Gutten fortalte om en oppvekst med vold og overgrep. Han fortalte om hvordan han som et lite barn la den ekte seg til side, og satte på seg en overlevelsesmaske. Han fortalte om hvordan barnehage, skole og sykehus tidlig kunne fanget opp hvordan han egentlig hadde det, men hvor det ikke skjedde. Han var en gutt som var ”flink” til å skjule hjemmesituasjonen sin, slik så mange barn i Norge er. Jeg klarer ikke å fri meg fra tanken om hva som kunne vært annerledes for han i dag, om noen hadde agert tidligere. Det må vel ha vært noen voksne som var bekymret? Det må vel ha vært noen voksne som så at alt ikke stemte? Hvorfor reagerte ingen på alle bortforklaringene hans om ikke å delta i gymtimer? Eller på hvorfor han var så trøtt og ukonsentrert?
Når vi ser på statistikk fra videregående skole og drop – out, så viser undersøkelser fra utdanningsdirektoratet at en av tre elever ikke fullfører videregående i løpet av en femårsperiode. Det er enda flere som ikke fullfører yrkesfaglige studieretninger (opp mot 40-50 %). Dropout fra videregående skole er en stor utfordring for samfunnet. Men problemet starter som oftest ikke når de begynner på videregående skole, mange har allerede ”droppet ut” mye tidligere.
Det er ikke skolen, men vanskelige familieforhold som er det største problemet, når ungdommer dropper ut av videregående skole. Det kommer frem når ungdommer selv forklarer hvorfor de avbrøt skolegangen i en undersøkelse av Sidsel Natland ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) og Maja Rasmussen, seniorrådgiver ved «Ung i Jobb», som er et prosjekt hvor målet er å forebygge skoleavbrudd. De forteller at ungdommene ikke vektla skolen som deres største problem. De forklarte avbruddet som resultat av vanskelige forhold både personlig og i familien. Ungdommene fortalte historier om sykdom hos voksne og hos barn, om far som drikker, om mor som er deprimert, om vold og andre kaotiske familieforhold.
Kunne den unge gutten jeg møtte i fjor ha fullført videregående om han hadde blitt sett i barnehagen, og det hadde blitt satt inn tiltak for han og familien på et tidlig tidspunkt? Det blir bare spekulasjoner og gjettinger. Men jeg velger å tro det. Når over 90 % av barn i dag går i barnehage i Norge, så er barnehagen en av de viktigste arenaene for tidlig innsats. Så hvorfor blir ikke flere fanget opp? Har profesjonelle motstand mot å se?
nettsiden til tidsskrift for den norske legeforening, skriver Halvorsen, Killén og Grøgaard i en artikkel hvorfor vi overser barnemishandling. De sier det dreier seg om overlevelsesstrategier, overidentifisering med foreldrene, bagatellisering, rasjonalisering, distansering, projisering og problemforflytning. Ved å overidentifisere tillegger vi foreldrene flere positive egenskaper enn det de har, noe som hindrer oss i å se realitetene. Og som igjen kan distansere oss fra barnets sårbarhet, angst og lidelse. Vi kan også distansere oss ved å trekke oss tilbake, henvise videre – «dette er ikke mitt bord» – og plassere ansvaret hos andre.
I Christoffer-saken ble alvorlig omsorgssvikt og fysiske overgrep omdefinert til diagnosen AD/HD. Et aktivt arbeid med å undersøke relasjonene i familien og foreldrefunksjonene ble erstattet med medisinering. Gjorde dette at profesjonelle slapp å ta innover seg Christoffers ensomhet og redsel? At de slapp å forholde seg aktivt til foreldrene, barnevernet og politiet?
Forskning viser at barn som vokser opp med rus, vold eller psykisk syke foreldre ofte har bekymringer for det forutsigbare uforutsigbare. Dette er barn som har større risiko enn andre til å pådra seg ulike symptomer og problemer. Dessverre er det ofte slik at vi på bakgrunn av symptomene tillegger barn en sykdomstilstand og behandler barnet deretter. Vi tar ikke hensyn til det bakenforliggende og hva som egentlig er årsaken til barnets ytre uttrykk.
Skal vi unngå at barn detter ut av videregående allerede i barnehagen, så må vi voksne ha mot til å se og evne til å handle. Vi må våge å ta innover oss barnets sårbarhet, angst og ensomhet. Vi må våge å se bakenfor barnets symptomer. Og vi må våge å stille spørsmål om hvordan det er bak hjemmets private vegger i foreldresamtaler.