De personlige historiene om pengespillavhengighet må fortelles. De må fortelles nettopp for å få folk til å forstå hvor stor og ødeleggende denne avhengigheten er. Hvordan det berører spilleren selv, ektefelle, familie og arbeidsplassen.

Liberal spillpolitikk

Også politikerne som bestemmer spillpolitikken må lytte til hvordan spillerne har hatt det. Det er på tide at politikerne forstår konsekvensene av den liberale spillpolitikken. I de personlige historiene ligger også hvordan spillselskapene kynisk reklamerer og uten menneskelig solidaritet opererer for å rekruttere og beholde spillerne som de må forstå har problemer. I behandling har pasientene fortalt oss hvordan spillselskapene kontakter dem med fristende tilbud om nye spill. Er du i en sårbar og fortvilt situasjon er det lett å gi etter.

De personlige historiene bidrar både til å forebygge at andre blir problemspillere og som opplysning så flere får mot til å peke på spillselskapenes grådighet og usolidariske holdning mot spillerne.

Ulovlig pengespillreklame

Det er knapt mulig å bevege seg i samfunnet, på nett, i medier eller ute i offentligheten, uten å bli utsatt for et eller annet tilbud om- eller reklame for pengespill. Enkelte TV-kanaler bombarderer de norske seerne med ulovlig pengespillreklame fra utenlandske spillselskap som ikke har lov til å tilby pengespill i Norge. Samtidig er de lovlige norske selskapene Norsk Tippings reklame å se over alt og Norsk Rikstoto tilbyr uregistrert pengespill kombinert med alkoholservering på puber og travbaner.

Nå må politikerne være sitt ansvar bevisst og gå i mot all reklame for pengespill i Norge. Også den fra lovlige norske aktører. Det er utrolig at reklame for et så skadelig produkt som pengespill får fortsette og at Norsk Tipping, selveste Statens spillselskap stolt ytrer at de gjør alt de kan for å rekruttere unge mennesker til sine pengespill. Det ville vært utenkelig når det gjelder andre skadelige produkter som alkohol og tobakk. Hvordan ville vi reagert om Staten reklamerte for alkohol og pekte på at det var viktig å rekruttere de unge over 18 år til Vinmonopolet, fordi overskuddet av salget der skulle gå til gode formål?

Jeg reagerer også på at vi i Brennpunkt-programmet fikk høre fra direktøren i Norsk Tipping at de har omvisning for skoleklasser. Hva er tanken bak det? Hvordan ville vi reagert om Vinmonopolet tilbød det samme?

Tapsprosjekt med store omkostninger

Vi vet alle at pengespill for de aller fleste av oss er et gedigent tapsprosjekt. Mange må tape mye for at noen få skal vinne stort og for at det skal bli penger å dele ut til idrett og kultur. Som behandler av pengespillavhengige vet jeg at forsørgere har spilt for mye mer enn de- og familien har råd til å tape. Noen barn kan ikke dra på skoletur. Noen ektefeller er sykmeldte. Alle pengespillavhengige jeg har møtt er i perioder dypt fortvilte og desperate. I en slik situasjon er det lett for dem å tenke at neste spill kan gi en stor gevinst sånn at de kan betale gjeld og få pengene de har tapt tilbake.

Staten har rett og slett gjort seg avhengig av tippemidler for å finansiere idrett og kultur. Det er det motsatte av hvordan det skulle ha vært. Staten skal ikke oppfordre folk til pengespill, men beskytte sin befolkning mot slike skadelige produkter ved å føre en restriktiv spillpolitikk. Den må være restriktiv på linje med politikken som føres i forhold til alkohol og tobakk.

Nok er nok

Fra brukerorganisasjonen Spilleavhengighet Norge kommer slagordet: « Nok er nok. Si nei til all reklame for pengespill i Norge.» Jeg sier meg hjertens enig i det og kan legge til: Pensjonsfondet ut av internasjonale spillselskap, ingen flere nye pengespill, sett  lavere tapsgrenser hos Norsk Tipping, innfør tapsgrenser hos Norsk Rikstoto,  forby pengespill på steder som selger alkohol og stopp fokuset på å rekruttere unge spillere.