Hold CTRL-tasten nede (cmd-tasten på Mac). Trykk samtidig på + for å forstørre eller – for å redusere.

Forført av spriten – blendet av fasaden

//Forført av spriten – blendet av fasaden

Forført av spriten – blendet av fasaden

Kvinnene vi møter i en serie på TV i høst bryter tabuer og trosser skam, når de forteller om sitt misbruk. De er mødre, yrkesaktive og hadde på mange måter det ytre i orden. Det var vanskelig å SE av de hadde et rusproblem. Hvordan oppdage det som rører seg bak fasaden, skriver Eva Linn Lilleheil fra KoRus - Sør om i denne bloggen.

Forført av spriten – blendet av fasaden

Dokumentarserien «Forført av spriten», som går på TV i høst, handler om kvinner som drikker for mye. Det som starter som fest og moro ender opp med et liv der alkoholen kommer først. Dette beskrives godt av den ene sønnen i serien som sier at «når hun drakk følte ikke vi barna at vi ble prioritert. Jeg lærte tidlig å ta vare på meg selv». Det krever mot å tørre å stå frem og fortelle om rusmisbruk, både for den som har ruset seg og for de rundt. Og det er kanskje litt ekstra modig å sette ord på et tabubelagt tema, slik som kvinner og alkohol er. Desto viktigere er det at noen gjør det, og forhåpentligvis kan vi lære noe av historiene. Personlig synes jeg serien får godt frem at det ikke er en fasit på hvordan pårørende og rusmisbrukere ser ut. Derfor er det så viktig at vi ikke lar oss blende av det ytre.

Hva betyr det å være pårørende?

Selv om historiefortellerne i «Forført av spriten» først og fremst er de fem kvinnene, møter vi også noen av barna deres, som nå er voksne. De forteller om en uforutsigbar hverdag, der de ble gode på å klare seg selv. På skolen er de flinke og pliktoppfyllende, og ingen fatter mistanke om at noe er galt. En sønn forteller at han ble ekspert i å kjenne på stemningen i huset. Den kunne fortelle han om moren hadde drukket eller ikke. Små lyder, eller lukta av kaffe, fortalte han at mamma ikke hadde drukket da han sto opp om morgenen. Da lå det an til å bli en fin dag. Når kaffen var byttet ut med alkohol visste han at mamma var full. Denne evnen til å legge ekstra godt merke til stemning, lyder og lukter tror jeg mange pårørende kan kjenne seg igjen i. I utgangspunktet er ikke dette noe negativt. Evnen til å fokusere på omgivelsene, og samle informasjon raskt kan komme godt med i mange settinger. Men når kroppen konstant er på jakt etter farer, påvirkes stresshormonet i kroppen, også kjent som kortisol. Forhøyet nivå av kortisol gjør oss lettere mottakelige for sykdommer, fordi det hemmer immunforsvaret. Det er ikke uten grunn at det er høyere forekomst av psykiske og fysiske plager hos pårørende. Han sier også en annen viktig ting: «Hvis det ikke lukta kaffe, så oppførte jeg meg deretter…». Når man står i nær relasjon til en som ruser seg lærer man seg tidlig å tilpasse oppførsel etter hva som er mest hensiktsmessig for å unngå bråk. Når moren deres drakk fant barna ut at det var lurt å holde avstand, ikke være i veien. Da setter de seg under trappa, hvor storesøster tar mors rolle og leser bøker og tar hånd om småsøsknene. I voksen alder takker broren søsteren sin for at hun var den tryggheten moren ikke klarte å være. Vi er alle enige om at det er mye å spare på å komme tidlig inn, og tilby god støtte og behandling, både til den med rusproblemer og til de som er pårørende. Likevel hører vi altfor ofte om barn som lever i årevis med foreldre som prioriterer rus fremfor barna, noe som også er tilfellet for barna i denne serien. Men hvorfor er det slik? Jeg tør påstå at dette henger nøye sammen med det rådende synet på hva som kjennetegner en rusmisbruker.

 Hva betyr det å være rusmisbruker?

Et tema som går igjen hos kvinnene i serien er at de selv ikke identifiserte seg som rusmisbrukere. I deres øyne er rusmisbrukere de som lever på gata, og som bærer tydelig preg av flere år med tung rus. Jeg synes ikke det er så rart at de har disse tankene. Jeg tror det er mange som deler dette synet på hva en rusmisbruker er. Det er derfor interessant å høre dem fortelle om hvor flinke de var til å opprettholde fasaden. Dette bekreftes av de rundt. En god venninne til en av kvinnene sier at selv om rusinntaket var skyhøyt var hun likevel god på å lage mat og ha et ryddig hjem. Hun var pent sminket og gikk i fine klær. Selv sier hun at desto mer ute av kontroll rusen ble, desto større behov fikk hun for å rydde og vaske i huset. Det virker som at så lenge de har alt på stell, utad, så kan rusmisbruket bevares som en hemmelighet innenfor husets fire vegger. Dessverre får de rett. Dette kommer tydelig frem når den ene sønnen forteller at han betrodde seg på skolen om morens rusmisbruk. Men fordi barnevernet kom til et tilsynelatende rent og ryddig hjem, hvor alt så fint ut, så ble han ikke trodd. Fagpersonene delte med andre ord det samme synet som kvinnene, om at rusmisbrukere drikker seg fra hus og hjem, og er ustelte.

 Rus i et familieperspektiv

I min studietid lærte jeg at rusmisbruk kan forstås som skadelig bruk. Altså at inntaket kan føre til alvorlige fysiske og psykiske skader, men brukeren opplever å ha en viss kontroll over situasjonen. Rusavhengighet derimot er en tvangsmessig bruk av rusmidler. Her har brukeren mistet kontrollen over situasjonen og inntar rusmidler på tross av de alvorlige konsekvensene dette får for personens fysiske og psykiske helse. Fokuset er med andre ord rettet mot personen som ruser seg. Både diagnostisering og tester som avslører fysiske skader hører inn under dette perspektivet, som er en relativt vanlig måte å møte rusbruk på. Dette er vel og bra, når målet er å gi adekvat behandling til den som har et rusproblem. Men slik jeg ser det er problemet med denne tilnærmingen at den bidrar til at det tar lengre tid før de som trenger det oppsøker hjelp. De fysiske plagene et rusmisbruk kan føre til tar ofte mange år å utvikle. I løpet av denne tida kan en hel barndom gå tapt. Det var først da jeg begynte å jobbe ved Borgestadklinikken at jeg lærte å se rus i et familieperspektiv, og jeg mener «Forført av spriten» må ses i dette perspektivet. Frid Hansen beskriver så godt hva dette er når hun sier at en fars lever tåler uendelig mye mer fyll enn hva et barns psykososiale helsetilstand vanligvis klarer. Her flyttes fokuset fra den fysiske helseskaden hos brukeren, til den påkjenningen barna, og partner, opplever at rusbruken fører med seg. I samtaler med barn har Hansen dokumentert at det ikke er mengden alkohol barn reagerer på, det er endringen hos den voksne som drikker som oppleves skremmende. Da blir det ikke lengre så interessant å måle hvor ofte, eller hvor mye de voksne drikker, men i stedet se på hvordan rusmiddelbruken virker forstyrrende inn på oppgaver, funksjoner og relasjoner i familien. Møter vi familier på denne måten kan vi komme tidlig inn, og forhindre at barn og voksne når bunnen før hjelpen tilbys. Vi må slutte å la oss blende av en fin fasade.

Av | 2017-10-17T13:23:47+00:00 5. oktober 2017|Rus og tabuer|Skriv en kommentar

Legg igjen en kommentar