Hold CTRL-tasten nede (cmd-tasten på Mac). Trykk samtidig på + for å forstørre eller – for å redusere.
//Jeg datt ut av videregående allerede i barnehagen

Jeg datt ut av videregående allerede i barnehagen

Dette hørte jeg en ung voksen gutt fortelle meg i fjor høst. Jeg har siden da ofte hatt denne setningen og gutten i tankene mine.

Jeg datt ut av videregående allerede i barnehagen

Gutten fortalte om en oppvekst med vold og overgrep. Han fortalte om hvordan han som et lite barn la den ekte seg til side, og satte på seg en overlevelsesmaske. Han fortalte om hvordan barnehage, skole og sykehus tidlig kunne fanget opp hvordan han egentlig hadde det, men hvor det ikke skjedde. Han var en gutt som var ”flink” til å skjule hjemmesituasjonen sin, slik så mange barn i Norge er. Jeg klarer ikke å fri meg fra tanken om hva som kunne vært annerledes for han i dag, om noen hadde agert tidligere. Det må vel ha vært noen voksne som var bekymret? Det må vel ha vært noen voksne som så at alt ikke stemte? Hvorfor reagerte ingen på alle bortforklaringene hans om ikke å delta i gymtimer? Eller på hvorfor han var så trøtt og ukonsentrert?

Ikke skolen som er problemet
Når vi ser på statistikk fra videregående skole og drop – out, så viser undersøkelser fra utdanningsdirektoratet at en av tre elever ikke fullfører videregående i løpet av en femårsperiode. Det er enda flere som ikke fullfører yrkesfaglige studieretninger (opp mot 40-50 %). Dropout fra videregående skole er en stor utfordring for samfunnet. Men problemet starter som oftest ikke når de begynner på videregående skole, mange har allerede ”droppet ut” mye tidligere. Det er ikke skolen, men vanskelige familieforhold som er det største problemet, når ungdommer dropper ut av videregående skole. Det kommer frem når ungdommer selv forklarer hvorfor de avbrøt skolegangen i en undersøkelse av Sidsel Natland ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) og Maja Rasmussen, seniorrådgiver ved «Ung i Jobb», som er et prosjekt hvor målet er å forebygge skoleavbrudd. De forteller at ungdommene ikke vektla skolen som deres største problem. De forklarte avbruddet som resultat av vanskelige forhold både personlig og i familien. Ungdommene fortalte historier om sykdom hos voksne og hos barn, om far som drikker, om mor som er deprimert, om vold og andre kaotiske familieforhold.

Tidlig hjelp
Kunne den unge gutten jeg møtte i fjor ha fullført videregående om han hadde blitt sett i barnehagen, og det hadde blitt satt inn tiltak for han og familien på et tidlig tidspunkt? Det blir bare spekulasjoner og gjettinger. Men jeg velger å tro det. Når over 90 % av barn i dag går i barnehage i Norge, så er barnehagen en av de viktigste arenaene for tidlig innsats. Så hvorfor blir ikke flere fanget opp? Har profesjonelle motstand mot å se?

Distansering
nettsiden til tidsskrift for den norske legeforening, skriver Halvorsen, Killén og Grøgaard i en artikkel hvorfor vi overser barnemishandling. De sier det dreier seg om overlevelsesstrategier, overidentifisering med foreldrene, bagatellisering, rasjonalisering, distansering, projisering og problemforflytning. Ved å overidentifisere tillegger vi foreldrene flere positive egenskaper enn det de har, noe som hindrer oss i å se realitetene. Og som igjen kan distansere oss fra barnets sårbarhet, angst og lidelse. Vi kan også distansere oss ved å trekke oss tilbake, henvise videre – «dette er ikke mitt bord» – og plassere ansvaret hos andre. I Christoffer-saken ble alvorlig omsorgssvikt og fysiske overgrep omdefinert til diagnosen AD/HD. Et aktivt arbeid med å undersøke relasjonene i familien og foreldrefunksjonene ble erstattet med medisinering. Gjorde dette at profesjonelle slapp å ta innover seg Christoffers ensomhet og redsel? At de slapp å forholde seg aktivt til foreldrene, barnevernet og politiet?

Mot til å se 
Forskning viser at barn som vokser opp med rus, vold eller psykisk syke foreldre ofte har bekymringer for det forutsigbare uforutsigbare. Dette er barn som har større risiko enn andre til å pådra seg ulike symptomer og problemer. Dessverre er det ofte slik at vi på bakgrunn av symptomene tillegger barn en sykdomstilstand og behandler barnet deretter. Vi tar ikke hensyn til det bakenforliggende og hva som egentlig er årsaken til barnets ytre uttrykk.

Skal vi unngå at barn detter ut av videregående allerede i barnehagen, så må vi voksne ha mot til å se og evne til å handle. Vi må våge å ta innover oss barnets sårbarhet, angst og ensomhet. Vi må våge å se bakenfor barnets symptomer. Og vi må våge å stille spørsmål om hvordan det er bak hjemmets private vegger i foreldresamtaler.

Av | 2016-11-28T13:09:31+00:00 29. januar 2013|Barn i rusfamilier|Skriv en kommentar

Kommentarer

  1. Marianne Øverland 29. januar 2013 at 18:28 - Reply

    Så trist. Vi må være flinkere å «se» den enkelte, tenker jeg. Og tørre å stille spørsmål. Det kan være en utfordring å stille de vanskelige spørsmålene, men jeg vil prøve å tenke:» Alt for barnets beste, det er barnet jeg er her for.»

    • Hilde Jeanette Løberg 29. januar 2013 at 20:00 - Reply

      Takk for kommentaren. Ja, det kan være vanskelig og kjennes ubehagelig å stille de rette spørsmålene. Men det er nødvendig for barn. Flott du tenker at du er der for barnets beste. Heldige er de som møter deg!

  2. eva knuppeluppen bergsholm 29. januar 2013 at 22:33 - Reply

    Har jobbet litt i bhg.som assistent.De ped.som jobber i bhg.har bestandig så mye å gjøre utenfor sin egen ARENA innenfor i avdelingen,pga.så mye tillrettelegging+dokumentering og evaluering,planlegginger i alle mulige måter å innvendinger ,på en måte.Hvordan skl man få rukket å SE alle barnas /hver enkelt individ på en tog-perrong som bhg.har blitt etter de nye tillrettelegginger har kommet til bhg.BHG.er jo en innstans der de egentlig er noen «ting» man forflytter med veiledning mellim leke-innputter som er nøye gjennomtenkt å evaluert å tillrettelagt fra de voksne,som lissom ikke rekker å være der .altså i barnas leke-sone der MAN virkelig KAN fange opp viktige oppservasjoner..!!

  3. Vera Eide Thorsø 30. januar 2013 at 08:18 - Reply

    Man må våge å være barnets advokat!

  4. Hilde Jeanette Løberg 30. januar 2013 at 09:51 - Reply

    Eva: De som jobber i barnehage har mye å gjøre og har fått ansvar for flere og flere barn per voksen. Jeg tror noe av det viktigste ansatte i barnehager kan gjøre er å snakke om den utfordringen du skisserer og bli seg mer bevisst. Hvordan skal barnehagen prioritere å se alle barn og hvorfor er det viktig? Alle har et ansvar. Flere ansatte sier at de mangler kunnskap/kompetanse og har ulike barrierer. Dette må det jobbes med i den enkelte barnehage og kommune. Vi pleier å si at når du får en magefølelse på at et eller annet ikke er som det skal med et barn, så ta uroen på alvor og skriv ned dine observasjonene. Å vise til observasjoner er mer troverdig enn å bare synse på bakgrunn av en magefølelse. Og kanskje er det lettere å se om det er et mønster i observasjonene? Heldigvis finnes det mange flotte, kloke og dedikerte barnehageansatte. Og heldigvis er det flere kommuner som blir flinkere til å lage rutiner og prosedyrer på tvers av fagavdelinger – slik at barn og familier blir fanget opp tidligere. Men det er et stykke vei igjen…

  5. Hilde Jeanette Løberg 30. januar 2013 at 09:55 - Reply

    Vera: Ja, man må våge å være barnets advokat! I prosjektet «Barn i rusfamilier – tidlig intervensjon» (se nettsiden vår for mer info) har vi en hel dag med temaet taushetspliktens muligheter og begrensinger for samarbeid mellom barnehage, skole, helsestasjon og barnevern. Det er viktig kompetanse å ha med seg for å være barnets advokat i et tverrfaglig miljø!

  6. Elisabeth Thronstad 30. januar 2013 at 22:02 - Reply

    Hei.
    Vil bare si at jeg har vært med på å anmelde til barnevernet. Det har ikke hjulpet noen. Barnevern er foreldrevern.
    Elisabeth

    • Mette 6. januar 2014 at 01:55 - Reply

      Ja, dessverre så virker det ofte som om det er hos barnevernet det stopper opp. Har vært borti det samme hvor flere har gitt beskjed til barnevern med bekymringsmeldinger, uten at dette blir tatt seriøst.
      Mette

  7. Pia Ellefsen 30. januar 2013 at 23:58 - Reply

    Er veldig enig i det som står i artikkelen her, men ønsker likevel å komme med noen tanker og synspunkter. Jeg er utdannet sosionom og har jobbet litt i barnevernet og hadde også praksistiden min i barnevernet. Noe jeg opplever mange, politikere og profesjonelle yrkesutøvere innenfor barnevern etc ikke setter fokus på, er den manglende kunnskapen barehageansatte og lærere har om symptomer på at barn og unge lider under vanskelige familieforhold, rus og overgrep. Allerede som uerfaren student reagerte jeg på hvordan erfarne barnevernsansatte klaget på at skole og barnehage ikke gjorde noe og jeg spurte den gangen om det ikke var rutine på å opplyse barnehager og skoler om symptomer på overgrep/mishandling. Den gangen ( 1996) fikk jeg til svar at det var det ikke. Jeg mener det er svært viktig at de som utdannet seg til førskolelærere og lærere, får undervisning i symptomer på mishandling, overgrep, rus i hjem etc slik at de står bedre rystet til å kunne se ig forstå det de ser. Økt kunnskap gir handling. Vi kan ikke forlange at andre skal forstå det vi selv har lært. Videre trenger de opplæring i barnevernloven for å få økt forståelse av hva barnevernet gjør. Mange ksn mener at barnevernet bare tar barna, noe vi med erfaring fra feltet vet ikke er tilfelle. Men hvordan skal de forstå det? Jeg tror mye av forebyggingen bør begynne her, informere, undervise og øke kunnskapen til blivende lærere og alle andre som jobber med barn. Projisering, overidentifisering osv er ord som kan være vanskelig å forstå. Med kunnskap vil se kanskje i fremtiden ha motivasjon, vilje, styrke og mot nok til å handle. Og det er vel det vi vil, at de skal våge å handle? Det er godt å ha ett verktøy eller en teori å lene seg på når en skal stå i situasjoner som krever å se det lidende og ensomme barnet.

    • Marte 31. januar 2013 at 21:04 - Reply

      Veldig godt skrevet med bra synspunkter. Som kommende barnehage lærer føler jeg at det blir mer og mer ansvar på pedagogene, samtidig som det dukker opp ekstra veiledning av personale og diverse møter og pl.legging som gjør at man får mindre tid med barn til å kunne avdekke/kjenne på følelsen om det er noe eller ikke.. burde kanskje fått litt inn i studiene om hvordan oppdage de som ikke har det godt og ikke bare de med spesielle behov (er ikke mye man lærer om det heller, men får hvertfall noen knagger)…

  8. Tom 31. januar 2013 at 00:31 - Reply

    Jeg tror ikke det er papirarbeid det står på. Man kvier seg heller mer for å melde en sak på usikkert grunnlag og dermed sette myndigheter i sving mot barnets foresatte, noe som kan få konsekvenser senere hvis antakelsene viser seg ikke å være riktig.

  9. Hilde Jeanette Løberg 31. januar 2013 at 09:37 - Reply

    Det er lett å ha mange meninger om barnevernet, og tenke at de ikke gjør jobben sin. Og av og til, så er det vel slik, som hos alle oss andre? Jeg tror du, Pia, er inne på noe vesentlig. Det er også vår erfaring med arbeidet rundt barn som vokser opp i familier med rus, vold, konflikter eller andre former for omsorgssvikt. Fagfolk etterlyser kompetanse på ulike områder og kunnskap om hverandres fagfelt. Skal vi få til tidlig innsats i praksis, så krever det at den enkelte har kunnskap om tegn, signaler og symptomer barn kan vise. Det handler om at den enkelte må ha kunnskap om sin rolle og mandat i det å oppdage, gripe inn og handle på bakgrunn av en bekymring. Og det handler om at det må finnes rutiner for hvordan vi går fra bekymring til handling på den enkeltes arbeidsplass og tverrfaglig (hele kommunene). En stor barriere er samarbeidsbarrierer og tanker vi har om hverandre. Se link til en kronikk som viser det – basert på vårt kommuneprosjekt om barn i rusfamilier: http://www.borgestadklinikken.no/files/kronikk_sirus_barnirusfam%5B1%5D.pdf

  10. Siv 31. januar 2013 at 10:48 - Reply

    Trist, men sant. Vi må være bevisste, som du sier. og bry oss om når barnet viser motstand, negativ atferd og/eller kommunikasjon. Vi må se bak det som vises, ikke godta at det er slik ungen vil ha det. Jeg tror alle unger ønsker å ha det bra og gjøre det bra. Det kan være nok at en voksen ser denne ungen. Det å skape tillit og være en som får innblikk i det som skjer, kan gjøre at du lettere tar initiativ til å gjøre noe med det. Vi vet mye om individuelle og miljømessige risikofaktorer, men følger dessverre ikke opp.

  11. Hilde Jeanette Løberg 31. januar 2013 at 11:00 - Reply

    Ja! Jeg tror også at alle barn ønsker å ha det bra og gjøre det godt! Vi må bevare barnets gode intensjoner. Og det er nok med en voksen som ser, du sier. Og den ene voksne kan vi alle være. Ingen kan gjøre alt, men alle kan vi gjøre noe!

  12. May- Harriet Seppola 31. januar 2013 at 16:50 - Reply

    Dette er jo det vanlige forsvaret fra barnevernets side og alle deres medløpere.
    Hvordan er det da mulig at det fram til 1980 er utbetalt 1,3 milliarder i erstatning til barn ssom er misbrukt seksuelt i BARNEHJEM, FOSTERHJEM OG «INSTITUSJONER»:http://m.nrk.no/artikkel.jsp?art_id=1.7079907
    Livsvilkårene til barnevernsbarn kjenner mange til uten å løfte en finger:
    Når det gjelder langtidsvirkningen hos barnevernsbarn er statistikken nedslående.

    3 av 4 barn har mottatt sosialhjelp etter fylte 18 år.
    Høyere dødelighet.
    Flere begår selvmord.
    De savner nære relasjoner også som voksne.
    3 av 10 barnevernsbarn klarer seg i voksenlivet, hvilket betyr at 70 % ikke gjør det.

    Rapporten for barnevernsbarnas helse fra Norsk Institutt for By og Regionforsking – NIBR – sier at omtrent 150 barn og ca 1000 foreldre tok sine egne liv under såkalt barneverns «omsorg» og overtakelsesregime fra 1990 – 2002.

    Det er ganske mange liv tapt som en konsekvens av utøvende inkompetanse, manglende forståelse, evne til empati og respekt for menneskers eksistens, deres behov og kjærlighet og rett til å «leve»:http://www.norgespartiet.no/component/content/article/194.html
    Og hva med alle dødsfall i barnevenret :
    I alt døde 702 barnevernbarn i perioden 1990-2001….

    Ikke en ansvalig er fengslet eller straffet for «dette»:http://www.nibr.no/pub109
    Når skal disse dødsfall etterforskes? Når skal de ansvarlige straffes og fengsles?

    Barnevernet skulle liksom være der varnskeligstilte barn får hjelp og så leser vi nesten ukentlig om barn som enten tar sine liv eller dør på annet vis i barnevernts «omsorg»!

    Hvem er det som er den øverste ansvarlige Martha «thorkildsen»:http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1010/thread252383/
    Jeg anbefaler alle å lese en bok om manglende rettsikkerget for biologiske «foreldre»:http://bokelskere.no/bok/kampen-om-barnets-beste-er-rettssikkerhet-i-barnevernssaker-mer-enn-en-illusjon/376016/

  13. Øivind Hjelle 31. januar 2013 at 19:28 - Reply

    Takk til alle dere som kommenterer her og at dere bryr dere – dere gjør en kjempejobb (det føler jeg meg sikker på !)

  14. Tor-Halsten Karlsen 31. januar 2013 at 21:01 - Reply

    Ja det er trist, enda tristere er det når noen maler fanden på veggen og skaper hønsefarm av noe de trur er en fjær.
    vist er der barn som lider for at de ikke blir sett og hørt, men obs obs derer alt for mange som lider pga feiltolkninger også.
    Er ikke et bare bare dette.

  15. olemannn 31. januar 2013 at 21:18 - Reply

    Barne vernet er foreldre ven. Jeg synes egentlig det bra å la vær.. Barnevernet er en vits

  16. Torill Otterskred 31. januar 2013 at 23:46 - Reply

    Ja, det er mange barn som ikke har optimale hjemmeforhold og mye kan gjøres for å hjelpe disse. Bla andre instanser har også barnehagen et ansvar til å melde fra ved omsorgssvikt.
    Men jeg synes det ble en liten grøt av synsing og stigmatisering her.
    1. Hva menes med psykisk sykdom hos foreldrene?
    Her kan jo alt fra lette depresjoner til tunge psykoser falle inn. Dette er å nøre opp om tidligere tiders fordommer (- og nåtidens?) fordommer mot psykiske sykdommer komme inn. Veldig mange opplever en psykisk lidelse i sitt liv, alt fra angst, depresjoner osv. Dette trenger ikke bety at forelderen ikke er istand til å fylle sin omsorgsrolle. Setter man ord på hva som gjør at morfar er syk for tiden er barn robuste og takler mye. Det burde ikke være vanskeligere for en forelder å komme i dialog med barnehagenskolen om sin psykiske sykdom som den fysiske, men det er det på grunn av manglende kunnskap hos omverden. Og bedre blir det ikke av artikler som denne når psykisk sykdom nevnes i samme åndedrag som rusproblemer. At ventetiden for både barn, ungdom og voksne med psykisk sykdom for adekvat hjelp er alt for lang er en annen diskusjon.
    2. Drop outs på videregående kan og skyldes at barnungdom ikke blir sett som de unike og spesielle individene de er hverken i barnehagen eller grunnskolen.Alle barn er ikke like, men alle har sin spesielle styrke og evne. Istedenfor å fokusere på den og bygge en plattform på det positive blir fokus lett lagt på det barnet ikke klarermestrer. Alle lærer og utvikler seg også i sitt eget tempo, alle kan ikke følge gjennomsnittet.Hvis barnet ikke går hjem fra barnehagengrunnskolen hver eneste dag med følelsen av å bli sett og bli satt pris på vil barnet lett føle seg som en taper. Tenk på hvor mange timer et barn idag befinner seg på den offentlige arena kontra hjemme..
    3. Det er også idag et veldig fokus på det teoretiske kontra det kreativeskapende. Alle barn har ikke sin force her. Mere mangfold må til.
    4. Kompetansen hos barnevernet, barnehagen, skolen osv. Utdannelse har mye og si, men den enkelte fagperson trenger og en dose livserfaring for å skaffe seg kunnskapen om at ulike problemer kan løses og forklares på mange måter. I dag kreves det ingen forpraksis for å bli hhv lærer, førskolelærer eller barnevernspedagog. Vi kan altså risikere at de som møter barna er nyutdannete, 21 år gamle, ikke flyttet ut av eget barnerom og skal kun i kraft av sin utdanning være kompetente til både tolke adferd, veilede foreldre og øvrige ansatte.

  17. Johnny 1. februar 2013 at 14:59 - Reply

    Det dere skriver om Christoffer-saken stemmer ikke. Det var mange som meldte ifra om at gutten viste tegn til omsorgssvikt, men saksbehandleren som ble tildelt saken, valgte å henlegge saken før den var begynt. Fordi hun kjente moren fra før og trodde det ville bli ubehagelig. Problemet er ikke at for få melder, slik dere prøver å fremstille det. Det er at barnevernet og deres avgjørelser er helt tilfeldige, ingen kvalitetssikrer arbeidet og ingen må stå til ansvar når feil blir gjort.

    • Katrine Chi 6. januar 2014 at 14:52 - Reply

      Det stemmer nok i veldig mange saker, og det er helt forferdelig hvis det stemmer at dette også skjedde i Christopher saken. Jeg må si det gjør meg rasende at barnevernet har så dårlige rutiner på dette, når dette er det de virkelig burde kunne noe om! Jeg kjenner til en sak hvor det tok 7 år før barna ble tatt ut av hjemmet, og de hadde så mange bekymringsmeldinger fra alle innstanser og naboer gjennom alle disse årene, at bunken var enorm! Barna måtte til slutt selv be om å få slippe å bo hjemme direkte til barnevernet.

  18. Hilde E. Holm 1. februar 2013 at 17:16 - Reply

    Dette blogginnlegget er lest av svært mange de siste dagene,og har tydelig skapt et engasjement. Det er bra, takk til alle som er med å skape debatt. Det sier seg selv at på en blogg er det ikke plass til å skrive utdypende og som fagfolk syntes vi det er utfordrende at innlegget kan virke unyansert. Men det er en del «gamet»! vår grunnholdning er imidlertid klar når det gjelder barn som har det vanskelig. Å fange opp barnets problemer tidlig er viktig for å hindre skjevutvikling. Men den påminnelsen ønsker vi dere god helg!

  19. lill eidesen 1. februar 2013 at 17:19 - Reply

    leser dette og kjenner meg igjen, selvom jeg aldri gikk i barnehage, var over gjennomsnittet skoleflink, ikke for at jeg var snill pike, men fordi jeg var sint og en av min flukt var å lese og studere! Jeg husker veldig godt alle de velmenende lærerne som ikke helt viste hva de skulle si til meg (bor på en liten plass og på 70 tallet var skilsmisse ikke noe man snakka høyt om..). husker spesielt engang vi skulle tegne og lage farsdagskort… frøken hviska til meg at jeg kunne jo lage til bestefaren min… Joda men hvorfor det? Han var jo ikke mitt forbilde på en far som brydde seg om meg på annen måte enn å få tilfredstilt seg selv. Men dette var jo ikke noe man sa høyt, for hvem trur et barn som i tillegg kan være sint, trassig, og som jeg antar lærerne og andre voksne ikke likte så godt… Nei takk og pris, er verden, pedagogikken og profesjonalismen kommet litt lengre, sårt at den yrkesgruppen som er ment være der barnet er dessverre ikke har tid nok!!

  20. Åse M Lammethun. 2. februar 2013 at 12:39 - Reply

    Trist at vi i vårt land med stadig fleire fagutlærde og eksperter tilsatte i offentelege tjenester, ikkje ser ut til å gjera jobben sin. Dis høgare dei set på karrierestigen,dis feigare ser dei ut til å vera. «Kameraderi og redd for represalier er rise bak speile.Det vi med sikkerhet veit ,er at vi alle har eit ansvar og er der for dei som trenger det.
    Politikarane løyser sine problemer ved å skyve dei over på fylker og kommuner utan å kompensera for det. Då er det vårt ansvar og seia stopp til dei og ikkje ta på oss større bører å bera en vi kan klare. Det er å visa ansvar og ha god kunnskap og forståing for kva sosiale kulturer har å seia for oss alle.

    • Pedleder 9. februar 2013 at 13:25 - Reply

      Hm, reagerer når du mener vi «ikke gjør jobben vår». Å være pedagog i dagens barnehage er et virrvarr av pålagte oppgaver som er tredd ned over hodene våre, uten at vi har noen reell mulighet til å endre dette (iallefall i politikken, så virker det som om fagpersoner og de med førstehånds erfaring er de som blir lyttet aller minst til…). Jeg har jobbet i kun et halvt år etter studiene, og merker at det er jaggu ikke tid til å gjøre engang en tidel av det jeg trodde jeg skulle gjøre når jeg kom ut i jobb. Det er alt for stort skille mellom det vi lærer i utdanningen og slik det er i virkeligheten. Når jeg i høst rapporterte min første sak til BFT fikk jeg kjenne på kroppen hvor trangt tidsskjemaet kan være. Observasjoner, kartlegging, tiltak, prøving og feiling, samtaler og møter med foreldre, BFT, spesialpedaoger mm tar tid, noe vi i utgangspunktet ikke har (fordi vi er pålagt oppgaver som ikke tar høyde for noen som helst avvik).

      I mitt tilfelle har ting ordnet seg på en god måte, men det var ikke uten et betydelig antall timer gratis overtidjobbing og ensidig fokus i hverdagen på det utsatte barnet, en oppgave som er helt nødvendig, men samtidig krever mer ressurser enn det vi har. I ettertid så vi at det var flere barn i gruppa som på langt nær hadde blitt sett godt nok. Og egentlig er det ikke så rart: to voksne har ansvaret for 12 barn, ca halvparten av dagen er en av de voksne borte, enten i møter, komiteer, evaluering, planlegging, pauser eller pga av vaktordningen. I det tidsrommet vi er to voksne er vi pålagt å ha pedagogiske, planlagte aktiviteter så ofte vi kan, og som pedagog er da mitt fokus på det å prøve å sørge for at alle barna får prøvd, at alle lærer noe eller iallefall har fått en ny erfaring. Midt i denne travle hverdagen skal jeg samtale med 12 par foreldre om barnets hverdag, både ved levering og henting, jeg tar telefoner for å informere om at ulltøyet ble igjen hjemme, og at noen må levere klær fordi vi skal på tur. Jeg skal smøre opp mat, vaske bord, reparere hyller, organisere leketøy, vaske kjøleskap og strø sand på isen. Jeg skal bestille matvarer, fargeblyanter, limstifter, papir. Jeg skal krangle med den ene datamaskinen som bare virker sånn halvveis, før jeg går i gang med å krangle med printeren som ikke fungerer med mindre man åpner dekselet for hver side som skal printes ut. Oi, må visst bestille nytt blekk i samme slengen. Foreldresamtaler. Medabeidersamtaler. Eksterne kurs og foredrag.

      Alt dette skjer iløpet av de 8 timene jeg er på jobb hver dag. Og så får man kritikk fordi man ikke klarer å se alle barna. Enn å ha en barnehage uten store, overoptimistiske føringer ovenifra som styrer vår hverdag. Enn å gi de som jobber i barnehagene litt spillerom. Jeg kan nesten garantere at man ikke bare ville hatt gladere barn og voksne, men at de voksne i mye større grad ville ha klart å se enkeltbarnet. Og her har vi nådd essensen i det jeg vil fram til: Vi er for få voksne, som passer på for mange barn, og har for mange arbeidsoppgaver. Skal jeg fortelle en mor at jeg ikke aner hva datteren hennes har gjort i barnehagen i dag, fordi jeg brukte dagen på langt viktigere, taushetsbelagte ting? Selvsagt ikke, men det er en reell situasjon, dessverre.

      Så jeg sender ballen tilbake til samfunnet: Krev en bedre bemanningsnorm, krev at stat og kommuner prioriterer barnehager i langt større grad (jeg må betale 5 kroner pr kopp kaffe jeg drikker på jobb, fordi kommunen skal spare penger, synes jeg ser en slik ordning på rådhuset ja…) og det VIL gi resultater. Krev engasjement fra politikere, fra folk med makt og innflytelse. Og barnehageansatte: ROP HØYT!! Si klart og tydelig til foreldre at dere sliter med å gi barna tilstrekkelig omsorg hvis man føler det slik (og så og si alle jeg kjenner som jobber i barnehage mener at de ikke har tid til å gi barna tilstrekkelig omsorg i løpet av en dag). Si fra til ledelse, send et brev til kommunen. Si i fra, at slik det er i dag får ikke de som trenger det mest, den hjelpen de fortjener og behøver. Jeg vil gjerne hjelpe alle barna i min barnegruppe, men det er i realiteten ganske begrenset hva jeg faktisk har mulighet til å gjøre, med mindre flere ressurser tildeles. Og jeg snakkr ikke om å ha inn en spesped i 12% stilling annenhver tirsdag, jeg snakker om en drastisk endring i personalnormen!

      Flere ansatte!
      Bedre tid!
      Færre pålagte oppgaver!

      Hilsen rimelig fersk barnehagelærer med enormt dårlig samvittighet for de barna jeg ikke rakk å se

  21. Hilde Jeanette Løberg 2. februar 2013 at 17:54 - Reply

    Jeg ser at blogg – innlegget mitt både har provosert og engasjert. Og det er bra! Flott at vi har meninger og bryr oss om dette temaet. Det er mye som kan gjøres bedre. Og mye gjøres veldig bra i dag. Innlegget er skrevet for at vi alle skal stoppe litt opp å tenke/bli bevisste på hva vi gjør og hvorfor vi gjør det (eller hva vi ikke gjør og hvorfor vi ikke gjør det…). Det er ikke mange årene siden fokuset på barn som pårørende var helt fraværende i debatter og i behandlings-sammenheng. Heldigvis er vi på rett vei nå! Derfor er vi kjempeglade på Borgestadklinikken for at vår fagsjef Frid Hansen er utnevnt til ridder 1.klasse av St.Olavs orden. Hun får utmerkelsen for sitt arbeid og engasjement for barna i familier med rusmiddelproblemer: http://www.borgestadklinikken.no/2013/1/31/erefull-utmerkelse-til-fagsjef-frid-hansen.

  22. […] Les også blogginnlegg av andre Beskyttet av ensomhet, tvunget selvstendighet;- en reise fra barndommens helvete og veien ut av den, Jeg datt ut av videregående allerede i barnehagen,  […]

  23. Hilde Jeanette Løberg 6. februar 2013 at 10:09 - Reply

    Takk for blogginnlegget «Skoledropperes bakgrunn og dysfunksjonelle hjem: Kan vi gjøre noe»! Flott skrevet!

  24. Hilde Jeanette Løberg 10. februar 2013 at 13:13 - Reply

    Kjære ped.leder. Takk for lang og beskrivende kommentar, om en ped.leders hverdag. Jeg vet at mange ped.ledere gjør jobben sin – og vel så det. Jeg kjenner mange og samarbeider med mange ped.ledere – og jeg er ydmyk over den jobben de og du gjør. Jeg vet at barnegruppene har vokst og voksne per barn har avtatt. Jeg vet at mye av tiden går til administrative oppgaver + + . Likevel vet vi at barnehageansatte ofte er bekymret – uten å dele bekymringen med sin leder, og uten at saken blir drøftet med andre. Mye kan handle om andre lovpålagte oppgaver og tid. Men jeg vet (gjennom ansatte i de prosjektkommunene jeg jobber med og fra jeg selv jobbet i barnehage) at det handler masse om usikkerhet på hva den enkelte skal se etter, hva den enkelte kan/skal gjøre med det – og hva som finnes av tilbud. Det handler også mye om ubehaget ved å skulle snakke med foreldre om bekymringen- det finnes masse barrierer (det kan jeg skrive blogginnlegg om seinere)! Det kan jo ikke være sånn at barn skal gå igjennom barndommen med angst, med selvmordstanker/selvmordsforsøk, med ødelagt skolegang, med behandlingsbehov i årevis – fordi vi ikke hadde «tid» til å se? Enig at fagfolk bør si ifra om bemanningssituasjonen – og hva den eventuelt vi kunne føre til på sikt. Og kanskje må ansatte i barnehage/skole «prioritere» oppgaver en periode, for å synliggjøre hverdagen. Og da syns jeg barna skal prioriteres – og så får det «administrative» være. Utfordringen er at det kanskje er vanskeligere å «skuffe» voksne/ledere med å si at vi har ikke gjort oppgavene som var forventet – enn å si det samme til barna…??? Jeg ønsker deg lykke til i jobben din som ped.leder. Barna og samfunnet trenger voksne som deg!

  25. Voksen kvinne 7. juni 2013 at 17:12 - Reply

    Snedig å se alle betraktninger og meninger her! Jeg vil bare si at samme hvor profesjonelle vi mennesker TROR vi er fordi vi er sosionomer, leger, sykepleiere osv.osv.
    Først og fremst så er vi mennesker med ansvar for egne liv og etterfølgere!!
    JA, det vil være sykdom og ja elendighet til tider, ja, noen vil droppe ut av videregående! Noen er teoretisk sterke, andre har praktisk sans!
    Noen vil lykkes, andre mislykkes!
    Det beste vi kan gjøre i slike situasjoner er å være medmenneske!! Ikke gjøre alt til en «profesjon»
    Et opprop fra meg er: Kvinnene tilbake til familien og hjemmet!!!! Det ville reddet mange flere fra å mislykkes, i stedet for falsk omsorg som ofte skjuler seg bak ordet «tiltak» og barnevern!
    Vi prøver å gjøre omsorg til en profesjon, for å oppnå status!
    STATUS burde være å bruke alle sine krefter på sin egen familie, og gjøre den til en base for trygghet, kjærlighet og medmenneskelighet!
    Da kan vi redde hverandre en hver sin gang, alt etter hva livet gir av medgang og motgang!!

  26. Anne Marie Webster 6. januar 2014 at 00:08 - Reply

    Som 14 åring kun sek/min fra å dø som følge av kvelning utført av omsorgsperson. Noe som etterlot store, synlige merker.
    I hvertfall 3 lærere fikk se og forklart hendelsen dagen etter. Ikke en av de handlet…..

  27. Ung voksen mann 6. januar 2014 at 02:14 - Reply

    Denne artikkelen var for meg sterk å lese, siden jeg kjenner meg veldig igjen i den omtalte personen sin historie. Jeg opplevde en skilsmisse mellom mamma og pappa i ung alder, og opplevde da at mamma utviklet et alkoholproblem. Min mor har selv vokst opp med to alkoholiserte foreldre, og har tydelig hvert påvirket av dette hele veien til den dag i dag. Jeg og mine søsken har vokst opp med hennes alkoholproblem og utagerende oppførsel når hun er beruset. Det er har hvert jeg som har blitt sterkest påvirket av dette, siden jeg er eldst, og har gått igjennom emosjonell mishandling, terrorisering, frihetsberøvelse og jeg har rett og slett ikke fått muligheten til å vokse opp som et normalt barn/tenåring. Det var aldri noen som så at jeg hadde det vanskelig i hverken skolesammenheng eller vennegjeng, til tross for at jeg betegner meg selv som et uvanlig stille barn, som hadde det vanskelig i sosialt og i skolesammenheng. Jeg hadde ingen motivasjon til å gjøre det bra på skolen og fant trøsten i å spille online dataspill. Da kom jeg meg på en måte litt vekk fra alt sammen. Men ettersom terroriseringen og trakasseringen fra min mor pågikk og at jeg opplevde stor motgang i form av diverse sykdommer, utviklet jeg en dyp depresjon som 17 åring.og prøvde og ta livet mitt. Etter dette gikk det sakte oppover og som 19 åring ble jeg sammen med samboeren min, som var gravid med en annen mann sitt barn. I dag er jeg 21 år og forsørger sammen med samboeren min datteren hennes og tillegg har vi fått en felles sønn. Jeg bestemte meg i fjor, for å omskolere meg til vernepleier, fordi jeg fant ut at jeg har lyst til å hjelpe personer som er vanskeligstilte, siden jeg føler jeg vet hvor tøft livet kan være under ulike omstendigheter. Jeg går nå påbygging til generell studiekompetanse og har til nå bare toppkarakterer. Til tross for at livet mitt har tatt en dramatisk vending siden jeg var 17, så sliter jeg fortsatt med følelses livet mitt i dag, da det har blitt noe ødelagt etter alle disse årene med en dårlig tilknytningsstil til personene i miljøet rundt meg. Jeg vet med meg selv at tidlig intervenering i barnehage eller barneskole hadde hjulpet meg utrolig mye og det hadde kanskje forhindret at jeg sitter i dag med det ødelagte følelseslivet etter mange år med aggresjon, depresjon og fortvilelse.

Legg igjen en kommentar