Det er ditt valg: enten skriver du ut noe jeg kan sove på, eller så må jeg drikke en flaske sprit i kveld også.
Jeg ser legestudenten blir litt rådvill over min bombastiske påstand. Dette var nok ikke en problemstilling hun hadde sett for seg. Den erfarne ruskonsulenten sier oppgitt «Jammen hva er ditt ansvar oppi dette Tommy?». Jeg kjenner jeg begynner å bli sint.

Jeg er på Universitetet i Oslo og deltar i simulering av ansvarsgruppe, og har stilt klokken tolv år tilbake i tid. Som brukerrepresentant fra A-larm var jeg sammen med folk fra andre brukerorganisasjoner; RIO, Wayback og LMS bedt inn for å undervise legestudentene om brukermedvirkning, Individuell Plan og ansvarsgruppemøte. Rent praktisk gjennomføres dette ved at man ber inn folk fra ulike deler av praksisfeltet hvor sykehus, kommune og NAV deltar. Studentene får med dette viktig kunnskap fra alle deler av feltet på en gang og de får også et innblikk i noen av samhandlingsutfordringene som møter denne brukergruppen.

I rollespillet er jeg meg selv: en mann på 33 år som har drukket masse de siste årene. Alkoholen har gjort at jeg har falt ut fra arbeidslivet og har massive utfordringer. Fagfolkene i rollespillet blir fort veldig opptatt av å møte den aktuelle krisen. Slik kan det lett bli i møtet med mennesker med rus og psykiske lidelser. Vi blir ofte fokusert på krisene; det handler om økonomiske utfordringer, aktivitet, bolig, fysisk og psykisk helse. På slutten av dette aktuelle rollespillet etterlyser jeg følgende:
«Når skal dere spørre om jeg har en drøm eller et håp om noe annet?»

Det er selvfølgelig viktig å løse krisene. Men hvis man snur på agendaen og starter dialogen med å spørre om hva som er viktig for meg og hvordan de som hjelpere kan bidra i min bedringsprosess, vil det kunne skape et større fokus på mine ressurser, drømmer og håp.

I nyere retningslinjer og veiledere innen rus og psykisk helsefeltet blir recoveryorienterte tjenester vektlagt, og ut fra dette perspektivet er det tre viktige faktorer som støtter bedring og bedringsprosesser:
1. Et meningsfylt hverdagsliv.
2. Fokus på ressurser og framtidsorientering.
3. Re-etablering av et sosialt liv og gode relasjoner.
(Ness, Borg & Davidson, 2014)

Dette er nok noe de aller fleste tidligere brukere kjenner seg igjen i. Noe, eller noen, må klare å vekke drømmen og håpet om noe bedre! Hjelpeapparatet må fokusere på hva jeg klarer og ikke hva jeg ikke klarer.
Man må fremover legge til rette tjenestene på en slik måte at jeg både får løst krisene og tent håpet. Et ensidig fokus på alt jeg ikke klarer vil kun bekrefte håpløsheten. Det kan ha en negativ innvirkning på relasjonen jeg har til mine hjelpere.

Personlig synes jeg dette tiltaket i regi av Universitetet i Oslo bør videreføres til andre deler av utdanningene i helse- og sosialsektoren. Utdanningene bør tilstrebe at studentene har trygge kunnskapsrike arenaer å lære på. I etterkant av simuleringen hadde vi en refleksjons- og veiledningsrunde hvor studenten fikk innspill fra de ulike aktørene. På denne måten ble dette også er en lærings- og veiledningsarena for ansatte i både kommune, NAV og spesialisthelsetjeneste. For meg så løfter dette også spørsmålet om det er andre arenaer vi som brukere kan ha et veiledningspotensiale på? I alle fall er det klart at vår erfaringskompetanse fremover bør være et viktig innslag i utdanningen av morgendagens helsepersonell.
For de som ønsker ytterligere informasjon om metodikken og tankegangen bak så kan det henvises til artikkel. «Å sette brukeren i sentrum- allerede som student» i tidsskrift for den Norske legeforening.