Gjesteblogg ved organisasjonen Barn av rusmisbrukere(BAR)

-Jeg husker enda den lørdagskvelden da det ringte på døren. Presten som kom for å fortelle at pappa var død. Mamma og jeg satt og så på tv og koste oss med godis i sofaen, og inn kom mannen som ødela vår helgeidyll. Jeg husker mamma begynte å gråte, og at jeg ba henne om å slutte for jeg synes det var ubehagelig. Jeg husker jeg var lei meg selv, men jeg ville ikke vise det – det er ikke alltid like lett å skulle vise såre følelser når man er ti år, spesielt ikke når pappa’n din har dødd av overdose, og det nesten ikke er noen som vet at han er rusmisbruker.

Jeg kan ikke forklare hvorfor det var så farlig for meg at noen skulle se at jeg var lei meg, men når jeg har blitt eldre så har jeg skjønt hvor tabubelagt og et ”ikke-tema” det er å snakke om rusmisbruk. Jeg ser hvor mange voksne som enda sliter med å snakke om det, så det er ikke så rart at et barn «gjemmer seg», da man er blitt opplært av samfunnet til at dette er noe man ikke snakker om.

Jeg tror aller helst jeg ville slippe å bry meg, slippe å føle på noe som gjorde så vondt, og som var så ufattelig vanskelig å snakke om. I mitt hode tenkte jeg til slutt at han var jo død, så da konkluderte jeg med at det heller ikke var noe å snakke om. Hva var det egentlig å si?I seksten år snakket jeg ikke om pappa. Ikke til noen. Når folk spurte hvordan faren min døde, så sa jeg bare at det ville jeg ikke si – og da spurte ingen mer om det.

Barn som mister sine foreldre i overdose har ulik grad av informasjon om foreldrenes rusproblematikk på forhånd. Dette henger godt sammen med at vi fortsatt synes det er vanskelig å skulle snakke MED barn om voksnes rusproblemer. Vi foretrekker å tenke tanken om at ”barn som ikke spør, lurer ikke på, eller forstår ikke hva som skjer”. Ofte opplever vi i BAR å bli kontaktet av en forelder som lurer på hvordan man skal fortelle sin 9 år gamle sønn eller datter at mamma/pappa er rusmisbruker og derfor ikke kan være på besøk der.Mange av våre brukere forteller selv om den intense sorgen, savnet og sinnet ved at forelderen med rusproblem har dødd. Det oppleves ofte som en brutt relasjon hvor man den ene dagen har en forelder, og neste dag så er den forelderen borte, uten at man kanskje har fått svar på alt man lurer på. Dette beskrives av mange som åpne sår man tar med seg langt inn i eget voksenliv, men dette er skjulte sår som ikke vises.

Barn som har en forelder med rusproblemer etterlyser selv informasjon. De ønsker å vite hvordan det går med mamma og/eller pappa. Dette har kommet helt tydelig frem i levekårsstudien om barn og ungdom som har en forelder med rusmiddelproblemer (2015).Verdens overdosedag handler ikke kun om å minnes de som vi har mistet som vi var så glade i, det handler også om å tørre å ta sjokket, sorgen, savnet og i noen tilfeller lettelsen hos de som står igjen, på alvor.

Vi vet det finnes altfor mange barn der ute som enda lever i tabuet, og like mange voksne som bærer på vonde barndomsminner som de ikke får snakket om. Derfor er det viktig at vi fortsetter å jobbe for åpenhet rundt rusproblemer, både for brukerne selv, men også for de pårørende som står rundt. Én markering, en dag i året løser ikke alt, men det er et steg på veien der de gode kreftene må gå sammen for å forhindre nye dødsfall og for å bryte sirkelen med taushet og tabu.

TEKST AV: Marius Sjømæling , leder i BAR og nettverksmedlem Ida i BAR.