Du er ikke lengre en av «oss», du er ikke lengre en del av flokken. Du tilhører «de andre». De som utgjør en forholdsvis stor del av gatebildet, men likevel fremstår som usynlige. For de fleste av oss er et slikt scenario vanskelig å sette seg inn i. Men nylig ble vi gitt muligheten gjennom realityprogrammet «Petter Uteligger».

 

I programmet møter vi filmskaper Petter Nyquist, som frivillig tilbringer 52 dager på gata i Oslo. Kun iført klærne han står og går i, utstyrt med et filmkamera, reiser han fra kjæreste og barn i huset på Kolsås ned til Oslo sentrum. Gjennom seks episoder får seerne føle på den ensomheten, stigmatiseringen og frykten som oppstår når Petter blir gående alene rundt i gatene og lete etter mat og et sted å sove for natten. Det tar ikke lang tid før Petter kjenner at han ikke lengre er en av «oss». Alle folka som beveger seg rundt han, skal et bestemt sted. På jobb, et viktig møte, til barnehagen eller treningssenteret. Selv skal han ingenting.

 

Petter gikk timevis rundt i Oslo sentrum. Dette ga han god mulighet til å bli kjent med de som lever på sida av samfunnet. De som ufrivillig har havnet på gata i Oslo, og som ikke har kollegaer og en familie som venter på seg. En av personene Petter møter er Kjell Gunnar. Han levde det mange vil karakterisere som et vellykket liv, med en jobb hvor han tjente langt over gjennomsnitts-befolkningen. Likevel gikk Kjell Gunnar på trynet. Selv sier han det skyldtes ulykkelige omstendigheter. Som at han fikk sin første heroinsprøyte i gave av noen eldre kamerater som femtenåring. Og at han mange år senere mistet konen, og moren til hans to barn, i en bilulykke. Siden da har Kjell Gunnar bodd på gata. Rikdom i seg selv er ingen garanti for at livet vil gå på skinner.

 

En av de andre Petter blir kjent med er André. Etter mange år som mobbeoffer ble rusmidler Andrés måte å komme seg gjennom hverdagen på. Jeg tror mange av oss kjenner en André. Kanskje er det en vi har gått på skole med, vært naboen til eller vært venn med? Han som alle egentlig var klar over hadde det vanskelig, og som flere av oss visste ville få et tøft liv. Mobbing er den mest effektive utstøtingsmekanismen som finnes!

 

I løpet av sitt opphold på gata blir Petter ekstra godt kjent med Svein. Svein er en aktiv selger av gatemagasinet =Oslo, og bor på en kommunal institusjon. Tross alvorlig sykdom og tung rusavhengighet fremstår Svein som en mann med humor, omtanke og raushet. Da jeg for noen år siden jobba med rusavhengige i Oslo møtte jeg mange som kan minne om Svein. Noen av de mest omsorgsfulle, fordomsfrie og varme personene jeg har møtt kom jeg i kontakt med i mine år som miljøterapeut. Det var også i disse årene jeg kjente mest på fortvilelse, maktesløshet og frykt. Noen ganger på vegne av klientene, andre ganger på grunn av klientene. Også Petter kjenner på mange av disse følelsene når han er sammen med Svein. Flere ganger blir Petter redd for at Svein har tatt overdose, og skal dø rett foran øynene hans. Svein på sin side blir irritert over at Petter ødelegger den gode rusopplevelsen. Den som han i likhet med mange andre finner når han balanserer på knivseggen mellom tung rus og overdose. Noen dager får Petter kjeft så det holder. Svein er lei av kameraet hans. Lei av maset hans. Lei av alle spørsmålene. Generelt lei. Likevel består vennskapsforholdet mellom de to. Selv om det er noen klare forskjeller mellom Svein og Petter, så trives de i hverandres selskap. Våre iboende sosiale behov er heldigvis så sterke at vennskap kan oppstå på de underligste vis. Så sant vi er åpne for det.

 

TV2 beskriver «Petter Uteligger» som en braksuksess, basert på de høye seertallene. Personlig synes jeg suksessen ligger i at programmet evner å gi hjemløse og rusavhengige et ansikt. Når vi får muligheten til å bli kjent med dem vi vanligvis bare går rett forbi på gata, oppdager vi at «de» ikke er så ulike «oss». I kjølvannet av programmet har folk fra gata fortalt at flere stopper opp og snakker med dem nå, enn tidligere. Jeg håper disse holdningene er kommet for å bli. Vi er alle tjent med et mer inkluderende og medmenneskelig syn på de rundt oss. Vi er tross alt alle en del av flokken.