som bare er et medmenneske, en som Petter.

Helsebyråkratiet svekker fagpersoners engasjement

På hjemmebane er jeg samboer med en sykepleier som vet hva det vil si å jobbe med hjerte og sjel. Hun valgte omsorgsyrket fordi hun ønsker å bety noe for andre. Samboeren min er ei slik som er i faresonen for å bli utbrent fra yrket, systemutfordringer og helsebyråkratiet er et virus som angriper omsorgsgenet tidlig. Gjennom jobben som brukerrepresentant reiser jeg mye til ulike institusjoner. Jeg møter sykepleiere, psykologer, sosionomer, vernepleiere, leger og ufaglærte som også har valgt et yrke hvor det å kunne bety noe for andre er en verdi. Veldig ofte jobber disse menneskene på institusjoner de er glade i, hvor personalet, pasientene og lokalmiljøet gjennom årtier har preget byggene og tjenestene. Disse plassene er troverdige, jeg tror på summen av det de kommunisere.

Vi må sette menneskets behov i sentrum

Jeg ønsker meg et helsevesen og rusfelt der alle drar i samme retning, hvor aktørene er hverandres heiagjeng og ikke konkurrenter. Rusbehandling er ikke som annen medisinsk behandling. Det er mye mer komplisert, det er en sjel og et menneske som skal repareres. I den prosessen er det av betydning at plassene vi er på er plasser vi tror på. Om det står Kirkens Bymisjon, Arken, Oslo Universitetssykehus, Sollia Kollektivet, Bragernes eller Loland over døra betyr ikke så mye. Det som betyr noe er om pasientene og brukerne tror at bak den døra, der kan vi få hjelp. Der finnes det noen som kan hjelpe, som møter oss med faglighet, kjærlighet, omsorg, og varme. Jeg tror at en av rusfeltets styrker har vært at vi har hatt mange ulike dører. Kan det være slik at vi, gjennom anbud- og byråkratiseringsprosesser, glemmer at i sentrum av tjenestene er det et menneske som trenger å møte, hjelpere og systemer som preges av sjel, varme, kjærlighet, empati og omsorgsevne?

Oppsummering

Dette anbudet rammer sårbare grupper brukere og pårørende. Et sentralt mål i all tjenesteutvikling skal være «ingenting om oss uten oss». Som brukerrepresentant spør jeg hvordan dette har blitt gjennomført i denne prosessen. Om vi ikke lytter ut hva dagens pasienter ønsker av hjelpetilbud så er det skummelt på mange måter. Et sentralt spørsmål bør være om vi står i fare for å miste troverdigheten til visjonen om pasientens helsetjeneste når vi stenger dører som pasientene ønsker? For meg handler en troverdig og kunnskapsbasert helse- og ruspolitikk om å bygge opp mer enn vi river ned. Kanskje burde det vært slik i pasientens helsevesen at før vi stenger en dør så har vi åpnet en ny som er litt bedre?

 

 

 

 

 

 

Av | 2018-02-01T16:20:36+00:00 1. februar 2018|Ruspolitikk|Skriv en kommentar

Legg igjen en kommentar