Hold CTRL-tasten nede (cmd-tasten på Mac). Trykk samtidig på + for å forstørre eller – for å redusere.
//Et menneskelig forlis, skjebne eller tilfeldigheter?

Et menneskelig forlis, skjebne eller tilfeldigheter?

For 14 år siden i dag den 26.11 1999 gikk hurtigbåten Sleipner på grunn med 85 passasjer. Totalt ble 69 passasjerer plukket opp og 16 mennesker omkom denne fredagskvelden på Ryvarden. Jeg var tilfeldigvis midt oppi dette dramaet. Denne opplevelsen ble en tung bør å bære for meg personlig. Mye forandret seg etter dette.

Et menneskelig forlis, skjebne eller tilfeldigheter?

Tilfeldigheter former livene våre, på godt og på vondt

Jeg jobbet den gang som styrmann på båten Askita som er på vei fra Ryfylke til Bergen med last. Jeg og matrosen har akkurat gått av vakt. Plutselig hører vi Skipperen skru opp VHF på fullt.«Rogaland Radio – mayday-mayday -mayday, dette er Hurtigbåten Sleipner vi har gått på grunn på Bloksen, ved Ryvarden fyr». Vi var kommet et langt stykke inn i Bømlafjorden når vi hørte dette, og ble nødt til å snu. Veien ut fjorden ble lang siden vi hadde vind, strøm og bølger mot oss.Ingen av oss klarer og ta inn konsekvensene av det tragiske som har skjedd. Når vi nærmer oss Sleipner ser vi med lyskasterne, redningsvester og kioskvarer som flyter i sjøen. Plutselig ser vi Sleipner på skjæret, det er fremdeles litt lys fra båten. Like før vi er fremme ser vi Sleipner gli av skjæret og det blir mørkt. Klokken er 19.48.

Den neste timen klarer vi å plukke opp 20 mennesker. Noen av de er i forbausende god form, mens andre er i sjokk. De overlevende forteller traumatiske historier. Vi leter videre i 5 timer og blir da enige med redningsledelsen om at vi går til Stord for å sette på land de overlevende. Klokka 4 om natten seiler vi videre til Bergen.

Livet blir aldri det samme for mange av oss som opplevde dette. Både overlevende, pårørende og noen av redningsmannskapene hadde mistet noe.

Manglende oppfølging

Jeg har alltid hatt et stort alkoholforbruk så jeg vet ikke hva som ville skjedd om jeg ikke hadde opplevd dette. Det jeg vet er at 8 måneder etter ulykken klarte jeg ikke å reise på sjøen lengre. Det fulgte 5 turbulente år der jeg gikk inn og ut av behandling. Jeg sier ikke at Sleipner skapte alkoholikeren Tommy, ulykken var en av livets tilfeldigheter og jeg har nok en sårbarhet for avhengighet.

Sist gang jeg gråt over Sleipner var i forbindelse med Utøya tragedien, da kom minnene mine tilbake. De som gjorde størst inntrykk på meg denne natten var bergingsmannskapene i båtene rundt Utøya. De som tilfeldighetene hadde ført inn i en «helterolle». Jeg håpet at de fikk en bedre oppfølging enn det jeg følte at jeg fikk.

Ansvar for rehabilitering

Sirus har nettopp gjort en stor undersøkelse der det viser seg at mange mener at rusavhengige kan skylde seg selv. Det positive med denne undersøkelsen er at mange ønsker at den rusavhengige skal få hjelp. Jeg er derimot uenig i at alle rusmisbrukere kan skylde seg selv.

Jeg mener rusmisbrukere har et ansvar i egen rehabilitering, men jeg mener også at det er tilfeldighetene som har ført oss dit vi er. En fagperson sa det så treffende;
«For noen startet tilfeldighetene allerede når de slo opp øynene på stellebordet og fikk se hvilken barndom de fikk tildelt»

Historien bak

Det er mange tilfeldigheter som former livene våre, og slik er det også for en rusmisbruker. Ofte er det en tilfeldighet som gjør at man flykter inn i rusen. Man kan utsettes for en traumatiserende opplevelse som jeg, eller man kan oppleve mobbing og nederlag i barndommen. Vi må ta det inn over oss at rusavhengig er noe man blir over tid, og for mange starter reisen tidlig.
Det finnes alltid en historie bak rusen, og rusavhengigheten er ofte en konsekvens av disse historiene. Hvis vi er nysgjerrige og lytter til historiene så kanskje vi kan lære noe av de?

Av | 2016-11-28T12:49:37+00:00 26. november 2013|Avhengighet|Skriv en kommentar

2 Kommentarer

  1. larsdyrdahl 5. desember 2013 at 01:07 - Reply

    Hei!
    Først vil jeg si at din historie er sterk og gripende. Og ingen som ikke var der selv kan vel forstå omfanget av å oppleve noe slikt. Dessuten erfares slike traumatiske hendelser ulikt fra person til person. Sårene er individuelle og ingen kan underkjenne den subjektive opplevelsen. Jeg vet selv ikke hvordan jeg ville taklet det, om tilfeldighetene satte meg i samme situasjon.

    Jeg er enig i at livet styres av tilfeldigheter. Jeg vil strekke det så langt som å si at tilfeldighetene styrer hvordan livet blir helt fra man unnfanges. Det nyfødte barnet velger ikke sine foreldre, men blir plassert til verden så uskyldig som det er mulig å bli.

    Når jeg er enig i at livet styres av tilfeldigheter, må jeg også tilføye at det styres av et element til. Valg. Livet styres av tilfeldigheter, men alle voksne mennesker må gjøre valg med de kortene eller tilfeldighetene man har fått utdelt. Dette er et av livets faktum i den frie verden. Det er ingen som tvinger deg til å gjøre dine valg som voksen. Dog synes enkelte valg å være umulig. I en ond sirkelen kan vi gå tilbake til det nyfødte barnet. Barnet har ikke privilegiet med å gjøre valg. Om tilfeldighetene har ført forelderen ut i avhengighet, har vedkommende nå et nytt valg. La barnet vokse opp som med-avhengig, eller ikke. Du beskrev at traumatiserende opplevelser som nederlag og mobbing tidligere i livet kan medføre misbruk senere. Å vokse opp med foreldre som ruser seg innebærer som regel disse, i tillegg til blant annet utrygghet og skam.

    Jeg forstår at tilfeldighetene gjør at rusen blir en del av livet til enkelte. Nå vet jeg ikke om du har barn eller ikke. Men jeg ble berørt av din beskrivelse av «tilfeldighetene». Jeg kan som to-barns-far og med en egen oppvekst hvor alkoholmisbruk har vært en del av hverdagen, ikke forstå at man velger å la barn bli en del av misbruket. For dette må jo være et valg? Man kan velge å ikke la barna bli en del av dette, enten ved å gi fra seg foreldre-rollen og innse at man ikke er skikket til å ta vare på barn samtidig som man ruser seg, eller avslutte misbruket. Om ett av disse to valgene ikke tas, har du for så vidt rett i at tilfeldighetene styrer alt. For barnet, ikke for misbrukeren. Jeg har aldri forstått det, og kommer nok aldri til å gjøre det heller. Jeg ville gått i døden for mine to små døtre. Og jeg tror at alle foreldre vil det beste for barna sine. Hvordan kan man da velge tilfeldighetene?

    • Tommy Lunde Sjåfjell 9. desember 2013 at 19:59 - Reply

      Hei
      Takk for en flott og reflektert tilbakemelding. Vi er nok enige i det aller meste tror jeg. Jeg har ikke barn selv, og hvordan det ville spilt inn på mine valg vet jeg ikke. Det jeg vet er at mange drikker selv om de har barn, og ofte går avhengigheten i arv. Noen klarer heldigvis å bryte den sirkelen.
      Jeg har jo sett etter at jeg blei rusfri bedre hva rusen kan føre til for omgivelsene. Jeg har heldigvis selv hatt en god noenlunde «normal» oppvekst

      Jeg tror nok mange av de foreldrene som drikker mye med barn i huset ofte ikke tar de inn over seg hva de gjør mot barna. Derfor er jeg glad for fokuset dette får i dag. Både brukerorganisasjoner, pårørende organisasjoner, og rusfeltet jobber i dag for barns rettigheter. Dette får et annet fokus i dag enn for 30-40 år siden. Når Borgestadklinikken velger å ha Familie og generasjonsperspektivet som førende for rusbehandling så ser vi at mye har endret seg.

      Når det gjelder og velge bort sine egne barn, tror jeg de færreste klarer dette. Og det handler kanskje nettopp om kjærlighet til barna. Mange som drikker mye klarer ikke se hva rusen gjør med barna. Og jeg ønsker ikke at noen skal velge bort barna sine, jeg ønsker at familien skal få et nytt liv.

      Så får vi håpe at Barnevernet kjenner sin besøkstid, og vet når man skal støtte familien. Og når det er best for barnet og bli «valgt» bort. Jeg tror egentlig at det og bli valgt bort kan være en stor belastning for mange barn.
      Og vokse opp i fosterhjem fordi mor eller far valgte rusen er ikke de beste vi kan tilby barna.

      Det er nettopp dette langtidsperspektivet som gjør at rusomsorg og behandling er viktig og lønnsomt. for barna, foreldre og for samfunnet.

      Tommy

      .

Legg igjen en kommentar Avbryt svar