Hold CTRL-tasten nede (cmd-tasten på Mac). Trykk samtidig på + for å forstørre eller – for å redusere.

Fastlegene alle fortjener

//Fastlegene alle fortjener

Fastlegene alle fortjener

Jeg blir sint på et byråkratisk og lite medmenneskelig system, når engasjerte fastleger som vil ha akutt helsehjelp til en rusavhengig opplever å bli avvist ved flere sykehus! Det skriver Tommy Sjåfjell i ukens blogg.

Fastlegene alle fortjener

-Etter en uke på kjøret var jeg fysisk og psykisk i kjelleren. Fra tidligere erfaring visste jeg at faren for delirium og kramper absolutt var til stede. Jeg dro derfor til legevakten i Porsgrunn, og sa til legen jeg traff at jeg trengte to ting: noe å sove på og avrusning. Legen sa at han kunne hjelpe meg med noe å sove på, men at jeg måtte søke meg inn til avrusning via fastlegen min. Jeg sa som sant var at jeg ikke hadde noen fastlege. Da så legen lenge på meg og sa ordene jeg aldri skal glemme: – «Ring ned på kontoret mitt på mandag og bestill en dobbeltime. Du har nå fastlege, Tommy, om du ønsker meg». Jeg er i live i dag fordi et par mennesker møtte meg der jeg var når jeg trengte det som mest!

Å bygge en relasjon på to sekunder

Espen, som fastlegen min het, ble en viktig brikke i min bedringsprosess. Espen hadde ikke behov for meg som pasient (han hadde full liste), men han så at jeg hadde behov for han som fastlege. Jeg har ofte tenkt på hva som kunne ha skjedd hvis ikke han hadde dukket opp. Hva om jeg møtte en legevaktslege som ikke så meg? Som ikke evnet å bygge en relasjon på to sekunder, og ikke turte å tilby en relasjon til en som stod med en fot i graven?

Pasienten som ingen ville ha

Tidligere denne uken leste jeg en kronikk i Aftenposten skrevet av en fastlege i Oslo, Andreas Saxlund Pahle, som handlet om en av hans rusavhengige pasienter. I kronikken sto følgende: «Fredag etter lunsj satt jeg halvannen time i telefonen, med fem forskjellige leger fordelt på fire forskjellige sykehus. Det var et fånyttes forsøk på å få lagt inn en pasient med kraftige heroin-abstinenser til forsvarlig behandling for nedtrapping av heroin på sykehuset brukeren tilhørte fordi man ikke hadde hverken plass, kompetanse eller et uttalt ønske om å hjelpe denne pasienten».

Jeg kjente denne kronikken gjorde noe med meg, jeg ble rett og slett sinna på et system som er så byråkratisk og lite medmenneskelig! På den ene siden har vi en engasjert fastlege som prøver å få lagt inn pasienten sin, og på den andre siden har vi fire leger og deres sykehus som gjør sitt beste for å unngå å tilby pasienten behandling. Fastlegen er tydelig på at pasienten har behov for lovpålagt og nødvendig helsehjelp, men siden vedkommende er rusavhengig får han ikke det. Vi vet, og har varslet over flere år, at akuttilbudet til denne brukergruppen er ekstremt dårlig. Rusavhengige får ikke nødvendig helsehjelp, og dette dreier seg kanskje til syvende og sist om holdningene i deler av systemet til brukergruppen.

Rusavhengige trenger engasjerte fastleger som ser helheten

Mange av oss som har blitt rusfrie har hatt gode fastleger, leger som har turt å tro på oss. Imidlertid kan det være tidkrevende å være fastlege for oss for mange av oss har somatiske helseutfordringer som krever behandling i spesialisthelsetjenesten. Når den legen som kjenner oss best sier at nå trenger vi innleggelse i sykehus synes jeg det er betenkelig at 4 leger bruker av sin travle tid på å forklare hvorfor de ikke kan/bør ta imot denne brukeren. Da tror jeg vi har et større problem enn akkurat bare denne innleggelsen. Kan det være slik at ansvarsforskyving lønner seg i pasientenes helsevesen? Det er et faktum at rusavhengige ofte har behov for sammensatte og koordinerte tjenester fra ulike aktører, men hva når noen aktører helst ikke vil ha oss? Vi må ta det inn over oss at vi her har med en brukergruppe som har mellom 20 – 35 års kortere levetid enn resten av befolkningen. Kan vi da godta at noen sykehus fraskriver seg et lovpålagt ansvar?

Til deg som er fastlege og brenner for de rusavhengige pasientene dine:

Jeg synes du skal ha honnør fordi du tok deg tid til å finne et sykehus som faktisk tilbød vedkommende hjelp, selv om det ikke var det sykehuset som hadde ansvaret. Alle kan dessverre ikke ha deg eller Espen som fastlege, men alle fortjener en fastlege som dere.

På 1800 tallet skrev Kierkegaard diktet «hjelpekunsten», dette er et av det kanskje mest siterte dikt i helse- og omsorgsbransjen og starter slik:

Hvis det i sannhet skal lykkes å føre et menneske hen til et bestemt sted, må man først og fremst passe på å finne ham der hvor han er, og begynne der.

Espen gjorde akkurat det denne fredagskvelden. Han fant meg der jeg var, og der begynte vi. Denne relasjonen ble betydningsfull av mange grunner. Han var den første fastlegen jeg hadde som tok seg tid til å bli kjent med meg, og med ord og handlinger gjorde han seg fortjent til min tillit. Han kom i posisjon til å ansvarliggjøre meg. Noen ganger hører jeg om de gode møtene som har betydd så mye for noen av oss. Det er ofte ting som i ettertid ses på som bagateller, men for noen av oss kan den bagatellen bety forskjell på liv eller død. Kanskje helsevesenet fremdeles har noe å lære av Kierkegaard:

Husk at: Først når dere møter oss der vi er, er hjelpen dere tilbyr til hjelp.

Som samfunn må vi spørre oss om er om det er greit at helsevesenet kan unngå å gi lovpålagt helsehjelp til utsatte brukergrupper i pasientenes helsevesen!

 

Av | 2017-10-12T10:14:11+00:00 12. oktober 2017|Rus og samfunn|Skriv en kommentar

Legg igjen en kommentar