I min jobb som samhandlingskonsulent ved utredningsenheten er jeg så heldig at jeg får jobbe med å finne best egnet behandlingssted for våre pasienter. Målet er å finne ut hvilke tilbud som best kan dekke pasientens ønsker og behov for videre behandling. Dette er et spennende puslespill som består av mange ulike elementer. Pasientens ønsker, våre funn, tidligere erfaringer, motivasjon, ventetider og så videre må tas med i vurderingen for å finne rett sted.

I vår helseregion er det mange ulike behandlingstilbud å velge mellom. Vi har poliklinisk behandling og institusjonsbehandling, korttid og langtid, store og små institusjoner, terapeutisk samfunn og tolvtrinnsmodell, kjønnsdelt behandling og blandede avdelinger, mye og lite aktivitet osv. osv. Det er lett å tenke at man burde ha nok å velge mellom og at alle burde finne et sted å være. Men så enkelt er det ikke.

Anerkjent metode, men passer ikke alle

Ved en utredningsavdeling har vi fokus på å finne hva pasienten kan ha nytte av for å komme videre med livet sitt. Det jeg ønsker å sette søkelyset på nå, er de som har behov for å være i et skjermet miljø, men som ikke vil ha nytte av gruppeterapi. Det å finne en rusinstitusjon i Helse Sør-Øst regionen som ikke baserer seg på grupper, er nesten umulig. De fleste gjennomfører gruppesamlinger og har behandlingsgrupper av et eller annet slag.

Gruppebehandling er effektivt både i forhold til kostnader og tid. Man får behandlet mange på en gang, med samme ressurser som man bruker på en pasient i individuell behandling, og mange pasienter hører også mer på andre med felles erfaring. Gruppebehandling er innen rusbehandling anerkjent som en god metode.

Manglende mestring

Å delta i gruppebehandling krever et visst funksjonsnivå. Som deltager skal du følge med på hva de andre sier, du skal relatere det til egen situasjon, du skal kunne gi tilbakemeldinger, du skal kunne ta imot tilbakemeldinger, du skal bære det de andre forteller, du skal ta til deg nye ideer og tankemåter og du skal ikke minst ta imot andres tilbakemeldinger på en måte som gjør deg til et klokere menneske. Det er ikke alle som klarer dette. Min erfaring er at det er vanskelig å vurdere om pasienten strever med manglende mestring eller motivasjon. Flere ganger har nok konklusjonen blitt at pasienten sliter med motivasjonen. Etter utredninger hos oss ser vi nå at det ikke alltid har vært pasientens motivasjon, men mestringsevnen som svikter.

Tilrettelegging

AD/HD er en av flere diagnoser der noen av symptomene kan gjøre det vanskelig å nyttiggjøre seg gruppebehandling. I Karin Lossius sin bok «Håndbok i rusbehandling» beskrives det hvordan man kan legge til rette for at det skal bli lettere for en pasient med AD/HD å delta i en gruppebehandling. Det foreslås å legge til rette for å ta seg ekstra pauser og til mulighet for å kunne bevege seg rundt. Det beskrives likevel et case der terapeuten oppfatter at pasienten er konsentrert og med, men pasienten selv sier at han har falt ut ganske tidlig. Årelang erfaring med å skjule problemene og vår tro på at det at en person med AD/HD følger med, bare han sitter stille, er med på å lure oss. Vi vil jo så gjerne at de skal få det til.

Mange av våre pasienter vil kunne nyttiggjøre seg gruppebehandling dersom den er tilrettelagt for den spesifikke problematikken de har, utover rus. Utfordringen med grupper i rusbehandlingen i dag er at det som er felles er rusen, ikke de traumene, personlighetsforstyrrelsene eller f.eks depresjonen pasientene strever med. Dermed passer ikke alle pasientene inn i rusbehandlingsgrupper, men de har fremdeles behov for rusbehandling i institusjon.

Å prøve og feile

Det å henvise til et behandlingsopplegg, vi ut fra en faglig vurdering finner at pasienten ikke vil mestre, blir feil. Vi kan ikke forvente at en institusjon skal endre på hele sitt opplegg for en enkelt pasient, og jeg tror også det blir stigmatiserende å ha «fritak» fra alt som egentlig er obligatorisk. Kunne vi heller klart å legge opp behandlingen slik at pasientene kan «shoppe» tilbudene, at de fyller dagene sine selv, i samarbeid med sin behandler? Jeg tror det er mulig å organisere behandlings- og aktivitetstilbudene på institusjonene, slik at dette blir mulig. Da vil vi også få rom for å gi pasientene en mulighet for å prøve de ulike alternativene, for så å velge etter hvert. Det er mobilselskaper som reklamerer med at man kan prøve ulike abonnementer i en måned før vi bestemmer oss. Pasientene burde også få mulighet til å prøve seg fram, for livet videre er tross alt viktigere enn et mobilabonnement!