Hold CTRL-tasten nede (cmd-tasten på Mac). Trykk samtidig på + for å forstørre eller – for å redusere.
//For livets glade gutter går solen aldri ned, eller ?

For livets glade gutter går solen aldri ned, eller ?

Selv etter 8 års rusfrihet må rusavhengige være på vakt overfor tilbakefall. Lengselen etter virkelighetsflukten rusen gir oss må bearbeides. Vi vet at sorgprosesser er vanskelige, og plutselig kan sorgen og savnet våkne, savnet etter "bestevennen" og min store fiende.

For livets glade gutter går solen aldri ned, eller ?

Minner fra fortiden kan starte tanker og følelser. Det kan være en gjenstand, en sang eller bare en tanke som får fotfeste en sen kveld. Innimellom kan et lite tilbakeblikk sette deg helt ut. Tilbake til en tid da livet var enklere, man følte seg usårlig og hadde enda ikke fått så mange merker og skrubbsår på sjelen.

Når jeg hører Vestlandsfanden`s, «For livets glade gutter går solen aldri ned» kjenner jeg at jeg blir satt tilbake i tid. Til en ungdomstid da ting var lettere og vi spilte musikk og festet i bilen.  Kjenner jeg godt etter er det nesten som om jeg fremdeles kan føle bankingen fra bassen i det alt for dyre stereoanlegget som kostet 3 ganger mer enn bilen.

Høsten 2004 gikk solen allikevel ned for meg. Den første oktober dette året ble jeg innlagt på Montebello i Oslo for min siste avrusning. Jeg sluttet ikke å drikke da, men jeg var underveis. Sist uke var det altså ni år siden jeg kom til mitt store vendepunkt i livet.

Denne sommeren har vært spesiell for meg siden jeg har tråkket på noen gjengrodde stier. På stier hvor jeg ikke har erfaring med og være edru. Jeg var mye i Tromsø fra 1985 til 2002, både som mannskap på båt og på ferie turer. Jeg var glad i byen og utelivet. Var vi i Tromsø så var det rett på Rorbua, Ølhallen eller Hawk.  Tromsø var en spennende by for en ungdom.

Den siste gangen jeg var i Tromsø var ungdomstiden over og festen var erstattet med virkelighetsflukten. Den sosiale Tommy som tidligere var glad i fest og moro, drakk kun for rusens del. Jeg trengte ikke andre rundt meg, jeg hadde jo rusen.

I sommer var jeg tilbake i Tromsø for første gang siden jeg ble edru. Jeg dro dit sammen med samboeren min for å besøke familien hennes, og før avreise måtte jeg gå noen runder med meg selv og tenke over hvilke utfordringer jeg kunne møte. Selv om jeg er glad for det livet jeg har i dag, savner jeg rusen.

Når vi hadde landet på flyplassen i Tromsø i sommer slo det meg plutselig: hva gjør jeg egentlig her edru? Å tråkke på gjengrodde stier vekket tørsten, og jeg mistet meg selv i et lite øyeblikk. Rusmisbrukere vet at små øyeblikk kan føre til flere års elendighet.

Dagen etter tok jeg på meg skoa og vandret i Tromsø. Jeg drakk kaffe på Ølhallen og Rorbua. Hvis noen spør meg når jeg sprakk skikkelig sist kan jeg si på flyplassen i Tromsø, men jeg drakk ikke.

Selv etter 8 års rusfrihet kan det innimellom være skummelt å tråkke på gjengrodde stier!

Jeg velger å være åpen om min avhengighet, for om jeg skal bære både skam og avhengighet vil veien bli tung og ensom. Gjennom rusbehandling og ettervern har jeg fått verktøy som gjør at jeg er bedre rustet når utfordringene dukker opp. Å snakke om savnet av flukten og sorgen over å miste en «venn» gjør at man slipper å bære alt alene.

Av | 2016-11-28T12:45:24+00:00 7. oktober 2013|Avhengighet|Skriv en kommentar

6 Kommentarer

  1. Erik Torjussen 7. oktober 2013 at 17:54 - Reply

    Veldig bra Tommy.

  2. Sonja Terese Fosse 9. oktober 2013 at 12:40 - Reply

    Fantastisk godt gjort å skriva/dela dette.Det finst visst mange enno som ikkje veit(eller kjem på) at MANGE har det slik ,og drikkepresset aukar,det vert meir og meir sjølsagt at alle kan drikka «et glas»,det bør det verta slutt på.!

    • Tommy Lunde Sjåfjell 9. oktober 2013 at 20:21 - Reply

      Hei Sonja takk for tilbakemelding.
      Ja arenaer som det nytes alkohol på blir stadig utvidet, og mange sliter med og si nei.
      Innimellom kan man som tidligere misbruker føle seg mer «funksjonshemmet» som edru enn som tung misbruker.

      Tommy

  3. Ola Høyem 17. oktober 2013 at 18:05 - Reply

    Nei da! Sola skinner døgnet rundt i mange år – så lenge du har tilgang på nok alkohol og mangel på selvrespekt og vett. PLUTSELIG er det noen som «tar ned sola» og mørket senker seg. DU GJØR NOE VIRKELIG DUMT! Heldigvis finnes det hjelp til å komme på rett kjøl – hviss du er motivert for det Det du imidlertid aldri må glemme er at når du først har påført deg sykdommen «alkoholiker» er dette en kronisk tilstand som varer livet ut! Et «lite glass» kan sende deg tilbake til et liv du ikke ønsker å leve lenger!

    • Tommy Lunde Sjåfjell 18. oktober 2013 at 11:46 - Reply

      Jeg er vel kanskje ikke enig med deg i at alle alkoholikere har mangel på vett og selvrespekt. Men det vi er enig om er at for mange av oss er det snakk om en livslang sykdom, som vi trenger medisin mot. For mange er denne medisinen å gå i rusfrie felleskap for å minne seg selv på at man har et problem.

Legg igjen en kommentar