Denne uka kom meldingen om at helseminister Bent Høie vil at rusbrukere skal få helsehjelp fremfor straff. Høies argument er at bøter, straff og prikk på rullebladet ikke hjelper noen ut av narkotikaproblemer, heller tvert imot. Han ønsker derfor en slutt på bøtelegging for narkotikabruk, og at ansvaret flyttes fra justissektoren til helsesektoren. Media kaller Høies forslag for en radikal omlegging av narkotikapolitikken. Sett i lys av det vi i dag vet om straffesanksjoner knyttet til rusbruk mener jeg det er mer radikalt å fortsette i dagens spor. Jeg mener det er på høy tid at helseministeren uttaler seg om narkotikapolitikken, og ønsker Høies forslag velkommen.

War on drugs

Norsk narkotikapolitikk står i et motsetningsfylt forhold, mellom justis- og helsesektoren. For å forstå hvorfor det er slik, må vi gå noen år tilbake i historien. Frem til 1960 – tallet ble narkotikabruk sett på som et medisinsk anliggende, mellom legen og pasienten. Det var i hovedsak to brukergrupper. Godt voksne mennesker med en opiatavhengighet, som fikk dette skrevet ut av legen sin, og helsepersonell med enkel tilgang til legemidler. Men med fremveksten av hippiebevegelsen oppsto det en endring både i hvem som brukte rusmidler og hvordan de skaffet det. Ungdom utgjorde nå en stor gruppe brukere, og de tok i bruk narkotiske stoffer uten noen form for medisinsk kontroll og distribusjon. Dette fikk voksengenerasjonen til å reagere. Den nye rusmiddelbruken ble beskrevet som en epidemisk trussel, hvor bruk av narkotika kunne smitte over på en hel ungdomsgenerasjon. Tanken om narkotikabruk som et trusselbilde, vokste frem. President Nixon beskrev narkotika som folkefiende nummer én, og erklærte «war on drugs». Her hjemme stilte politikere fra ulike partier seg bak en radikal innskjerping av strafferammen. Fra å risikere 6 måneders fengsel for brudd på narkotikaloven frem til 1964, økte strafferammene dramatisk i årene fremover, og fra 1984 kunne man risikere 21 års fengsel for narkotikaforbrytelser.

Skadereduksjon

Men til tross for strenge straffer har vi ikke lyktes med å få et narkotikafritt samfunn. Situasjonen i dag er at så mye som 60 % av de som sitter i fengsel har et rusproblem forut for innsettelse og mange soner for narkotikarelaterte lovbrudd. Vi har for lengst innsett at straff alene ikke løser problemene som følger i kjølvannet av rusbruk. På 1990-tallet fikk tanken om skadereduserende tiltak solid fotfeste. Metadonbehandling, nå kjent som legemiddelassistert rehabilitering (LAR) ble, tross store uenigheter, innført for å redusere antall heroinoverdoser. I dag drives skadereduserende tiltak i stor skala. Målet er å begrense skadene som rusbruk fører med seg, uten at det stilles krav om rusfrihet hos mottakeren. Blant tiltakene kan nevnes sårstell, utdeling av rent brukerutstyr, akuttovernatting og gratis måltider. Fordi narkotikamisbruk- og avhengighet i dag regnes som sykdom, utløses pasientrettigheter på lik linje med andre pasientgrupper. Dette gir blant annet ruspasienter de samme rettighetene til nødvendig helsehjelp, individuell plan og tilbud om LAR. Det er bred enighet i befolkningen om at ingen skal lide unødvendig som følge av å ha mistet kontrollen over sitt rusbruk.

Dobbeltmoral

Men det motsetningsfylte forholdet mellom rus som et kriminelt problem på den ene siden, og et helseproblem på den andre, skaper etter mitt syn en forvirrende og dobbeltmoralsk tilnærming. På den ene siden straffer vi rusbrukere med fengsel, samtidig som det er tillatt å dele ut desinfiserende rengjøringsmidler til sprøyter. Rusbrukere blir tatt ifra brukerdoser, samtidig som de får lov i injisere narkotika på sprøyterom under tilsyn av offentlig helsepersonell.

Et helseproblem

Vi har heldigvis forflyttet oss fra den ensidige tanken om at straff er det eneste bøtemiddelet mot narkotika. Mange rusbrukere er i dag mottakere av helsevesenets tjenester, og har rett til å få hjelp. Sånn sett synes jeg ikke helseministerens utspill er så revolusjonerende, og jeg synes det er helt naturlig at han kommer på banen. Det er behov for flere stemmer i debatten, utover de som kun har fokus på den kriminelle delen av narkotika. Jeg mener Høie sender et tydelig signal om at de som strever på grunn av narkotika først og fremst har et helseproblem. Dette vitner om at han har tatt inn over seg det forskningen viser. Ingen blir kvitt sin avhengighet ved å tas ifra en brukerdose. Ingen blir rusfri av å opparbeide seg gjeld, og ingen motiveres til en livsstilsendring ved å påføres prikker på rullebladet. Når noe ikke har ønsket effekt er det etter min mening en god grunn til å endre retning. Og med helseministerens uttalelse denne uken, er det sådd et lite håp om at endringen faktisk kan finne sted.