-Jeg har ruset meg en del med henne, hun har det ikke så bra nå, stakkars

Jeg går gjennom Oslos gater sammen med Siv. Hun har stanset opp og for å hilse på en kvinne som hun tydelig kjenner. Alderen til Kari er ubestemmelig, men at hun har tilbragt mange år på livets skyggeside er tydelig. Hun har en bag over skulderen og en plastpose i hånden.  Om Kari er på jakt etter en ny plass å sove eller neste dose vet jeg ikke, men det er ikke urimelig å anta at det er en kombinasjon begge

Da Siv hilser ser Kari opp, og det glimter gjenkjennende i blikket. Siv går bort og gir Kari en klem, og stryker henne over kinnet, og sier omsorgsfullt: «går det bra med deg, Kari?»

Om Kari vil huske møtet med Siv vet jeg ikke, for hun var tydelig ruset, men jeg vil huske det. Jeg fikk et innblikk i noe sterkt,  og kjenner klumpen i halsen vokse. Dette var ekte, troverdig, hudløst og sårt.

Siv er impulsiv og det går fort i svingene, hun handler på ryggmargsfølelse og intuisjon. Hun har ikke lest om omsorgsfilosofi eller sykepleie teori, men det trenger hun ikke. Hun vet hva mennesker som er langt nede trenger, og i dette møtet sier ryggmargsfølelsen «omsorg». Hun fremstår ved en slik handling som et medmenneske og en håpsbærer for Kari.

Siv jobber som likeperson for en brukerorganisasjon. En likeperson på rus og psykisk helsefeltet er et menneske med egenerfaring knyttet til rus og psykisk helse utfordringer.  Siv har lite faglig kunnskap og få studiepoeng, men hun har en erfaringskompetanse som man ikke kan studere seg til på noen høyskoler. Hun har egenerfaring med utenforskap og stigmatisering. Hun har selv vært der Kari er nå, og kanskje nettopp derfor blir dette møtet så troverdig, ekte og sårt for meg som står utenfor deres opplevelsesfelleskap.

Sist helg satt jeg og leste en bok som kommer ut til høsten med fjorten ulike brukerhistorier. Det som slår meg etter å ha lest disse er innsikten man kan få ved å leve på siden av samfunnet i noen år. Det er denne innsikten man bruker som brukerrepresentant, likeperson, medarbeider med egenerfaring, eller erfaringskonsulent. Det som slo meg når jeg leste boken er at i de fleste historiene er det små «ubetydelige» handlinger, situasjoner eller ord som er blitt viktige for endringsprosessene.

Kari trenger et samfunn som tilbyr inkludering, felleskap, annerkjennelse og et tjenesteapparat som fremmer håpet. Når jeg ringte Siv for å spørre om jeg kunne få skrive om dette møtet sa hun:

«Ja, men du må få med at når jeg møtte henne i dag var hun i bedre form enn sist, og vi hadde en lengre prat og det ble flere klemmer».

Omsorg, relasjoner og medmennesker som skaper håp er noe vi med egenerfaring vet er viktig. At vi begynner å bruke mennesker med egenerfaring inn i tjenestene og gjennom bruker- og pårørendeorganisasjoner, brukerstyrte tiltak og frivilligheten vil kunne skape mer omsorg, bedre relasjoner og mer håp for de som er lengst nede. Kanskje er jobben som Siv og alle andre med erfaringskompetanse gjør for Kari og andre som sliter mer betydningsfull enn vi skulle tro.