Nå er det krise hjemme hos Petter. Han kan ikke bo fast hos mor lenger. I julen ble hun tatt for promillekjøring med Petter i bilen. Far kom og hentet han dagen etter. Nå bor Petter sammen med far og hans nye familie. Far informerte barnehagen rett etter ferien. – Vi har lenge lurt på om moren har et alkoholproblem, sa den pedagogiske lederen. På fars spørsmål om hva de hadde gjort med den bekymringen ble hun veldig unnvikende.

 
Jeg møtte Petters foreldre da de tok kontakt med meg som mekler i familiesaker. De måtte lage en ny avtale om fast bosted og samvær. Der fikk jeg mer av historien.
Det viste seg at personalet i barnehagen hadde reagert på at det flere ganger luktet alkohol av mor når hun kom i barnehagen. Det fortalte de far nå. De hadde også reagert på at Petter ble levert sent de siste månedene, spesielt etter at hun ble sykemeldt. Det var flere ting som bekymret dem med Petter. Personalet hadde drøftet det seg i mellom – og blitt enige om å se det litt an. Ingen hadde tatt bekymringen opp med noen av foreldrene. Det hadde nå gått flere måneder.

 
Det er lett å være etterpåklok. Det er spesielt lett å kritisere hva alle andre ikke har gjort.
Men jeg kjenner meg dessverre igjen. Jeg har vært redd for å ta opp sårbare tema med foreldre. Jeg har vært redd for å ta feil, for at foreldrene skal miste tilliten til meg – og for hva jeg skal gjøre hvis jeg avslører et rusproblem hos foreldre. Hva i alle dager gjør vi hvis vi samarbeider med en mor som har et alkoholproblem? Kanskje en mor som har en fin fasade og flott jobb slik som Petters mor? Aller mest har jeg nok vært redd for å såre. Det er vanskelig å ta opp med andre at de ikke er gode nok foreldre. Petters mor er omsorgsfull. Det er ikke vanskelig å se hvor glad hun er i lille Petter.
Men – jeg har vært så heldig at jeg har fått jobbe i miljøer der det er blitt gjort noe for at vi skal få mot til å ta opp slike vanskelige tema. Skal vi unngå slike situasjoner som Petter kom i så må vi jobbe på flere fronter. Vi må jobbe med våre egne barrierer og eget mot. På arbeidsplasser der de møter barna hver dag må de også jobbe med rutinene – og de må ha rutiner som medfører at de ansatte ikke står alene med ansvaret.

 
Jeg har et eksempel på en kjempegod rutine som de nå innfører i en kommune som jeg samarbeider med gjennom jobben min her på KoRus – Sør.  Der skal alle ansatte i barnehage eller skole som har en bekymring for et av barna ta det opp med leder innen en uke. Leder har igjen frist på en uke til å kontakte foreldrene for å snakke med dem. Selvfølgelig må en ha andre rutiner og frister hvis det er snakk om alvorlige overgrep.

 
Noe av det jeg liker med denne rutinen er at den tvinger de ansatte til å handle. Det er et avvik hvis bekymringen ikke blir tatt opp. Videre skal den enkelte ansatte ikke stå alene med bekymringen. De er flere som samarbeider. Det første de skal gjøre er å ta det opp med foreldrene. Det er foreldrene som kjenner barna og situasjonen best. Noen ganger kan det vise seg å være små problemer, men da er det også mulighet for å gjøre noe med det. Noen ganger kan det være behov for endringer i barnehagen eller i skolen.
Det er en enkel – men viktig rutine for å unngå at det blir som i Petters tilfelle at bekymringen ble drøftet – men ingen ting ble gjort.
Når vi så avdekker et problem, som i Petters familie, så må vi har rutiner for hvordan vi samarbeider. I Petters familie må det andre hjelpere til utenom barnehagen. De har det veldig vanskelig nå, alle tre. Men også mor er lettet over at problemet kom på bordet. Hun ønsker det beste for sitt barn og får hjelp. Men Petter kunne vært uten en del vanskelige opplevelser dette halvåret hvis hjelpen hadde kommet før.

 

 

Målet mitt med denne bloggen er å dele denne ene enkle rutinen som jeg tror kan medføre en forskjell i mange barns liv. – Lag rutiner for å ta opp også små bekymringer med foreldre – ikke la bekymringen bli på personalrommet.

 

I flere kommuner jobber de nå må utvikle en samarbeidsstruktur etter den danske modellen «BTI – Bedre Tverrfaglig Innsats». 

Det som vektlegges i BTI modellen er – tidlig hjelp, -rutiner for samarbeid på tvers av enheter og –foreldresamarbeid.
Det er ikke rom for å dele så mye informasjon om BTI modellen her. Jeg ser imidlertid at de kommunene som nå samarbeider om å utvikle denne modellen deler mye nyttig seg i mellom. .
I kompetansehevingsprogrammet «Barn i rusfamilier» har de utarbeidet et godt veiledningsmateriell for det vi kaller «Den nødvendige samtalen»- samtalen med foreldre.