Hold CTRL-tasten nede (cmd-tasten på Mac). Trykk samtidig på + for å forstørre eller – for å redusere.
//Norges farligste voksne, har vært uskyldige barn

Norges farligste voksne, har vært uskyldige barn

Hva skjedde på veien, fra å være et lite uskyldig barn, til å bli en av Norges farligste voksne med døgnkontinuerlig overvåking? For noe må vel ha skjedd?

Norges farligste voksne, har vært uskyldige barn

Vi har flere innsatte i Norge som soner under forvaring. For noen uker siden leste jeg hovedoppslaget i Dagbladets Magasinet, som hadde overskriften «Kvinner i forvaring». Det var et stort intervju med Bjørg som var dømt for ildpåsettelse av to rekkehus og en garasje. Hun ble dømt til forvaring i 2005, og skulle snart slippes fri. Etter som jeg leste artikkelen, kikket jeg på bildet av Bjørg og tenkte: Hva har skjedd med deg da? Hva er det du har opplevd som barn, som barn ikke skal oppleve?  Undersøkelser internasjonalt viser at kvinner som sitter i fengsel, i langt større grad enn menn, har vært utsatt for ulike former for omsorgssvikt og misbruk. I norske fengsler har over 30% av de kvinnelige innsatte vært utsatt for omsorgssvikt som barn, og nær 20% rapporterer om at de er seksuelt misbruk som barn. Bjørg forteller i intervjuet at hun kjenner seg igjen i undersøkelsene. Hun ble som nyfødt sendt til barnehjem, fordi foreldrene var rusmiddelmisbrukere og ikke evnet rollen som omsorgspersoner. Fra hun var tre år ble hun flyttet rundt i ulike fosterhjem. Hun forteller om en barndom som inneholdt mishandling, og at hun selv begynte å ruse seg elleve år gammel.

Vi både leser og hører om tilsvarende historier på nyhetene nesten daglig. Hvordan skal vi kunne stoppe og hindre dette? Jeg er heldig som får lede programmet «Barn i rusfamilier – tidlig intervensjon». Et program som har som mål å heve kompetansen om tidlig identifisering og intervensjon blant ansatte som møter barn som lever i risikofylte omsorgssituasjoner. Jeg jobber tett med ansatte i barnehager, skoler, helsestasjoner, barnevern og andre fagarenaer.  Jeg ser ansatte som blir tryggere og mer modige i sin oppgave. Jeg vet at barn blir fanget opp tidligere, og foreldre innkalt til den nødvendige samtalen på et tidligere tidspunkt. Jeg håper og tror at dette vil bety en forskjell. Vi har ikke råd i Norge til å ha feige hjelpere. Og her henvender jeg meg ikke bare til fagfolk. Jeg mener vi alle har et ansvar for hva slags samfunn vi ønsker oss. Jeg har som voksen, mamma, tante, venninne og nabo et ansvar for å si ifra når barn ikke har det bra. Vi må unngå å møte voksne som sier «Da jeg var barn, var det ingen som så meg, ingen som hjalp meg; jeg satt der bare og ventet på at min barndom skulle gå over».

Vi på KoRus – Sør samarbeider med kompetansemiljøet RVTS Sør. De sier «Et krenket og slått barn, blir alltid på vakt, blir redd for verden, redd for andre, tar avstand. Et barn som har fått kjærtegn og trygghet, vil utforske verden og våger nærhet til andre. Arbeidet består i å endre grunnstemningen i hjernen. Vi kan bygge den om. Ved å gi mennesker overdoser av det de ikke har fått, la dem få erfare det de aldri har erfart, det som virker helende».

Tenk om noen hadde tatt på alvor de signalene og tegnene Bjørg viste som barn. Tenk om noen hadde gitt henne overdoser av kjærlighet og trygghet. Kanskje hadde hun da unngått å komme inn under kategorien «de farligste kvinnene»?

Det er bedre å forebygge barn, enn å reparere voksne!

Av | 2016-11-24T13:54:20+00:00 20. mai 2013|Barn i rusfamilier|Skriv en kommentar

Kommentarer

  1. Hansina Dam 21. mai 2013 at 09:17 - Reply

    Jeg tror du har svaret selv…»Vi har ikke råd i Norge til å ha feige hjelpere».Tenk om noen hadde gitt henne overdoser av kjærlighet og trygghet.»……Kærlighed: er det noget man kan reparere andre mennesker med fra klokken 7 til 16?….hvem kan man forvente denne kærlighed af? og er det lønnet arbejde? og hvad med weekender og ferie? hvem av dine peronaler kan give denne kærlighed til nogen….er det ikke utopi?

  2. ivar 21. mai 2013 at 09:23 - Reply

    Har ingen ting med oppvekst å gjøre, det må ligge i Genene, Vet da om noen, En familie med masse rikdom og barna var meget velopdragende bortset fra den ene som var helt på bærtur, Alt fra salg av nark til biltyverier alt gikk i 100 for han, Han hadde alt han trengte fra før , Han kjørte seg i hjel til slutt. Noen klarer ikke å forholde seg til andere sjefer, Blir egen sjef fra de er 16 år da blir det lett tjente penger som gjelder, som penge innkrever, og kropsbygning. Da er det ikke lett å hjelpe de, Før ble mange sendt til sjøss fra de hvar 16 år, Så foresten Kongen av Bastø i går,

    • anette 21. mai 2013 at 18:10 - Reply

      Hjelp, for en ignoranse.

    • Lenekatt 23. mai 2013 at 06:38 - Reply

      For et fantastisk idiotisk svar! Når ble rikdom et tegn på at barna får omsorg og kjærlighet??

  3. Åse karin karlsen 21. mai 2013 at 17:02 - Reply

    Rikdom og veloppdragne?????har det noe som helst med omsorg å gjøre????en fin fasade kan skjule så mangt, det vet vel de fleste???Det er mange med høyere status som sliter med rusproblemer, stress,osv.eller tidsklemme pga karriere, og barn trenger tid.I tillegg har grove overgrep blitt avdekket bak tilsynelatende flott fasader, sosiopater er også ofte svært godt likt utenfor rammene som heter hjem..Det jeg mener er at det KUN er de som bor i en familie, som har den fyulle og hele sanheten i hva som skjer bak hustes fire vegger.. .jeg har jobbet med noen av de farligste og sykeste i landet, uten unntak var det GROVE overgrep i barndommen..Når det er sagt så finnes det også blant søsken en stor forskjell i sårbarheten man er født med, som gjør at enkelte klarerlivets traumer f.eks.mye bedre enn andre. .I tillegg finnes det sykdom fra man kan være født som slett ikke alltid blir oppdaget, ADHD blant jenter bla,selv om det ikke er lenge siden denne sykdommen eksisterte faglig i landet vårt, så ble den lenge sett på som en gutteting da symptomene ofte er forskjellig for jenter.. spesielle syndrom osv, er også ofte knyttet til adferd..men i mine erfaringer, var det ingen unntak og overgrep verre en kriminalbøker på denne svært sårbare gruppen som er nevnt her:(..

  4. irene Granbakken Narvesen 21. mai 2013 at 17:42 - Reply

    Ja barndommen er her og nå og den former oss for livet…tidlig innsats er derfor så uhyre viktig, å SE barna i barnehagen og på skolen,de som jobber i den sektoren har et stooort ansvar og barnevernet selvfølgelig-En liten kommentar til en av dere her,En fin fasade trenger nødvendigvis ikke si at barna har det bra, viktig å tenke på..

    • Reidar Gaasholt 22. mai 2013 at 13:02 - Reply

      Hvordan skal barnehagepersonell og skolepersonell «se» barna når alt skal sentraliseres og være så stort? Da Norge var et fattig land for 50-60 år siden var det skole i hver bygd, nå er det om å gjøre å slå sammen flest mulig skoler og sentralisere mest mulig.

  5. Lisa Petterson 21. mai 2013 at 19:57 - Reply

    Der føler jeg et eksempel på at folk ikke forstår at ting kan være veldig annerledes enn det ser ut til. Å materielle ting er ikke alt. Kan være nok for noen, mens andre barn trenger så utrolig mye mer. Men jeg syns at det fineste gaven man kan gi sitt barn er av sin egen tid. Bruke tid sammen med barnet. Å vise at det er elsket. Mye viktigere enn ting å goder. Å alle er forskjellige å trenger forskjellige typer kjærlighet. Noen trenger nærhet å kos, mens vennlige ord å skryt å muntlig kjærlighet er viktigere for andre. Tenk på det neste gang man mener alle unger i en familie som har alt ikke blir som forventet.

  6. Helen 21. mai 2013 at 20:27 - Reply

    Enig.
    «Kjærlighet» er svaret.
    Dere som av en eller annen grunn blander penger og «god familie og veloppdragenhet» inn i dette, vet tydeligvis ikke at det er mye som kan hende bakom fire vegger uansett hvor flott fasaden er..
    Penger er ikke ensbetydende med trygghet , omsorg og kjærlighet, så langt i fra.
    Et barn trenger å bli elsket, hørt og sett.

  7. Hilde Jeanette Løberg 21. mai 2013 at 22:59 - Reply

    Takk for kommentarer. I et blogginnlegg får vi ikke gått i dybden. Gener eller miljø, fin fasade eller ikke – det viktigste er at voksne våger å se og handle. Det er nok av historier om barn som har lidd, og hvor ingen har snakket med barna! Ingen har spurt barna om hvordan det er å være dem! Det mener jeg er vår plikt som voksne å etterspørre! Vi har nok av forskning som sier hva som skjer med krenkede barn. Nå må vi ta den forskningen på alvor og handle! Har i dag vært i en kommune som ønsker å få barn og unges egne innspill på hva som skal til for at de vil fortelle voksne om hvordan de har det!

  8. Håvard Løberg 21. mai 2013 at 23:52 - Reply

    Alle har et ansvar for å varsle ved misstanke om omsorgssvikt, man kan melde en NN sak for å få den vurdert av fagpersonale. Det er veldig viktig med tidlig innsats fra alle ledd..
    Alle barn trenger omsorg, trenger voksne som bryr seg. Alle barn trenger trygghet, grenser og trygge voksne som taler barnas sak.
    Man kan ikke vente å se, man kan heller ikke skylde på miljø og oppvekstvilkår.
    Både barnehage og skole, naboer og andre har ansvar for å reagere.
    Et barn kan ikke vente, det må handles /reageres raskt!!
    Vi må ikke lukke øynene, vi må bry oss, ta barna på alvor og lytte til det barnet har å si. Et barn som betror seg , har det som oftest vondt. Det er bedre å melde en sak for mye, eller ikke melde.

  9. Reidun Støfring 22. mai 2013 at 08:57 - Reply

    I det minste, kan ein lære noko om uvitenheit, faren ved mangel på kunnskap og generellt toskeskap ved å lese desse kommentarane. De som ikkje heilt skjønar kva eg snakkar om, er kanskje dei som bør tenke seg om 🙂 Skjebnen kan vere så mangt. Når ein sit her og leverer «dei store og enkle svara» i debatt, så spør deg sjølv: Kvifor er ikkje eg Statsminister viss eg har så enkle svar?

  10. LV 22. mai 2013 at 09:34 - Reply

    Det at man er veloppdragen og har det materielt godt er ikke ensbetydende med at man har det godt!
    Jeg er ingen farlig kvinne, jeg har i mange år vært i en god jobb og har fungert «normalt» i alle sammenhenger, helt til sist sommer da en hendelse gjorde at jeg falt helt sammen… Jeg har nå gått i behandling i et års tid, og har sett hvor mye barndommen har å si. Min familie hadde en fin fasade. Jeg hadde snille foreldre som har tatt seg av mange. Men av en eller annen grunn så følte jeg meg ikke sett. Ble mobbet på skolen, men hadde ingen å snakke med om det. Husker at jeg ofte spilte syk de
    siste to årene på barneskolen. Klaget over
    vondt i magen, og ble sendt på røntgen, ingenting var galt, men ingen spurte hvordan jeg hadde det. Redningen min ble nok en av ungdomslederne i ungdomsgruppa. Hun så meg, og fikk meg til å forstå at jeg betydde noe. Dette uten at hun ante hvordan jeg hadde det. Det gikk bra med meg, selv om jeg nå er inne i en vanskelig periode. Men uten den ungdomslederen vet jeg ikke hvordan det hadde gått…
    Se de rundt deg, selv om du tror at alt er bra fordi omstendighetene tilsynelatende er bra! Du vet aldri hva som foregår på innsiden!

  11. Oddrun Bergan 22. mai 2013 at 10:20 - Reply

    slutter meg til Anette

  12. Turid 22. mai 2013 at 14:32 - Reply

    Dette er en diskusjon som inkluderer påde gener og omsorgssvikt. Kan ikke se bortifra det ene eller andre i og med at de støtter opp om hverandre. Vi er i en ny tidsalder med en ny generasjon av omsorgsarbeidere. La oss lære av fortiden, for så å jobbe fremover mot en bedre fremtid. La oss ikke svikte barna.

  13. Hilde Jeanette Løberg 22. mai 2013 at 22:04 - Reply

    For å opprettholde en fasade og skjule problemene i en familie med rusproblemer, tilpasser familien seg ulike familiemønstre og roller. Barn kan ta i bruk ulike handlingsmønstre, overlevelsesstrategier og løsningsstrategier overfor vanskelige situasjoner. Det er viktig å bevare barns gode intensjoner. De gjør så godt de kan. De vil fikse ting. Det er derfor viktig å formidle til barn at at du tror på det barnet forteller er opplevd slik for barnet.Gjennom å bekrefte barnets opplevelser, gir du barnet den viktige opplevelsen av å bli tatt på alvor, og at dets følelsesmessige reaksjon blir møtt som både forståelig og normal. Når barnet på denne måten får noen å dele smertefulle opplevelser med, blir det lettere for barnet å se at problemene henger sammen med det som skjer rundt barnet, og ikke er uttrykk for at det er noe galt med barnet selv.

Legg igjen en kommentar