Hold CTRL-tasten nede (cmd-tasten på Mac). Trykk samtidig på + for å forstørre eller – for å redusere.

Når måteholdet møter avhengigheten

//Når måteholdet møter avhengigheten

Når måteholdet møter avhengigheten

Avhengighet kan ramme alle på ulikt vis, de fleste av oss har et usunt forhold til noe. Kanskje jobber du for mye, og bør stille deg selv det viktige spørsmålet om du og omgivelsene kan leve med det, eller om dette er blitt en usunn avhengighet? Tommy Sjåfjell blogger om avhengighet som kan finne nye veier og det utfordrende måteholdet.

Når måteholdet møter avhengigheten

 Mai 2017: Den siste måneden har jeg vært «Supermann». Jeg har skrevet kronikker, blogger, har vært i Tromsø, Tønsberg, Skien, Trondheim, Bergen, Haugesund, Stavanger, Asker, Drammen, Kristiansand og Oslo. Jeg har hatt en rekke innlegg, i tillegg har det vært skriftlig hjemmeeksamen og ordinære møter og oppgaver som krever sitt. Jeg har også hatt tid til å kjenne litt på den dårlige samvittigheten av å ikke strekke til, de to møtene jeg ikke fikk dratt på. Jeg kjente også på den veldig dårlig samvittigheten for at jeg ikke rakk en konfirmasjon jeg absolutt skulle deltatt i. Kan det være slik at jeg jobber for mye? Har jobben min blitt en usunn avhengighet, og hvilke farer innebærer dette?

Avhengigheten finner nye veier

Avhengighet kan ramme alle på ulikt vis, de fleste av oss har et usunt forhold til noe. For noen dreier avhengigheten seg om illegale rusmidler, alkohol og spilling. For andre kan det være trening, internett, mat, jobb, sex, kjærlighetsbekreftelse og anerkjennelse gjennom oppmerksomhet i sosiale medier. For egen del er det viktigste spørsmålet jeg må stille meg selv; kan jeg leve med mitt usunne forhold til arbeid, og er dette noe defineres som en skadelig avhengighet? Kan det tenkes at jeg ruser meg på arbeid, og er det annerkjennelsen og bekreftelsen jeg oppnår gjennom jobben som utgjør dagens rus?

Jeg en arbeidsnarkoman?

En studie fra Bergen knytter det å være arbeidsnarkoman tett mot en psykisk lidelse, man peker på følgende «Det å jobbe i grensen til det ekstreme kan være et tegn på et psykisk eller emosjonelt problem». Studien peker også på at mange arbeidsnarkomane, har Adhd, tvangslidelser, angst eller depresjonslidelser. Forskerne brukte i studien syv kriterier for å skille det å være avhengig og ikke-avhengig av jobben.

Jeg scorer nok til enhver tid mellom 4 og 5 på dette, og er pr definisjon arbeidsnarkoman!

 Måtehold er utfordrende

Den siste tiden har jeg tenkt mer og mer på om mine avhengigheter i utgangspunktet kan beskrives som måteholdsutfordringer som slår inn på livets mange områder? For noen år siden skrev Oddmund Harsvik om måtehold, jeg har sjelden kjent meg så igjen som i kronikken: «Måte – svikefull jævel», der han beskriver sitt forhold til det å drikke med måte. Jeg har dessverre aldri kunnet drikke med måte, jeg kan heller ikke jobbe med måte, spise med måte, eller trene med måte (Nå har det vært 3 år uten trening), i tillegg er jeg stor røyker! De tre sistnevnte lastene mine gjør at jeg har en definert helseutfordring som jeg må ta tak i. Jeg må altså begynne å trene igjen, spise sunnere, og slutte å røyke.I tillegg til dette er jeg også arbeidsnarkoman. Men bør jeg jobbe mindre? Er det ikke slik at min selvkonstruerte travelhet skaper en hverdag som foruten stress også gir meg mye glede. Jeg har ikke vært sykemeldt de siste årene. Jeg trives i jobben som arbeidsnarkoman vernepleier med dobbeltkompetanse og måteholds utfordringer.

Den viktige samtalen

Det nærmer seg sommer og ferietid for de fleste av oss med tid for å lade batteriene. Kanskje bør flere enn meg bruke denne pausen fra hverdagen til å tenke igjennom vaner, uvaner, måtehold og avhengighet. Og spør gjerne deg selv og de rundt deg om de plages av dine måteholdsutfordringer.  Det er de som må leve med konsekvensene av engasjement og prioriteringer.

 Det skal bli mye bedre til høsten, da skal alt endres!

Det største selvbedraget mitt gjør jeg ofte like før en ferie som nå. Da sier jeg i høyt at det skal endres etter ferien, det skal jobbes mindre. Men så kommer forespørslene og jeg sier ja, ikke fordi jeg må, men fordi jeg vil. For å si ja til slike forespørsler betyr også å si ja til livet og en hverdag som gir mening mestring, livskvalitet, anerkjennelse og innhold. Og uansett hvor mye jeg sutrer og klager til samboeren, jeg er privilegert, jeg har en jobb jeg stort sett trives med, som jeg kan leve av, og der jeg får brukt meg selv på en god måte.

Så blir nok fasiten til høsten at jeg røyker, spiser usunt, og jobber alt for mye fremdeles. Men summen av livet mitt tilsier at jeg har det bra, og det er det viktigste for meg, for det har ikke alltid vært slik. Når jeg en dag finner ut av dette med måtehold skal jeg skrive bok, den skal hete: «Fant måteholdet og lykken etter års leting, er i dag edru, slank og nesten røykfri».

God sommer!

 

 

Av | 2017-06-29T15:34:36+00:00 29. juni 2017|Avhengighet|Skriv en kommentar

Legg igjen en kommentar