I det siste programmet jeg så flyttet Helene inn på en avdeling for spiseforstyrrelser. Hun var omgitt av alvorlig syke pasienter. Noe av det sentrale ble å forstå hva sykdommen dreier seg om og hvor farlig den faktisk er. Det var to ting i Helenes undring som traff meg. Først hadde hun tanker om hvordan det hadde vært hvis det var hennes barn. Hvordan hadde det da vært å være mor? Det neste var at hun undret seg over hvordan hun med en frisk hjerne kunne forstå hvordan en som var så syk tenkte. Disse to refleksjonene oppsummerte mye for meg.

Jeg har selv hatt det tøft som pårørende en periode nå. Jeg har fått kjenne på hvor vanskelig det er å følge fornuften når følelsene står i veien og hvor gjerne jeg ønsker og bare kunne «fikse» opp. Som pårørende blir jeg opptatt av å skulle hjelpe. Vi lever i et godt velferdssamfunn og det er mye hjelp å få. Det jeg selv erfarer er at uansett hvor god hjelp vi får, så er det likevel overveldende å være pårørende. Den enkle løsningen jeg vil ha, finnes ikke alltid. Det er også slik at dem vi er pårørende til, skal kunne gjøre sine egne valg. Pårørende blir sittende på sidelinja, uansett hvor tett på vi får være.

I perioder med mye bekymringer har jeg liten toleranse for endringer. Selv små ting som blir endret, føles overveldende. Det er ikke rom for omstilling i hodet. Dette gjør igjen at jeg blir lite fleksibel og kan reagere meget intenst på det som egentlig er småting. Man kan vel enkelt si det at jeg overreagerer. Flesteparten av oss har det nok sånn, når vi har for mange bekymringer på en gang. Men er vi som omgivelser flinke til å ivareta det? Og hvor lenge tåler vi å forholde oss til de som har det sånn? En pårørende til en som ruser seg vil ha bekymringer nok for en hel bataljon. Hvordan klarer vi som omgivelser å ivareta dem? Jeg tror vi er flinke og omsorgsfulle en periode, og så forventer vi at de skal gå tilbake til «normal» funksjon igjen. Vi har på et vis ikke tid til mer. Men hva når de er pårørende til noen som står i en evig runddans av problemer. De som ikke blir friske eller fortsetter å rote det til for seg? Hvor tålmodige er vi da?

Ofte tror jeg det er lettere å forholde seg til egen smerte og slit, enn det er å forholde seg til andres. Det å stå på utsiden gjør oss i utgangspunktet hjelpeløse. Vi vil så gjerne hjelpe, men er helt avhengig av den andre om vi får lov. Hvordan blir det da å være pårørende til en med en «syk» hjerne, når man selv har en «frisk», som Helene spør om. Hva gjør vi når vi ikke kan få den andre til å forstå hva som er rett. Dette opplever vi som pårørende alle sammen, selvfølgelig i større og mindre grad. Se f.eks på tenåringer. Hva gjør vi når ungdommene tar valg som i våre øyne er feil, hva når de ikke tar imot gode råd, hva når de begynner å gjøre feil gang på gang? Hva gjør det med oss som pårørende? Det å være foreldre til en ungdom med en hjerne under ommøblering er en påkjenning i seg selv. De skal ut i verden og de skal prøve og feile. Det er en prosess de må gjennom for å bli voksne og selvstendige. Men er det lett å stå og se på, uten å ville gripe inn? Nei, jeg tror ikke det. Dette er i utgangspunktet sunne og friske prosesser, hvordan er det da når man skal forholde seg til de som er syke? Det må være så mye, mye verre.

I rusfeltet er vi omgitt av mennesker som har liv som kan oppleves overveldende og kaotisk. Jo mer følelser vi har, jo mindre fornuft er det plass til. De er omgitt av bekymringer, smerte og sorg. Min oppfordring blir at vi klarer å ivareta disse personene på en god måte. Vi må alltid huske på hvor ille det er å være den som står ved siden og ofte så gjerne vil gjøre godt, men ikke får det til, eller kanskje ikke får lov. Se dem, møt dem, vær litt tolerant og tenk at her møter jeg et menneske som bærer tungt. Vi er sjelden smartest når vi går opp de bratteste bakkene, vi har nok med å puste og komme oss videre.