I mitt arbeid har jeg vært så heldig å bli kjent med en rekke småbarnsmødre med rusproblemer. Akkurat som alle andre småbarnsforeldre er de redde for ikke å være gode nok foreldre. Ulikheten er at disse må bevise sin evne til å takle foreldreskapet, fordi de allerede er i barnevernets søkelys.

De unge kvinnene som både har utviklet et rusproblem selv og vokst opp med foreldre med problematisk rusbruk, har en dobbel utfordring. Det er kjent at det å vokse opp i et hjem med rusproblemer medfører høy risiko for å bli utsatt for traumatiske barndomserfaringer. Dette kan være knyttet til at foreldrene er utilgjengelige i perioder og dermed ikke i stand til å beskytte barna og være sensitive og årvåkne for barnets behov, at samspillet blir preget av for lite varme, eller at barnet må ordne opp selv så godt det kan.

De mødrene jeg tenker på her hadde alle opplevd mange traumatiske hendelser i oppveksten. De fortalte om fulle foreldre som hadde nok med seg selv og sine voksne venner, at de ble kjeftet på for ingen ting, at de så på at foreldrene sloss og ble skadet, at de fant foreldre etter overdoser, at de aldri hadde penger til vanlige leker og utstyr og at de ble holdt utenfor av de andre barna på skolen og i nabolaget uten at de voksne hjalp til. Det jeg vil fram til er at disse unge kvinnene hadde store huller i sin kunnskap om hva det vil si å være gode foreldre. En av jentene sa det slik: «Jeg vet hva jeg skal unngå, men ikke hva jeg skal gjøre i steden!»

Alle som har fått barn kjenner til den usikkerheten i det å plutselig skulle ha ansvar for et sprell levende, totalt avhengig og hjelpeløst, nytt lite menneskebarn. Automatisk henter vi fram gode erfaringer fra vår egen oppvekst og prøver å overføre til den nye situasjonen. Men allikevel er vi nokså avhengige av å ha noen andre voksne å støtte oss på, spørre om råd, osv. De fleste tyr lettest til sin egen familie for å hente hjelp. En støttende partner, nære venner og familie blir ekstra viktige.

Mange av de rusavhengige kvinnene jeg tenker på mangler et slikt sosialt nettverk. Selv om kvinnen klarte å slutte å ruse seg da hun ble gravid, skjer det ofte at barnefaren fortsetter i rusmiljøet, og hun må kutte kontakten for å klare å holde seg rusfri. Både venner og familie er også involvert i rusmiljøet, så noen kvinner føler at de må holde avstand også til disse. Da står de ganske alene!  Hvordan kan vi som samfunn bidra til at de nye barna får en trygg og god oppvekst på tross av alle disse risikofaktorene? Mødre som på tross av rusavhengighet og svært vanskelige livsvilkår ønsker og klarer å stoppe rusbruken, fortjener all den hjelpen samfunnet kan bidra med. I tillegg vet vi at det vil lønne seg samfunnsøkonomisk å forebygge at den nye generasjonen utvikler tilsvarende problemer.

Det må være tilbud om langvarig tilpasset døgnbehandling der kvinnene får hjelp både med rusavhengigheten, det å lære et godt samspill med barna, og behandling for traumer fra oppveksten. Dessuten må det settes i gang systematisk arbeid for å bidra til å bygge et støttende sosialt nettverk rundt kvinnen. Det er innlysende at disse tingene tar tid. Og det er behov for tett oppfølging også i mange år etter at de små familiene blir skrevet ut fra behandlingsinstitusjonen.  En kan tenke seg at både helsesøster og lærere kan spille en viktig rolle i tillegg til barnevern og sosialtjeneste. Allikevel er nok det viktigste at vi andre foreldre som har barn i samme barnehage, eller i samme klasse på skolen, eller bare bor i samme nabolag, også prøver å strekke ut en hånd for å inkludere slike utsatte familier i det sosiale felleskapet.