Jeg kjente jeg ble sint når du, min nye saksbehandler sa: «Vi har dårlig erfaring med at sånne som du skal ut og hjelpe andre som har utfordringer med rus og psykiatri».

Jeg hadde akkurat lagt frem for deg at jeg ønsket å bli vernepleier og at jeg hadde lyst til å jobbe med rus og psykiatri. Ordene svei; sånne som meg kunne altså ikke ha denne drømmen? Når jeg kom hjem bestemte jeg meg for at deg skulle jeg aldri se igjen, og slik ble det. Imidlertid har jeg ofte tenkt på deg, som uten å kjenne meg, tok på deg «systemhatten» og kjente sånne som meg bedre enn vi kjenner oss selv.

Når systemet krenker

Selv om jeg fikk god hjelp av flotte, dedikerte NAV-ansatte gjennom 6-7 år er det dette møtet med NAV jeg husker best. Det er dessverre slik for de fleste av oss; følelsen av krenkelse sitter lengre enn følelsen av å bli sett og hørt. Om du hadde en dårlig dag på jobben, eller bare var et menneske som ikke skulle hatt interaksjon med andre mennesker (utenom i lunsjpausen), vet jeg dessverre ikke. For meg betyr det ikke så mye i dag, men jeg tenker imidlertid at det er på tide at jeg realitetsorienterer deg litt:

Nå har jeg 4000 rusfrie dager!

Selv om du ikke representerte det synet og den forståelsen jeg møtte i andre deler av hjelpeapparatet i 2004 velger jeg allikevel å fortelle historien om deg. Fordi sånne som deg kan ødelegge drømmer. En dårlig dag på jobben eller en ubetenksom kommentar kan svi lenger enn man tror.

Siste gang jeg drakk var første uka i mars 2006, det betyr at jeg har 11 års rusfrihet. Mandag 20. februar 2017, hadde jeg 4000 dager rusfri! At det har gått så lang tid betyr at du garantert ikke husker meg, fordi du valgte å ødelegge relasjonen vi kunne fått allerede i første møte. Jeg valgte å skifte saksbehandler og slutte å forholde meg til deg. Den nye saksbehandleren min innså at sånne som meg kanskje har noe å tilføre andre som sliter. Vedkommende sa at «selvfølgelig kan du bli vernepleier Tommy, men da må du bli rusfri».

På disse 4000 dagene har jeg møtt mange sånne som meg som har egenerfaring med rus og psykisk helse utfordringer. De aller fleste er fantastiske mennesker, mange er rusfrie, noen er fremdeles i aktiv rus, men jeg synes i alle fall de fleste av sånne som meg har gode holdninger og verdier.

Hvordan gikk det?

I tilfelle du lurte på hvordan det gikk med en sånn som meg kan jeg fortelle det. Etter at jeg ble ferdig med vernepleierstudiet, jobbet jeg to år i en bolig med mennesker med psykisk helse utfordringer, så jobbet jeg to år på en sikkerhetspost i psykiatrien, før jeg flyttet til Oslo og jobbet et par år på en akuttpost. I dag jobber jeg i bruker- og pårørendeorganisasjonen A-larm og på Høgskolen i Sør-Øst Norge.

Jeg møter daglig sånne som meg og fantastiske fagfolk som brenner for jobben sin. Veldig få av dem har holdningene sånne som deg har. Akkurat at jeg har møtt få sånne som deg gjør meg i grunn litt glad, fordi sånne som meg trenger tjenester som tror på oss når vår egen tro er skiftende.

En drøm kunne ansvarliggjort meg

Når jeg sa jeg ville bli vernepleier så kunne du kanskje sagt: «For en god ide, men da vet du at du må slutte å drikke. Vi kan hjelpe deg med mye, men akkurat dette må du ville selv». For meg ble vernepleierstudiet en løsning, en katalysator for endring, jeg forstod at jeg ikke kunne være vernepleier og ruse meg.

Å kunne si at man tok feil

Som aktiv rusavhengig er en fylt med skam, mange føler seg stigmatisert av systemet og samfunnet for øvrig. Jeg har full forståelse for at fagpersoner kan tråkke i salaten, si ting som sårer, eller som oppleves krenkende; alle kan gjøre feil. Etter min oppfatning er den beste fagpersonen den som innimellom sier:

«Unnskyld, det hender dessverre at sånne som meg gjør en feil. Selv om vi har utdanning er vi bare mennesker, med alle de begrensningene det medfører»

Gode fagfolk ser at bak rusen finnes et menneske med drømmer og håp om noe annet. Først når drømmene og håpet blir tatt på alvor blir hjelpen til hjelp!