Hvem eier retten til å definere tid? Vi mennesker er raske til å bruke tid som referanse. Når vi for eksempel skal trøste andre kan vi si noe om at bare du tar tiden til hjelp så blir det bedre, alt blir bedre bare det får gått litt tid. Men er det slik at det er tiden i seg selv som hjelper? Hva betyr uttrykk som: «ta tiden til hjelp» eller «bruke tiden godt».

Hvis det var så enkelt som at det er tiden i seg selv som er viktig hadde vi kommet langt med en øde øy. Vi kunne plassert personer, som trengte å endre på noe eller komme over noe, ut på en øy der de kunne vente på at tiden skulle gå, og problemene forsvant.

Det er jo ofte slik at ting ikke er så enkelt som vi kunne håpe på. Slik er det også med tid. Den virker sjelden alene. Det som nok er svaret her er at vi ved å «ta tiden til hjelp», får gjort en del av de tingene som er nødvendig for å komme videre. Sorgprosess blir ofte delt inn i faser og det tar tid å komme gjennom de ulike fasene, men vi må gjøre en jobb for å komme fra en fase til den neste. Slik er det også med endringsarbeid, tid er en viktig faktor, men den fikser ikke alt alene.

Hvor lang behandlingstid trenger man f.eks. Vi må ofte gjøre et valg om vi tenker korttidsbehandling, under 6 måneder, eller om vi tenker langtidsbehandling, som regel inntil ett år. Hva er det som tar tid i behandlingen og hvor lang tid trenger den enkelte. Erfaring har vist oss at det ofte ikke er lurt å ha for liten tid, da hopper man ofte over noen trinn i endringsarbeidet og det kan ofte straffe seg. Ting får ikke satt seg skikkelig og man får ikke innarbeidet de nye mønstrene det er behov for. Etter et langt liv preget av rus, er det mye man har gått glipp av. Så i tillegg til å lære å mestre det å være rusfri, må mange også lære det andre har brukt år på. Dermed blir det å gi seg selv tid nok, en viktig oppgave i endringsarbeidet. Det å innse at det tar tid å endre en hel livsstil og lære å leve et A4 liv, er en viktig oppgave i all rehabilitering.

For mange av våre pasienter er tid en viktig faktor som en målestokk. I selvhjelpsgruppene til AA og NA teller man dager, sammenhengende rusfrie dager blir markert med en medalje eller nøkkelring. For mange er det trygghet i å ha synlige bevis på at man har holdt seg rusfri lenge og for andre er det en viktig motivasjon til å holde ut litt til. «Klarer jeg å stå imot nå» får jeg ny medalje og slik holder man seg fra medalje til medalje.

Det å tenke at man aldri mer skal ruse seg, kan for mange virke overveldende, så det å dele tiden opp kan være en stor hjelp. Når det er som vanskeligst kan det for noen være nødvendig å dele det helt ned i minutter, mens man i andre perioder kan tenke lenger. For omgivelsene går vi fort på «aldri mer». Det blir vanskelig for oss å støtte opp om de kortsiktige målene, fordi det føles som om man da ikke har tatt en ordentlig beslutning. Men der og da, for den som står i det, kan det være det helt riktige å gjøre.

Vi definerer tid på ulike vis. Pårørende kan ha andre tanker om tid enn rusmisbrukeren. Vi kan oppleve at pasienter beskriver at de har vært lenge rusfri og at de opplever at de ikke blir tatt på alvor av de rundt, som har en helt annen definisjon av hva som er en lang rusfri periode. Jeg har hørt at undersøkelser har vist at en pårørende til en rusmisbruker kan trenge opptil 4 ganger så lang tid på å ha tro på rusfriheten enn rusmisbrukeren . Da blir jo definisjonen av hva som er lang tid veldig ulik.

Endring har ulike faser. James Prochaska og Carlos DiClemente har beskrevet en endringsmodell som et hjul. Den tar for seg ulike faser, men det som blir spennende her er at de tre første fasene ikke er synlige for andre. Det handler om det å begynne å ta inn over seg at man ønsker en endring og å til slutt bestemme seg. Disse prosessene er ikke synlige for andre. Det er først når vi kommer til handling at andre kan se at man har gjort en endring. Når endringen blir synlig er den en nyhet for omverdenen, men for den som gjør endringen har det pågått en prosess lenge. Dermed blir det en forskyvning av tidsopplevelsen. For pårørende og personer rundt får man kanskje presentert en endring, og man får ikke tid til å bearbeide den på samme måte som den som har gjort endringen. Dermed starter man en stykke bak, og det blir utakt. Jeg tror at mye av frustrasjonen i forhold til  opplevelsen av tid ligger her. Omgivelsene blir ikke gitt tid til å bearbeide det nye, og det blir en «kamp» om når man skal tro på prosjektet og når man har bevist at man har holdt på lenge. Det er jo kun den som har gjort beslutningen om endring som kjenner hvor godt denne beslutningen sitter. Omverdenen er avhengig av å bruke tid som en av flere målestokker for å få bevis på at det er en varig endring.

Hvis det er slik at pårørende bruker 4 ganger så lang tid på å tro på rusfriheten, så blir det ganske tydelig at det er vanskelig å komme likt i mål for den rusavhengige og de pårørende. Likevel forventer vi ofte det. Vi er veldig ofte opptatt av at man skal gå i takt. Kanskje skal vi heller ha fokus på hvordan vi skal håndtere å gå i utakt?