bound-clipart-bound-hands

Addictologi er ikke vitenskap, men har noe vitenskap i seg. Det er ikke religion, men har dogmene i seg. Addictologi er ikke filosofi, men har en filosofisk tilnærming til avhengighet. Det er ikke en sekt, men har det sekteriske i seg. De er opptatt av at addictologien i bunn og grunn inkluderer alle mennesker, men fremstår splittende (oss, som har funnet svaret) og «de andre» (som ikke vil erkjenne virkeligheten). De er opptatt av å løse opp bindinger, men er selv bundet til addictologien.

Det som står over er min oppsummering av hovedlinjene i et jeg satt igjen med etter dagen. Og det framgår at jeg ikke er udelt positiv til det jeg hørte, men i det ligger også at jeg ikke avfeier alt de presenterte som tull og tøys. Nettopp fordi det er en blanding av rett og mindre rett, noen ganger en blanding av rett og galt, vil det være galt av meg å ensidig fokusere på det ene, uten å reflektere bredere over det budskapet de kom med, og som de var dyktige til å fremføre.

De kalte det dysavhengighet, men det de forklarte det med var dysfunksjonelle bindinger. Den innfallsvinkelen gir mening når vi snakker om tvang og avhengighet, og for meg gir det mer mening enn ordet avhengighet. Det gir mening på to måter:

For det første er det mange bindinger som er mer eller mindre sterke hos alle mennesker. Slik er det med på å viske ned en grunnleggende, vanlig, men også farlig, tanke om «oss» og «de andre». Ettersom vi alle har bindinger (alle kan bare tenke på seg selv med litt ærlighet), vil det være vanskelig å moralsk løfte seg over noen med for for eksempel en rusproblematikk, en spilleavhengighet, en spiseproblematikk eller andre bindinger som er problematiske. Og alle bindinger kan for alle bli problematiske om de blir for sterke. Det er ingen fundamental forskjell i de som har en problematisk binding, og alle andre som har bindinger, – uten at de oppleves som problematiske.

Og det fører meg over i det andre poenget med begrepet «bindinger». Noen bindinger er dysfunksjonelle. De står i veien for det vi ønsker oss, det livet vi vil ha. Andre bindinger kan imidlertid være funksjonelle ved at de styrker det i livet som vi gjerne vil oppnå eller oppleve. Da blir begrepet noe mer enn et teoretisk konsept, det blir et operasjonelt fenomen. Spørsmålet blir da: Vil denne bindingen stå i veien for mine ønsker, og da bør jeg kanskje gjøre noe med det, eller er det en binding som styrker meg, og det livet jeg ønsker å leve?

Da ser vi fort at en binding kan være funksjonell for noen, men dysfunksjonell for andre. En binding kan være funksjonell i en sammenheng, men dysfunksjonell i en annen sammenheng. Bindinger i en russituasjon kan være funksjonelle i denne sammenhengen, men de er dysfunksjonelle i andre sammenhenger. Addictologenes binding til addictologen ville for meg være en dysfunksjonell binding, men for de to var det en funksjonell binding, – i alle fall i den situasjonen de var i nå. Feilen de gjorde, etter min oppfatning, var at med deres erfaring med addictoligien som en funksjonell binding, ville de utvide denne forståelsen, og gjøre den allmenngyldig. Deres virkelighet er ikke en virkelighet som er riktig for alle.

Men er ikke dette også en fare i enhvert møte med andre mennesker, og ikke minst i tradisjonell rusbehandling? Behandleren, eller samfunnet, tar utgangspunkt i at den andres bindinger, den andre virkelighet, uten videre er dysfunksjonell, fordi behandleren selv, – eller samfunnet rundt, opplever den som dysfunkjonell. Og kan det være en av grunnene til at pasienten, klienten, eller brukeren ikke føler seg forstått? For uten et slags minimum av felles forståelse vil motstanden mot endring vokse, mens endringsvilje og endringsevne går ned. Hvor mye er en hjelper villig til å utforske funksjonaliteten i pasientens bindinger, også der hvor det dysfunksjonelle synes åpenbar? Og er det slik at noen bindinger alltid er dysfunksjonelle, mens andre bindinger alltid er funksjonelle, eller kan utforsker vi i hvilken grad bindinger kan være både dysfunksjonelle og funksjonelle på samme tid? Ville en økt bevissthet på dette skape en reell brukermevirkning, slik at det ikke blir bare et ord for festtaler?

Det fører meg nemlig over i det andre addictologene var opptatt av: Ansvar og det de kalte «medavhengighet». Det får bli et neste blogginnlegg.