I en evaluering av kommunenes implementering av krisesenterloven, er konklusjonen tydelig: Kommunenes krisesentertilbud til grupper med tilleggsproblematikk, herunder rus, er mangelfullt og tilfeldig. Tilbudet oppfyller rett og slett ikke lovens krav.

Styrking av krisesentertilbudet

«Vi» i denne sammenheng er «kommunene». Krisesenterlova ble innført i 2010 og overførte ansvaret for krisesentertilbudet til den enkelte kommune. Lovens intensjon er å sikre et tilbud av god kvalitet for alle befolkningsgrupper over hele landet. Det understrekes at krisesentertilbudet skal være individuelt tilpasset. Evalueringsrapporten viser at her er det mye å gå på, for å si det sånn.

Det har Barne- og likestillingsminister Solveig Horne tatt på alvor. Med utgangspunkt i de åpenbare manglene som kom frem i evalueringen, ga hun i 2016 Bufdir (Barne, ungdoms- og familiedirektoratet) i oppdrag å igangsette Utviklingsprosjekt for styrking av krisesentertilbudet i kommunene til voldsutsatte med alvorlig problematikk knyttet til rus, psykiatri eller funksjonsnedsettelse. Konsulentfirmaet Varde Hartmark har fått oppdraget. All ære til ministeren.

Makt og avmakt

Tar vi lettere på det når voldsutsatte har alvorlige rusproblemer? Nå tenker jeg et utvidet «vi». Ikke bare kommunene, som har fått sitt pass påskrevet, eller ministeren, som har tatt grep. Jeg er like opptatt av hva som rører seg av holdninger i faglige rekker og i befolkningen generelt, som jo gjenspeiles både i lovverk og hjelpetiltak.

Gjennom mange års arbeid i rusfeltet og psykisk helsevern har jeg møtt både makt og avmakt, krenkere og krenkede, knyttede never og forslåtte kropper. Jeg har sett inn i mangler, skjevheter og paradokser ved lovgivning og tiltak som skal beskytte og hjelpe voldsutsatte, samtidig sikre en verdig behandling av voldsutøvere. Det har gjort sterkt inntrykk å være vitne til at drapsmenn med alvorlig rus- og psykiatriproblematikk raskt har fått tilbud om behandling for å bearbeide egne opplevelser og handlinger – parallelt med at drapsofre med tilsvarende problematikk har fått mangelfull beskyttelse og oppfølging i forkant av drapet, og at etterlatte av drapsofre med tilsvarende problematikk har måttet vente i bortimot et år for å få behandling for alvorlige traumer og langtidsbelastninger som pårørende.

Er volden mindre alvorlig når den rammer en rusmisbruker?

 Disse paradoksene kan gi stigmatisering av mennesker med alvorlig rusproblematikk en ny dimensjon. Er det slik at stigmatiseringsmekanismene mer eller mindre ubevisst kan ramme den voldsutsatte enda et hakk sterkere enn voldsutøveren? Hefter det noe ekstra ved det å være rusavhengig når man blir utsatt for vold? Bagatelliserer vi da volden, er ikke volden like alvorlig når den rammer mennesker med alvorlig rusproblematikk, inngår den ikke bare som en del av hele pakka, en pølse i slaktetida? Anvender vi et relasjonelt perspektiv hvor voldsutsatte – kanskje særlig rusavhengige som vanker i et rusbelastet miljø – betraktes som medansvarlige aktører i en situasjon som kommer ut av kontroll og ender med vold? Inntar vi en moralistisk holdning; «har ikke den voldsutsatte i grunnen seg selv å takke», i alle fall ørlite grann?

Kan volden være berettiget og selvforskyldt?

Assosiasjonene tikker i retning av mediedebatten som fulgte i kjølvannet av en dom i Stavanger tingrett, hvor en mann fikk innvilget strafferabatt for å ha banket sin kone. Retten mente han hadde grunn til å føle «berettiget harme» fordi han hadde oppdaget at kona var utro. (Lederartikkel i Dagbladet 6. mars 2017). Kan vi, i overført betydning, unne oss en aldri så liten «tiltaksrabatt» når det gjelder å beskytte og hjelpe voldsutsatte med alvorlig rusproblematikk, i den vrangforestilling at denne volden ikke slår like hardt og kanskje er litt selvforskyldt?

Svakheter som må rettes opp

Dette er mine refleksjoner i forlengelse av evalueringens konklusjoner og med referanse til egne erfaringer fra praksisfeltet. Evalueringsrapporten går ikke inn på denne type spørsmål og gir ingen holdepunkter for at det ligger negative holdninger til grunn for krisesentrenes mangelfulle tilbud til voldsutsatte med tilleggsproblematikk. Det pekes særlig på svakheter knyttet til organisering og tverretatlig samarbeid som hindrer en helhetlig og individuelt tilpasset beskyttelse og oppfølging av disse målgruppene.

Som medlem av den nasjonale referansegruppen for utviklingsprosjektet har jeg fått økt innblikk i utfordringer knyttet til denne tematikken. Det er foretatt en kunnskapsoppsummering, ulike modeller er under utprøving, sluttrapporten er under ferdigstillelse.

Tar vi lettere på det når voldsutsatte har alvorlige rusproblemer? Denne problemstillingen vil forhåpentligvis ebbe ut. De rusavhengige fortjener det, og samfunnet er tjent med det. Jeg ser frem til utviklingsprosjektets konklusjoner, ministerens oppfølging og kommunenes arbeid med å etablere anbefalte tiltak.