Tematikken og statistikken tilsier at flere kvinner enn menn vil lese dette blogginnlegget og ta en titt på denne filmsnutten:

 Jeg ler spontant med en flik av ambivalens og motstand. Kjenner meg umiddelbart igjen i kvinnen, i settingen, i stereotypien (som jeg forakter, men likevel føler meg truffet av, midt i pannebrasken, hvis det sier deg noe, men dette skal jeg komme tilbake til).

Jeg smiler overbærende av mannen, når han i all sin enkle, analytiske og handlekraftige prakt foreslår en løsning som er åpenbar for oss alle – unntatt for kvinnen som sitter der til spott og spe med spikeren i panna. Hun vil ikke bli «hjulpet», hun vil bli hjulpet. Hun vil bli hørt, forstått, bekreftet. Mens hun sitter der og lider. Og freser mot mannen når han kommer med et konkret og høyst betimelig tips til hvordan komme ut av lidelsen nokså kjapt. Nei, her skal det lyttes. «Løsningen» er ikke løsningen for kvinnen som først og fremst vil bli forstått – ikke bli fortalt hva som er lurt å gjøre.

Lytting i endringsarbeid

Empati – evnen til å ta den andres perspektiv – er et grunnleggende prinsipp i samtalemetoden Motiverende Intervju (MI). Empatiske lytteferdigheter utgjør bærebjelken i gode samtaler om endring. Den terapeutiske kraften ligger i aktiv lytting, kombinert med evnen til å hente ut og forsterke samtalepartnerens egen motivasjon – og eget språk – for endring. God hjelp i endringsprosesser er hjelp til å snakke seg selv inn i endring – ikke bli snakket inn i endring.

Dette er ikke ukvalifisert synsing, det er godt dokumentert gjennom studier og forskning på MI. Lytting, som tar sikte på å fange opp den andres ståsted, er det beste vi har å rutte med som hjelpere i endringsarbeid. Vårt språk skal reflektere og fremheve, ikke overdøve, den andres språk.

Lettere sagt enn gjort. Eller, for å ta mannen i filmens perspektiv – lettere gjort enn sagt. Han ser, men hører ikke. Han ser både problemet og løsningen, men hører ikke kvinnens behov for å gå veien om sin opplevelse av situasjonen.

 

Han er klar for handling, men det er ikke hun. Forslaget til løsning er «riktig» – men det er hans, det er prematurt, det skygger for hennes ståsted.

 

Klar kjønnsdeling

Ja, jeg identifiserer meg raskt med kvinnen i filmen og ser i arrogant nåde til mannen, som ikke har forstått kvinnens behov for å bli forstått. Assosiasjonene går til hjerneforskning som forteller oss at jo, kvinner er fra naturens side mer empatiske enn menn. Jeg deltok for noen dager siden på en workshop med William R. Miller, en av grunnleggerne av samtalemetoden. Han kunne fortelle at i den generelle befolkningen har kvinner mer empati enn menn, men denne kjønnsforskjellen finner vi ikke igjen hos utvalgte befolkningsgrupper representert i forskning på MI.

 

Nei vel. Å trene opp empatimuskelen er med andre ord en obligatorisk øvelse for både kvinner og menn. – Men kvinner tiltrekkes kanskje i større grad enn menn av en samtalemetode som i så stor grad vektlegger empati?  – Mulig det, svarte Miller, og kikket ut over forsamlingen som besto av 18 kvinner og 2 menn.

 

Her begynner moroa. Jeg nevnte innledningsvis tematikk og statistikk. En rask opptelling fra MI kurs jeg har holdt (sammen med en mannlig kollega, bare for å ha nevnt det) viser en klar kjønnsfordeling blant deltagerne – ca. 80 prosent kvinner, 20 prosent menn. Denne skjeve kjønnsprofilen gjenspeiles i noen kjappe google søk: – 1 av 10 barnehageansatte er menn. – 3 av 4 lærere i grunnskolen er kvinner. – Nesten bare kvinner i barnevernet. – Psykologien trenger flere menn.

 

Skremmer vi vettet av menn?

Møkkatall. Kvinner passer barn, underviser barn, tar hånd om barn som utsettes for omsorgssvikt og/eller sliter med atferdsproblemer, behandler barn. Kvinner behandler voksne. Kvinner underviser og veileder kvinner som skal hjelpe både jenter og gutter, kvinner og menn i motivasjons- og endringsarbeid. Alt kan repeteres, som Jokke og Valentinerne synger. Kjønnsforskjellene repeteres – og forsterkes dermed ytterligere gjennom nye generasjoner pedagoger, omsorgsarbeidere og terapeuter. Ikke noe nytt i dette. Det er det som er så nitrist.

 

Jeg kjenner ubehaget begynne å piple frem. Kan det være empatien som er i ferd med å flomme over og utforme feminiserte elveleier? Hvor mannegrums filtreres og skylles vekk, slik at kvinners kommunikasjonsmønster rendyrkes og kanaliseres inn i sterke understrømmer på viktige arenaer for endringsarbeid? Hvor menns forståelsesrammer og språklige uttrykk blir liggende som forsteinede avleiringer i latterliggjort, inntørket handlekraft? Hvor kvinners behov for å forstå, bli forstått og «sette ord på det» tar rotta på de få mennene som allerede befinner seg i dette landskapet, og skremmer vettet av menn som vurderer å søke seg dit? Hvor det skapes behandlingstilbud som favoriserer sosiale hjerner fremfor personer som domineres av en mer analytisk-systematisk hjerne?

 

Vi trenger begge kjønn

Latteren fra filmen setter seg fast i svelget. Jeg tenker på de gangene jeg har forbannet min empatiske legning og vært misunnelig på det maskuline kommunikasjonsdraget, som på sitt beste har noe befriende ukomplisert ved seg. Gjennom et langt yrkesliv er jeg blitt konfrontert med den nødvendige motsatsen til det jeg selv representerer, mest av alt i møte med noen av de guttene og mennene jeg har forsøkt å hjelpe. Gutter og menn jeg er ganske sikker på ville ha profitert på en mannlig behandler.

 

Hvorfor? Fordi empati ikke bare er noe man «har» – det må kommuniseres. Kanskje er det noe ved den mer maskuline måten å uttrykke og formidle empati på som jeg har sansen for. Hvor noe av det empatiske innholdet blir lost in translation for oss kvinner, men som menn vil respondere på.

 

Sett at kvinnen i filmen var en mann. Hvem vet, kanskje ville han ha oppfattet løsningsforslaget som empatisk:  – Denne mannen har virkelig tatt mitt perspektiv og forstått hva jeg trenger.

 

Kvinner, som et alternativ til kjønnskvotering: Del denne filmsnutten – og blogginnlegget – med mennene i deres liv som enda ikke har bestemt seg for studieretning og yrkesvalg. Ikke for at menn skal bli som kvinner. Men fordi vi kvinner er i et sørgelig og uønsket flertall på arenaer hvor det er behov for både kvinner og menn.