I min jobb i utredningsenheten hender det jeg tar i bruk begrepet «offerrolle». Det blir ikke nødvendigvis brukt som en positiv betegnelse. Jeg bruker det når jeg blir litt oppgitt og tenker at pasienten synes synd på seg selv og ikke tar tak i eget liv. Jeg har googlet ordet og da kommer jeg fort inn på artikler som dreier seg om hvordan man skal komme seg ut av offerrollen. Gjerne blir det fortalt om personer som har snudd livet sitt helt om og gått fra å synes at livet er vanskelig, til å ta ordentlig grep om eget liv. Dette er flotte artikler, men kan virke litt overveldende også. Jeg kan fort lure på om disse er motiverende når man virkelig synes at verden er vanskelig å leve i.

Sanne og falske offerroller

I en presentasjon jeg fant på nett fra Christian Schlüter, Nasjonal Kompetansetjeneste for Personlighetspsykiatri, skiller han mellom «sant offer» og «falsk offer». Kort fortalt sier han at de som har vært utsatt for noe utenfor seg selv, f.eks en ulykke, som får en betydning for videre liv er «sant offer».  Et «falskt offer» er derimot når man tilraner seg en status det ikke er grunnlag for. Han sier at dette går mer på trivielle hendelser som dreier seg mer om tap av personlige rettigheter eller selvfølelse. Han sier mye annet klokt også, men jeg vil ta utgangspunkt i dette bitte lille utsnittet. Poenget er at i det ene tilfellet er du klart uten skyld, mens i det andre tilfellet er det kanskje bare du som mener at skylden for vanskene ligger hos noen andre. Mange vil mene at du skal ta deg sammen og komme over det.

Noen å skylde på

Jeg tror at vi har lett for å tenke at pasientene gir seg selv en offerrolle som er falsk. For de som vil hjelpe er det vanskelig å se på at noen går på trynet gang etter gang og gjerne legger skylden på omgivelsene. «Jeg ble dårlig behandlet på Nav» eller «Ruskonsulenten følger ikke godt nok opp» kan være uttalelser som støtter opp om dette. Vi som er rundt kan tenke: Ta deg sammen og skjerp deg. Ruspasienter er mer enn bare rus. For mange er rusen en mestringsstrategi. Mitt poeng her dreier seg ikke om rusmestring, men livsmestring.

Ved utredningsenheten der jeg jobber, finner vi mye strev hos pasientene, som ikke har vært avdekket tidligere. Vi har høy gjennomsnittsalder (42 år i 2016) og det innebærer at mange pasienter har strevd et langt liv. De har blitt stilt overfor krav og målsetninger som de ikke har hatt forutsetninger for å klare. Manglende mestringsfølelse og oppgitte omgivelser har ofte blitt resultatet. Dette kan bli mye å bære for en person, og behovet for å legge skylden for problemene utenfor seg selv har nok blitt stort.

Å få en forklaring

Underveis i utredningen bruker vi mye tid på å hjelpe pasientene til å forstå hva funnene betyr. Det blir også lagt vekt på å gi tilbakemelding til personene rundt pasienten, både pårørende og hjelpeapparatet. For mange pasienter letter dette en stor byrde. Det er fremdeles de selv som strever, men de får en forklaring på hva som gjør det vanskelig å mestre og vi kan finne bedre måter å legge til rette og hjelpe på. Jeg tror at dette er med på å gjøre pasientene våre til ekte offer. De er ikke nødvendigvis offer for en ytre hendelse, men de er offer for en skade. De har altså ikke skyld i det grunnleggende strevet de har. Hvis du er født uten armer, sier vi jo ikke: «du bare må skjerpe deg så får du løftet koppen». Vi må sette inn noen hjelpemidler først.

Muligheter for mestring

Ved å finne ut hva som gjør at pasienten strever mer enn andre, kan vi lettere finne ut hvordan hindrene kan overvinnes. Da kan pasienten få mulighet til å få lagt til rette slik at mulighetene for mestring blir større. Omgivelsene kan ha mer realistiske forventinger. Når pasienten vet hvilke faktorer som må tas hensyn til, blir det også lettere å strekke seg mot å komme seg videre og sette nye mål. Det å overvinne et hinder man ser, må jo være lettere enn å bare møte en usynlig vegg.

Å oppnå ny respekt

Jeg mener at mange av våre pasienter er sanne offer, som blir behandlet som falske offer. Gjennom en utredning får de mer kunnskap om sitt grunnleggende strev. Dermed kan de ta tak i livet på en annen måte. De oppnår ny respekt fordi omgivelsene kan skifte fokus fra legge merke til feil og mangler, til å legge merke til hva de faktisk mestrer og hvilke utfordringer de faktisk står overfor.