Hold CTRL-tasten nede (cmd-tasten på Mac). Trykk samtidig på + for å forstørre eller – for å redusere.
//Gikk på en sprekk

Gikk på en sprekk

Forutsetningen for endring er å akseptere ansvaret for rusingen. Noe annet er som å bomme på hoppkanten; det er ikke noe grunnlag for satsen, og svevet mislykkes. Uten å ta riktig ansvar blir det ikke troverdighet i drømmen om en endring.

Gikk på en sprekk

Vi hører unnskyldningen. Og unnskyldningen er sikkert både ekte og dyptfølt. Men ofte hører vi også bagatelliseringen: “Bare” en sprekk. Eller vi hører ansvarsfraskrivelsen: Jeg kunne ikke gjøre noe med det, en sprekk er en sprekk.

Det kan være lettere å bære “sprekken” når man slipper å ta ansvar, når man kan bagatellisere. Det er menneskelig å søke forklaringer som demper betydningen av egne nederlag. Problemet er bare at det i liten grad fører til endring, og sprekk følger sprekk.

Rusing er bevisst valgt handling. Veien til selve rusepisoden kan nok være sammensatt og uklar, også mye ubevisst. Og da kan det nok oppleves som om det “bare skjer”. Det stemmer bare ikke. Endepunktet, selve rusen, er alltid valgt.

Hva skulle rusen ellers skyldes? Hvem er det som løfter glasset? Hvem er det som tar stripen, sprøyten eller pillen? Dette skjer jo ikke på noen magisk måte, noen gjør en aktiv handling, og sjelden er det andre enn den som selv ruser seg.

Forutsetningen for endring er å akseptere ansvaret for rusingen. Noe annet er som å bomme på hoppkanten; det er ikke noe grunnlag for satsen, og svevet mislykkes. Uten å ta riktig ansvar blir det ikke troverdighet i drømmen om en endring.

Det kan være smertefullt å ta dette ansvaret. Det kan oppleves ydmykende. Det kan ramme vårt selvbilde. Det gjøre at man setter seg utsatt til for hugg fra andre. Men det er nødvendig, – dersom man virkelig ønsker endring.

Å ta et slikt ansvar er ikke tilstrekkelig for endring, men det er en forutsetning. Og det å ta ansvar innebærer ikke at deretter skal gå som på skinner. Ansvar betyr heller ikke at man skal drukne seg i skyldfølelse. For det betyr også å akseptere seg selv med sine svakheter, – for så å ta lærdom av det som skjer.

Å ta ansvar fortjener ikke forakt. Det fortjener respekt og egenrespekt.

Illustrasjon: Wikimedia commons

Av | 2016-11-28T11:06:29+00:00 9. september 2012|Behandling|Skriv en kommentar

Kommentarer

  1. Annette Lund 11. september 2012 at 09:44 - Reply

    Der sker ikke noget før vi tager ansvar og aceptere at det sådan det er med afhængigheden.Vi må lukke bagdøren og tar beslutningen , -om at nu må jeg ta det ansvar , for der er ikke nogen der kan gøre det for os – det kun os alene og ikke andre – da sker der en ændring og ikke før .
    Der er kun en vei og den er ikke let med det kan lade seg gøre,- hvis vi tar belsutningen og det virker –
    Det vigtigste er at ta et skridt av gangen – det der skal rettes og tages ansvar for må vi gøre efterhånden som vi er klar til – men husk altid et skridt av gangen og når vi så er klar til neste skridt – da tar vi det
    Der er to veje – du kan starte med at velge hvilken vej du skal gå ???

    • Fred Rune Rahm 11. september 2012 at 10:19 - Reply

      Takk. Din kommentar er et innlegg i seg selv, – og svært viktig. Flott, og igjen: takk for kloke ord

  2. Roar Borgan 26. september 2012 at 17:47 - Reply

    Heisan……har et langt og hardt liv bak meg (40 års rusmisbruk), og det som gjorde at jeg aldri helt klarte å gi meg selv et godt liv, var at jeg også skyldte på at dt bare var en sprekk……og at det ikke var min skyld. Det var noen ganger hu dama på NAV som ikke ga meg det JEG ville ha, eller så var det ei lang rekke med ting som jeg bare feide under teppet……. sliet med mye skam og skyld. Men etter å ha tatt ansvar for eget liv, og endelig turt å være ærlig……fordi for meg så handla det mye om det…..å være ærlig med meg selv. En smertefull prosess som jeg bare måtte igjennom. Valget har man alltid foran seg……det gjelder å velge riktig. Har nå vært helt rusfri i snart 2 år og 5 mnd, og livet mitt er så bra som det kan få blitt tror jeg. Har utfordringer i forhold til det med veien tilbake til samfunnet, men jeg skammer meg ikke lengre………..

    • Fred Rune Rahm 26. september 2012 at 17:58 - Reply

      Noen ganger kjenner jeg bare at jeg blir glad av å lese noe, slik jeg ble når jeg leste din kommentar. Tusen takk for kommentaren din.

Legg igjen en kommentar