Ambivalens. Et grunnleggende fenomen i endringsarbeid. Utfordrende og helt vesentlig å forstå og håndtere i møte med rusrelatert problematikk.

Språklig definert som dobbeltsidighet, det å romme motsatte tendenser, en sinnstilstand som oppstår når man har to motstridende følelser eller holdninger samtidig, vanskeliggjør det å ta beslutninger fordi alle løsningene ser ut til å være like gode eller like dårlige.

Faglig forstått via to ytterpunkter: I vid forstand en normal (om ikke akkurat behagelig) side ved det å være menneske.  – Ambivalence is human nature, ambivalence is who we are. (William R Miller, grunnlegger av samtalemetoden Motiverende Intervju). I sin ekstreme variant, en del av symptombildet innenfor schizofrenispekteret.

Levendegjort og knadd inn til margen i filmens, musikkens og skjønnlitteraturens vidunderlige verden. Jeg nevner kjapt Woody Allens´s Husbands and Wives, hvor klassisk ambivalens knyttet til samliv og samlivsbrudd synliggjøres gjennom dobbeltsidige briller: Konfronterende og aksepterende, nevrotiske og klarsynte, ironiske og forsonende, humoristiske og med en gjennomgående undertone av dypt alvor. Ikke like elegant, men desto mer endimensjonalt og taktfast oppsummert av åttitallssjarmørene Wham – Should I stay or should I go?

Ambivalens i et barne- og familieperspektiv

Hvis det i utgangspunktet hefter noe allmennmenneskelig ved motstridende tanker og følelser, hva kan gi næring til en tidlig etablering av mer permanente reaksjonsmønstre hvor ambivalensen stikker dypere, slår hardere og ikke gir slipp?

Den svenske filmregissøren og forfatteren Ingmar Bergman har skrevet og filmatisert en trilogi om sine foreldres kompliserte relasjonsliv – Den gode viljen, Fortrolige samtaler og Søndagsbarn.  I den lille selvbiografiske romanen Søndagsbarn skildrer Bergman med skarpt blikk og følsom penn et barns opplevelse av sine foreldre og deres konflikter. Med utgangspunkt i sin egen barndom tar han oss med inn til noe av det vanskeligste for et barn å skulle begripe og ikke minst forholde seg til: At den voksne kan være både god og ond. Farens varme og trygge hånd – og hans voldsomme temperament med heftige sinneutbrudd og innslag av følelseskulde. Glimtene av inderlig nærhet og tilstedeværelse – og den plutselige, uforståelige tilbaketrekningen. Barnets forvirring, avmakt, forlatthet og dype eksistensielle ensomhet når foreldrene forsvinner i sin selvopptatthet og overlater til barnet å tolke virkeligheten.

Dette motsetningsfylte landskapet vil være gjenkjennelig for mange med en barndom preget av foreldres rusmiddelmisbruk. Samspillet i rusbelastede familier kjennetegnes ofte av uforutsigbarhet, skiftende spilleregler og inkonsekvent oppdragelsesmønster styrt av de voksnes tilstand, ikke barnets behov. Bagatellisering, benekting og manglende bekreftelse på hva som skjer. Høyt konfliktnivå med trusler om represalier. Alt dette innhyllet i en øredøvende taushet hvor barnet ikke inviteres til å utvikle og uttrykke sin egen identitet, men snarere tilpasse seg foreldrenes omdreininger i syklusen og fasene som kjennetegner et rusmiddelmisbruk.

Mot dette bakteppet vil ikke bare dramatiske endringer i væremåte hos foreldre, men også tilsynelatende vage og nesten umerkelige stemningsskifter «satt i system» kunne ramme et lite barn med voldsom kraft og gi grobunn for utvikling av dyp og vedvarende ambivalens. Vekslende og motstridende signaler fra voksne skaper motstridende følelser og tanker hos barn. Veien til relasjonelle utfordringer både på kort og lang sikt ligger åpen.

Voksne søndagsbarn

Jeg har møtt mange «søndagsbarn» som har søkt hjelp i voksen alder. Her er ett av dem:

– Kontrasten mellom mammas myke, lavmælte stemme som den ene kvelden leste eventyr – og hennes vulgære, støyende, sprukne og stankende fyllerøst neste kveld – var knapt til å bære. Det hadde på mange måter vært lettere om hun hadde vært en reinspikka drittsekk. Da hadde jeg sluppet å føle meg så delt.

Hun var utslitt av sin evige ambivalente pendling mellom ytterpunkter. Skal, skal ikke. Vil, vil ikke. Våger, våger ikke. Bør, bør ikke. På den ene siden, på den andre siden. Hodet tilstrebet et enten eller, mens hjertet blødde i et både og. Hun var fylt til randen av denne såre dobbeltsidigheten som stikker kjepper i hjulene for skolegang, arbeidsliv, vennskap og intime relasjoner: Lengselen etter samhørighet, frykten for avvisning. Ønsket om å gi seg hen, frykten for å miste kontroll. Behovet for å være åpen, behovet for å skjule. Behovet for nærhet, behovet for avstand. Normale motsatser vi alle får i fleisen før eller siden, men i en så forstrukket utgave at det preget hele tilværelsen. Ikke så rart, når bunnlinjen besto i spørsmål som runget innvendig gjennom hele barndommen og fortsatt kastet skygger over alle forsøk på å stole på og knytte seg til andre mennesker: – Er mamma glad i meg når hun har drukket og blir sint? Er jeg glad i mamma når hun har drukket og blir sint? Kan jeg være både glad i og sint på mamma? Slutter mamma å være glad i meg hvis jeg blir sint? Er mamma og pappa glade i hverandre? Kan jeg være glad i både mamma og pappa hvis de ikke er glade i hverandre? Må jeg velge side?   

Nøkkelen til endring

Som mange andre «søndagsbarn» klarte hun i utgangspunktet ikke å plassere sin ambivalens inn i en forståelsesramme som ga mening. Dette ble et hovedfokus i behandlingen. Etter hvert ble hun i stand til å se sitt reaksjonsmønster i sammenheng med familiesamspillet. Å nøste i disse trådene åpnet opp for at hun gradvis distanserte seg fra foreldrenes kamper og begynte å utkjempe sin egen – på egne premisser. Nøkkelen til hennes endringsprosess lå trolig i å anerkjenne ambivalensen som en drivkraft, ikke støy i maskineriet. Utforske det motsetningsfylte i stedet for å feie det under teppet. Romme – og kanskje derved temme – ambivalensen i den forstand at den ikke fikk herje fritt, men ble gjort til gjenstand for bevisst bearbeiding.