Denne uken har det blitt arrangert nettverkssamling for utredningsenheter innenfor Tverrfaglig spesialisert Rusbehandling (TSB) og psykiatrifeltet. Hensikten er å komme sammen og lære av hverandre og utveksle erfaringer. Det er andre gang det arrangeres en slik nettverkssamling. Nettverket ble avsluttet med stor enighet om at det er ønske og behov for å møtes igjen neste år. Det er mye å lære og det å få snakket med andre, både formelt og uformelt, er en unik mulighet til å utvikle jobben vi gjør.

Et av hovedtemaene var ulikhetene mellom enhetene. Det er stor variasjon i hvordan drive utredning, og hvilke ressurser som er tildelt for å gjøre jobben. Det er mye frustrasjon både fra de som jobber i feltet og fra brukerrepresentanter. Mye av frustrasjonen tror jeg kommer av at vi vil så mye. Det er et uendelig felt og etter hvert som vi finner ut og forstår mer av feltet, oppdager vi nye mangler. Det er ikke snakk om å sette seg ned og tenke at vi er ferdige, det er alltid rom for forbedring

Hva er brukerens behov?

Det er vanskelig å jobbe i ett stort system, med individfokus. Er vi tro mot systemet får vi brukeren på nakken og omvendt. Skal vi f.eks ha like regler for alle, eller skal alt være individuelt tilpasset. Blir det for individuelt, blir det for vanskelig å ha systemer, men blir systemet for rigid, får vi ikke tilpasset det så pasienten finner seg til rette. Det å drive utredning tenker jeg er en viktig jobb for å bedre dette. Dersom vi klarer å finne hva som er brukerens ønsker og behov, kan vi sammen jobbe med å finne hvordan systemet best kan brukes. For det finnes mye bra, når vi vet hva vi leter etter.

Sammenligning av data var en del av samlingen denne gangen. Det viste seg f.eks at pasientenes gjennomsnittsalder på de ulike enhetene varierte fra 23 år til 40 år. 40 år i gjennomsnittsalder er høyt. Vår enhet på Borgestadklinikken har det. Det betyr at vi har pasienter opp mot og i 60-årene, med behov for utredning. Noen har fått en skade som gjør at livet har blitt vanskelig å leve, og trenger hjelp til å finne ut hva de skal gjøre videre.

Når alle mister trua

Det vi også opplever er personer som er godt voksne og der vi finner svikt som har vært der hele livet. Dette er trist, vi avdekker ett langt liv som har vært fylt med strev og dårlig mestring. Mange har fått ulike tilbud, og ikke klart å benytte seg av dem. Som regel blir årsaken til at de mislykkes lagt på de selv. Dermed blir både pasientene og systemet oppgitt og lei av å prøve. Alle mister trua.

Under utredning finner vi mange ganger at pasienten sliter med ting som gjør at de ikke har hatt mulighet til å benytte seg av den hjelpen de har fått. Medisinen ble feil. Det er som å få plaster for å reparere et brukket ben. Det er jo på en måte innenfor samme område, men det hjelper ikke. Vi har hatt pasienter med stor kognitiv svikt, som hadde hatt stort behov for tilrettelegging gjennom livet. Når man har kognitiv svikt, er det vanskelig å følge kognitiv terapi både individuelt og i gruppe, man evner ikke å benytte seg av dette verktøyet. Det er da ikke vanskelig å forstå at pasienten har mislyktes i tidligere behandling, når den har vært basert på nettopp kognitiv terapi. Når vi avdekker årsaken til vanskene, opplever vi at det åpner seg ny forståelse og nye muligheter både fra hjelpeapparatet, pårørende og pasienten selv. Brikkene faller på plass og vi ser pasientens utfordringer med nye øyne

God samfunnsøkonomi

Når det gjelder gjennomsnittsalder må målet være å få den ned. Ikke fordi det ikke er viktig å hjelpe de som er godt voksne, men dersom pasientene får rett hjelp på et tidligere tidspunkt sparer vi mye lidelse for mange. For å gjøre det politisk korrekt kan vi jo også legge til at det er god samfunnsøkonomi å hjelpe så tidlig som mulig.