Er dette ditt eller mitt prosjekt?

Påminnelsen kom fra en pasient. Budskapet var helt klart. Jeg ville mer for henne enn det hun selv var klar for. Og hun var sterk nok til å si i fra, ja, til og med sterk nok til å opponere dersom jeg la i vei foran henne. Mange pasienter sier ikke fra, og terapeuten blir ikke korrigert. Og det behøver ikke være terapeuten, men alle disse «hjelperne», alle de med de gode rådene, alle de som vil den andre så vel. Felles er at de er ikke helt der brukeren eller pasienten er. Addictologene kaller dette «medavhengighet».

Men ordet «medavhengig» er ikke reservert addictologene alene. Mange har brukt dette ordet om bindingene som oppstår mellom en med rusmiddelproblematikk og de rundt personen, som partner, som barn, som foreldre, – og som terapeuter. Da tenkes det på bindinger som representerer behov hos begge. Rusmiddelbrukeren trenger rusmiddelet, og den pårørende trenger hjelperollen. I sum ender det med at mønsteret og rusmiddelbruken vedlikeholdes. Selve begrepet er imidlertid nokså meningsløst, for uansett hvordan dette forstås, er det ikke den samme avhengigheten det er snakk om, og det kan nok være bra om problematikken omtales med andre ord.

Addictologene vi hadde besøk av var kompromissløse på dette, slik at lysten til å hjelpe ble oppfattet dysfunksjonelt i seg selv. Jeg fant ikke mye forståelse for dem som ønsket å hjelpe, de ble nærmest per definisjon noen som stod i veien for en løsning. På meg virket synet på hjelperen nærmest dogmatisk. Men igjen er det slik at budskapet ikke har noen mening, selv om begrepet og forståelsen kanskje ikke er slik jeg opplever virkeligheten. For endringsprosessen er en personlig reise, og et personlig ansvar. Ingen kan i prinsippet endre andre enn seg selv. Og for å bli en del av en endringsprosess må hjelperen først være invitert inn i prosessen. Dersom hjelperen ikke er invitert inn, men likevel trenger seg på, vil det øke motstanden mot endring.

Det kan være vanskelig å holde sitt hjelpebehov tilbake når vi ser at den andre skader seg selv, andre, eller også skader hjelperen. Og i noen tilfeller (der det er snakk om liv og død) er det til og med ulovlig. Forståelsen for det siste er ligger i at den døde i alle fall ikke kan velge for seg selv. Noen ganger kan det også argumenteres med at den andre ikke er i stand til å ta egne valg. Noen ganger er nok det riktig, men andre ganger kan det være uttrykk for ren paternalisme, grensende til moralisme. Terskelen for å gå inn i noe vi ikke er invitert inn i, må være høy.

I møtet med addictologene ble det argumentert med at motivasjon for endring kan skapes. Det er feil. Motivasjon kan ikke skapes, den kan bare styrkes. I motiverende intervju skjer dette gjennom utforskning av ambivalens, for der det er ambivalens er det alltid noe motivasjon å ta tak i. Men motivasjonen kommer av pasientens smerte, ikke av terapeutens, den pårørendes, eller andres smerte. Addictologene gjentok på ny og på ny ansvaret den enkelte har for egen endringsprosess, og jeg tror de gjør rett i å understreke dette. Og da kan det hende at tidspunktet for hjelperens innsats blir feil. Den tidligere overlegen ved Modum Bad, Gordon Johnsen, er sitert på å ha sagt: «Du får komme tilbake når pressen har gått ut av buksene dine». Addictologene ville trolig nikke gjenkjennende til dette. For den som skal endre seg har selv ansvaret, andre kan bare legge til rette for, og stimulere endringen.

God coaching, som god ledelse, som god behandling, er å skape en felles forståelse for retning og mål, legge til rette forutsetningene for å komme til målet, – og ellers ikke stå i veien.

I rusbehandling innebærer det reell brukermedvirkning, der hjelperen i første rekke er faglig premissleverandør og fasilitator i endringsprosessen. Og brukermedvirkning kan ikke forstås uavhengig av at brukeren selv har ansvaret, eller i all fall så mye ansvar brukeren er i stand til å ta. Jeg tror det er litt for mange situasjoner der hjelperen (behandleren) har ansvaret, mens brukeren (pasienten) medvirker uten å ta det nødvendige ansvaret. Og jeg tror at den opplevelsen behandleren har av ansvar (noen ganger også juridisk reell) kan være en medvirkende årsak til at hjelperen forsøker å hjelpe den som ikke selv er klar for endring. Jeg vil ikke, som addictologene, kalle det medavhengighet, men uavhengig av hva det kalles, har addictologene et poeng når de understreker at denne typen relasjon kan stå i veien for en endring, og til og med vedlikeholde problematikken. Vi kan få en situasjon der pasienten ruser seg, mens terapeuten lindrer smerten.

Fikk jeg så noe ut av vårt møte med addictologene? De to blogginnleggene jeg har skrevet om dette bekrefter jo at jeg hadde utbytte av å høre på dem. De overbeviste meg ikke om addictologiens fortreffelighet. Noe av det jeg hørte opplevde jeg som direkte feil. Men gjennom sin fremstilling løftet de også opp tematikk som er verdt å tenke gjennom, også for et fagmiljø som kan være nokså arrogant nedlatende for tanker som ikke springer ut av deres egen faglige forståelse.