Hold CTRL-tasten nede (cmd-tasten på Mac). Trykk samtidig på + for å forstørre eller – for å redusere.
//Den viktige hverdagen etter rusbehandling

Den viktige hverdagen etter rusbehandling

Dette blir det første av flere innlegg fra meg om den viktige hverdagen etter rusbehandling. For det er nå engang slik at livet består av flest hverdager. Noe av det jeg brenner for som brukerrepresentant er likemannsarbeid, så derfor vil dagens innlegg handle om dette.

Den viktige hverdagen etter rusbehandling

”Å være her er som å være i et trygt vakuum, det er på utsiden jobben starter”

Dette ble sagt av en bruker som var innlagt. Vedkommende hadde vært flere ganger i behandling, men ramlet tilbake til rusen etter utskrivelse. Da tenker nok mange at han ikke er motivert enda. Hva om vi snur på dette; Gjør kommunene og spesialisthelsetjenesten nok for å samarbeide med alle relevante aktører i rusomsorg? Har han et bo tilbud og ettervernstilbud som er tilpasset hans behov?

Likemannsarbeid kan avlaste og supplere tjenestene

Denne måneden var jeg på Steg for Steg konferansen. Steg for Steg er et rusfritt lavterskel aktivitetstilbud drevet av Blå Kors Øst. Det er brukerne selv som driver tilbudet, imens ansatte og frivillige veileder og legger til rette for aktivitetene. Brukere som har kommet langt i egen prosess er med som aktivitetsledere.Lederen for prosjektet sier at målet er å skape gode arenaer for mestring og at aktiviteten i mange tilfeller kan bli en drivkraft til videre endring. Steg for Steg er et brukertilbud som krever få personalressurser. Kostnadene ved drift er små fordi frivillige og brukere selv deltar. De har en fast brukerkjerne på mellom 40-50 brukere, men i løpet av fjoråret var nesten 250 forskjellige brukere innom der.
Aktiviteten og fellesskapet i Steg for Steg motiverer til endring ved at man får ansvar, man er med og bidrar. Lederen sa det så fint:

”målet er at man går fra å være klient til aktør i eget liv, man føler at man betyr noe igjen”

Det aktivitetslederne i Steg for Steg driver med er likemannsarbeid. En likemann er en som har gått gjennom det samme, man møter hverandre med noe felles. Har man kreft kan det hjelpe og snakke med noen som har egenerfaring med det. Slik er det også for en rusmisbruker som møter en likemann. For å bygge opp nettverk og få fokus på den viktige hverdagen etter behandling kan en Likemann ha god effekt. Ofte vil vedkommende kunne være et forbilde og vise en bruker at det nytter og få livet sitt tilbake.

A-Larm, som er den bruker og pårørende organisasjonen jeg tilhører, fikk midler til å drive et prosjekt i Kristiansand. Man ansatte likemenn med et avklart forhold til egen problematikk, og brukte disse som kontaktpersoner for brukere. Likemennene får opplæring og veiledning i hvordan bruke egne erfaringer for å hjelpe andre.I dag driver A-larm systematisk likemannsarbeid, hvor noen er lønnet og andre gjør dette som frivillig arbeid. De er med i ansvarsgrupper og selvhjelpsgrupper, men det viktigste verktøyet for en likemann er den gode samtalen. Man har både pårørende og tidligere brukere i samme organisasjon som fungerer som likemenn. På noen områder vil likemennene avlaste og supplere kommunene og spesialisthelsetjenesten. Likemenn gjør at vi som brukere får bedre tjenester.

I Kristiansand har man hatt en uavhengig evaluering av Likemannsprosjektet, og fant ut følgende: Brukere , pårørende, kommune, Nav, og spesialisthelsetjenesten er fornøyde. Som dere sikkert forstår er jeg tilhenger av likemannsarbeid, jeg er i grunn tilhenger av alt som virker jeg.

Man har to store aktører i rusomsorg: spesialisthelsetjenesten og kommunene. Noen tilbud kommer midt mellom disse. Det som preger disse tilbudene er at de er lett tilgjengelige lavterskel tilbud hvor man ikke trenger en henvisning. Ofte blir denne typen tilbud driftet som en kombinasjon av frivillighet og faglighet, og dette gjør at felleskapet får mye igjen for hver krone som investeres.Når Helseministeren spør ” hva virker i rusomsorgen?”, kan i hvert fall jeg svare at prosjekter som Steg for Steg virker og likemannsarbeid virker.
Man må bare gi gode nok rammebetingelser til alle aktører i rusomsorg. Bruker man flere milliarder kroner årlig på døgnbehandling, kan det kanskje være fornuftig å bruke noen kroner på ettervern også.
Hva tenker leserne om dette, fungerer ettervernet i kommunene i dag?

Av | 2016-11-28T13:01:30+00:00 2. mai 2013|Behandling|Skriv en kommentar

7 Kommentarer

  1. Bente Karlsen Røstad 2. mai 2013 at 16:07 - Reply

    Flott å lese !!!! Vi driver et prosjekt i Kristiansand som heter RIO ReStart og er et prosjekt i Rusmisbrukernes interesseorganisasjon. Vi jobber på samme måte og har et fullverdig og individuelt tillpasset ettervern etter endt behandling.

  2. Gry Gjertsen 3. mai 2013 at 21:00 - Reply

    Ettervern etter rehabilitering er jo kjempeviktig. Hva skjer visst ikke det er på plass?da er det lett og falle tilbake til gamle vaner,og da blir på en måte all jobben som er gjort på forhånd,ødelagt. Visst utfallet blir slik gang på gang,vil man oppleve personlig nederlag gang på gang.

    • Tommy Lunde Sjåfjell 3. mai 2013 at 22:16 - Reply

      Ja du har helt rett Gry, ettervern er kanskje den aller viktigste delen av en rusbehandling.

  3. Idar 8. mai 2013 at 00:02 - Reply

    Flott levert Tommy ! Du har min fulle støtte I det du skriver. Jeg ville kanskje gå enda lengre og si at ettervern er den viktigste delen. I våre infomøter på klinikkene er manglende ettervern en gjenganger blant pasientene som vi møter. Vi I A-larm møter nå brukerne I rehabilitering slik at de blir informert om at ettervern finnes I mange flotte former utover vårt fagre land. Det viktigste brukerne gjør er å prøve seg fram og velge seg et ettervern som passer deres tilfriskning.

  4. Sven Sande 17. mai 2013 at 09:02 - Reply

    Ettervern burde være en selvfølge , den viktigste biten av ei behandling spør du meg

  5. Målfrid 21. mai 2013 at 19:12 - Reply

    Flott innlegg! Var så heldig å få møte en fra A-Larm gjennom jobben min på Avgiftniningsenheten i Kristiansand. Hva Ettervern hadde vært uten alle dere frivillige organisasjonene tørr jeg nesten ikke tenke på….

    • Tommy Lunde Sjåfjell 21. mai 2013 at 20:15 - Reply

      Nei jeg møter mange som sier det, at hadde det ikke vært for selvhjelps grupper, og frivillighet så hadde de ikke klart det.
      Målet er at det profesjonelle hjelpeapparatet klarer og samhandle med alle relevante aktører.

Legg igjen en kommentar